Barneloven § 29 d oppstiller regler for hvem en slektskapssak har rettsvirkninger for.
Hovedregelen i sivile saker, jf. tvisteloven § 19-15 (1), er at en dom kun er bindende (rettskraftig) mellom partene i saken.
Hovedregelen i slektskapssaker
En rettskraftig dom om i en slektskapssak har utvidet rettskraft. At dommen har utvidet rettskraft, innebærer at den ikke bare er bindende mellom partene i saken, men i alle tilfeller der slektskapet er av betydning. Det følger av forarbeidene at den utvidede rettskraften kun gjelder selve spørsmålet om slektskap, og ikke andre krav som ble behandlet sammen med saken.
Unntak
Det gjøres unntak fra regelen om utvidet rettskraft i enkelte tilfeller. Dette gjelder dersom slektskapssaken ikke ble reist mot det nærmeste slektsleddet, for eksempel fordi vedkommende var død. Dersom dommen skal ha rettskraft overfor en nærmere slektning eller livsarvingene til denne, må vedkommende ha trådt inn i saken eller blitt varslet om saken.
Dersom slektskapssaken fastsetter hvem som er forelderen til barnet, har avgjørelsen ikke rettskraft overfor en person som hevder at hun er forelderen til barnet. I praksis vil bestemmelsen kun rette seg mot en som mener hun er mor til barnet, da farskapssaker ikke omfattes av kapittel 4 A.
Etter tredje ledd siste alternativ har en slektskapssak heller ikke utvidet rettskraft for «den som slektskapssaka gjeld». Dersom en person hevder å være den personen som slektskapssaken handler om, har ikke avgjørelsen rettskraft overfor vedkommende.
Barneloven § 29 d:
§ 29 d. Utvida rettskraft
Rettskraftig dom i ei slektskapssak gjeld for og mot alle og skal leggjast til grunn i alle høve der slektskapen har noko å seie.
Er saka reist mellom nokon som det er påstått er lengre ut i slekt, gjeld dommen berre mot ein nærare slektning eller livsarvingane hans eller hennar dersom vedkommande er gått inn i saka eller varsla om ho.
Det same gjeld for den som sjølv krev å vere forelder eller den som slektskapssaka gjeld.
