§ 36 oppstiller regler for hvem barnet kan bo fast hos når foreldrene ikke bor sammen. Foreldrene står fritt til å avtale om barnet skal bo fast hos dem begge – delt fast bosted, eller om barnet kun skal bo fast hos én av foreldrene. Bestemmelsen gjelder de tilfeller hvor foreldrene har felles foreldreansvar. Dersom en av foreldrene har foreldreansvaret alene, vil barnet også bo fast hos denne forelderen.
Hva kan foreldrene avtale?
Foreldrene kan inngå avtale om barnet skal ha fast bosted hos én av foreldrene. I den forbindelse er det også vanlig å inngå avtale om samvær for forelderen som ikke skal ha fast bosted for barnet. Det er adgang til å avtale relativt omfattende samvær, slik at barnet i realiteten kan tilbringe opp mot halvparten av tiden hos samværforelderen.
Foreldrene kan også avtale at barnet skal ha delt fast bosted. Delt fast bosted innebærer at barnet bor tilnærmet like mye hos begge foreldrene. Dersom foreldrene avtaler delt fast bosted, bør de ha gode forutsetninger for å samarbeide om barnets dagligliv, og foreldrene bør bo i nærheten av hverandre slik at barnet kan beholde stabilitet i hverdagen. Foreldrene må velge den bostedordningen de mener er til det beste for barnet.
Delt fast bosted og fast bosted hos den ene av foreldrene er likestilte alternativer etter loven, og det foreligger ikke noen presumpsjon om at det ene alternativet er bedre enn det andre. For å fremheve dette, ble det foretatt en språklig endring i § 36 som trådte i kraft 1. januar 2018. Den språklige endringen skal bidra til å styrke likestilt foreldreskap mellom mor og far.
Hvilken betydning har valg av fast bosted?
Forelderen som barnet har fast bosted hos kan bestemme mer over barnet i dagligdagse spørsmål, enn en forelder som kun har samvær med barnet. Dette gjelder også dersom barnet har svært omfattende samvær med den andre forelderen. Det har derfor betydning om foreldrene inngår en avtale om delt fast bosted, eller fast bosted og samvær. Avgjørelser som kan treffes av den som barnet bor fast med, kan du lese om i Barneloven § 37 med lovkommentar.
Når domstolen må bestemme hvor barnet skal bo
Hvis foreldrene ikke blir enige om hvor barnet skal bo fast, er det retten som avgjør spørsmålet. § 36 andre ledd setter rettslige rammer for hva domstolen kan bestemme. Domstolen skal i utgangspunktet bestemme at barnet skal ha fast bosted hos en av foreldrene. Dersom foreldrene på egenhånd ikke har greid å komme til enighet om hvor barnet skal bo, kan det av hensynet til samarbeidet mellom foreldrene, og av hensynet til barnet, være hensiktsmessig at barnet kun for fast hos en av dem.
Retten kan likevel bestemme at barnet skal ha delt fast bosted. Det må foreligge særlige grunner hvis retten skal bestemme at barnet skal ha delt fast bosted hos begge. Lovteksten sier ingenting om hva som utgjør en særlig grunn. Hensynet til barnets beste vil være en slik særlig grunn, dersom retten mener at delt fast bosted er den beste løsningen for barnet. Det er derfor opp til domstolen å avgjøre om det i den enkelte sak foreligger særlige grunner, slik at det beste for barnet er at hun eller han har delt fast bosted hos begge foreldrene.
Dersom det allerede foreligger en avtale mellom foreldrene om delt fast bosted, og en av foreldrene bringer saken inn for retten etter § 64 andre ledd jf. § 56, har det formodningen mot seg at retten kan bestemme delt fast bosted for barnet. Dersom delt fast bosted fungerer så dårlig at saken bringes inn for retten, vil det mest sannsynligvis ikke være til barnets beste ordningen opprettholdes.
Ved avgjørelsen av hvor barnet skal bo fast, skal domstolene foreta en konkret vurdering. Hensynet til barnets beste skal være retningsgivende ved vurderingen. Hver familie er unik, og derfor vil også bostedsvurderingen for det enkelte barn bli det. Det kan likevel trekkes frem noen momenter som domstolene ofte vil legge vekt på ved vurderingen av hvor barnet skal bo.
- Har barnet en stabil og trygg tilknytning til foreldrene?
- Personlige egenskaper hos foreldrene – er de gode omsorgpersoner som evner å se barnets behov?
- Hvor ønsker barnet selv å bo?
- Vil endring av fast bosted innebære et miljøskifte for barnet?
- Har barnet søsken som det vil miste kontakt med dersom fast bosted blir endret?
- Hvem av foreldrene vil sørge for best mulig kontakt mellom barnet og den andre forelderen?
Barneloven § 36:
§ 36. Kvar barnet skal bu fast
Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.
Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.
Les også: Har mor og far like rettigheter ved et samlivsbrudd?
