Barneloven § 37 oppstiller regler for hvilke avgjørelser som kan treffes av den barnet bor fast hos, når foreldrene har felles foreldreansvar. Bestemmelsen kommer derfor ikke til anvendelse når barnet har delt fast bosted. Ved delt fast bosted må avgjørelsene som angis i bestemmelsen treffes av foreldrene i fellesskap.
Det følger av bestemmelsen at samværsforelderen ikke kan motsette seg at bostedsforelderen tar avgjørelser som gjelder vesentlige sider ved omsorgen for barnet. Som eksempel oppstiller loven spørsmål om barnet skal gå i barnehage, hvor i landet barnet skal bo, og andre større avgjørelser i barnets hverdag. Hovedbegrunnelsen for at bostedsforelderen kan treffe disse beslutningene alene, er at dette er spørsmål som i stor grad er påvirket av bostedforelderens organisering av eget liv.
Bostedsforelderens rett til å velge om barnet skal gå i barnehage, omfatter også retten til å velge andre barnepassordninger, slik som dagmamma eller lignende. Valg av skole omfattes ikke av bestemmelsen. Det betyr at foreldre som har felles foreldreansvar må være enige om hvilken skole barnet skal gå på.
Avgjørelser som får betydning for samværsforelderen
Avgjørelser som kan treffes i medhold av § 37, vil ofte kunne ha stor betydning for samværsforelderen. Samværsforelderen har derfor rett til å uttale seg om spørsmålet før bostedsforelderen treffer en avgjørelse som gjelder vesentlige sider ved omsorgen for barnet. Samværsforelderens rett til å uttale seg følger av barneloven § 46. Du kan lese mer om samværsforelderens rettigheter etter § 46 i Barneloven § 46 med lovkommentar.
Avgjørelser om den daglige omsorgen for barnet
Bostedsforelderen treffer avgjørelser som gjelder den daglige omsorgen for barnet. Eksempler på dette er hva barnet skal spise, hva barnet skal ha på seg, og når barnet skal legge seg. Når barnet har samvær med den andre forelderen, er det samværsforelderen som har myndighet til å treffe avgjørelser om den daglige omsorgen for barnet. Bostedsforelderen kan derfor ikke pålegge samværsforelderen å følge de rutiner som barnet har hjemme. Av hensyn til barnet, bør foreldrene likevel etterstrebe å ha en stabilitet i barnets hverdagsrutiner.
Barnets fritid
Frem til barnet får selvbestemmelsesrett over sin egen fritid, er det den forelderen barnet er med til en hver tid som avgjør hvilke fritidsaktiviteter barnet skal delta på. Det innebærer at bostedsforelderen avgjør dette når barnet er hjemme, og samværsforelderen bestemmer når barnet har samvær. Dersom det oppstår spørsmål om barnet skal meldes inn i et idrettslag eller en annen forening, er dette en avgjørelse som bør treffes av foreldrene i fellesskap. Dersom bostedsforelderen ønsker at barnet skal begynne med fotball, men samværsforelderen ikke ønsker å følge opp dette når barnet har samvær, kan det oppstå en uheldig situasjon for barnet. Det er likevel bostedsforelderen som har det avgjørende ordet dersom det oppstår spørsmål om barnet skal meldes inn eller ut av en forening.
Hvor i landet skal barnet bo?
Bostedsforelderen har myndighet til å bestemme hvor i landet barnet skal bo. Det innebærer at samværsforelderen ikke kan motsette seg at barnet flytter med bostedsforelderen til en annen del av landet. Bestemmelsen omfatter kun flytting innenlands. Fra 1. januar 2018 trådte barneloven § 42 a i kraft. Etter bestemmelsen må bostedsforelderen varsle den andre forelderen senest tre måneder før vedkommende ønsker å flytte med barnet. Dette gjelder hvis foreldrene har en samværsavtale, eller retten har bestemt at barnet skal ha samvær. Dersom foreldrene ikke kommer til enighet om flyttespørsmålet, må den som ønsker å flytte kreve mekling. Bestemmelsen tar sikte på å styrke samværsforelderens rett til kontakt med barnet. Du kan lese mer om varsel og mekling ved flytting i Barneloven § 42 a med lovkommentar.
Vil bostedsforelderen flytte med barnet til utlandet, kreves det samtykke fra den andre forelderen som har foreldreansvar for barnet. Også her må den som ønsker å flytte kreve mekling dersom foreldrene ikke kommer til enighet.
Barneloven § 37:
§ 37.Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.
Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.
