Barneloven § 41 med lovkommentar

Barneloven § 41 med lovkommentar

Barneloven § 41 regulerer foreldrenes rett til å reise på kortere utenlandsferier med barnet. Reglene er noe ulike, avhengig av om én av foreldrene har foreldreansvaret alene, eller foreldrene har felles foreldreansvar. 


Utenlandsreiser med barnet ved felles foreldreansvar

Foreldre som har felles foreldreansvar for barnet, har rett til å reise på kortere utenlandsreiser med barnet. Hva som skal anses som kortere utenlandsreiser sier lovteksten ingenting om, og det er heller ikke presisert i forarbeidene. I rettspraksis er det lagt til grunn at utenlandsreiser opp til tre måneder ligger innenfor rammene som loven oppstiller, jf. RG 1999 side 1555. Dette har også støtte i juridisk teori. Formålet ved utenlandsoppholdet må også tas i betraktning ved vurderingen av om oppholdet skal regnes som kortere i lovens forstand.

Uttalelsene fra RG 1999 side 1555 inntatt nedenfor gjaldt den gamle barneloven § 43 a, som nå er flyttet til § 41. Uttalelsene er relevante for tolkningen av någjeldende § 41 første ledd, da det ikke har blitt gjort vesentlige endringer i bestemmelsens innhold. Saken gjaldt begjæring om midlertidig utreiseforbud, hvor det sentrale rettsspørsmålet var hva som kunne regnes som «stuttare utenlandsreiser».

Lagmannsretten kan ikke se at namsretten her har tolket loven uriktig. Som påpekt av namsretten er begrepet «stuttare utanlandsreiser» noe uklart. Det brukes ikke ordet «stutt» dvs. kort men «stuttare» dvs. kortere. Det sies ikke noe om hva reisen i tilfelle skal være kortere enn. Dersom begrepet f.eks. sammenlignes med lovens § 43 som gjelder flytting, vil en kortere reise kunne ha en viss varighet. Selve ordlyden gir forsåvidt liten veiledning mht. hva som ligger i begrepet, men ordlyden utelukker ikke at reisen har en viss varighet, f.eks. noen uker eller noen få måneder.

Lovens forarbeider i forbindelse med endringsloven av 13.6.1997 nr. 39 hvor § 43a kom inn i barneloven, kan tyde på at lovgiver først og fremst hadde i tankene forholdsvis korte turer, f.eks. ferieturer og lignende jfr. de henvisninger partene har gjort til lovens forarbeider. Lagmannsretten mener likevel at heller ikke lovens forarbeider på en klar måte fremholder at samtykke mot den ene av foreldrenes samtykke bare kan gis for reiser opp til ca en måneds varighet. Lagmannsretten mener således at verken lovens ordlyd eller forarbeider tilsier en så snever fortolkning som kjærende part har gjort gjeldende.

Lagmannsretten mener videre at lovens system og klare, reelle hensyn tilsier at loven gis en noe videre anvendelse enn påstått av kjærende part, og at reiser av den karakter og varighet saken gjelder vil kunne tillates innenfor lovens rammer. Lagmannsretten mener barnelovens § 43a må sees i sammenheng med foranstående § 43. Lovens system blir da at flytting til utlandet krever samtykke fra begge foreldrene når disse har foreldreansvaret sammen jfr. § 43. Lagmannsretten finner det ikke naturlig å se et ca 3 måneder langt, midlertidig opphold i utlandet med rehabiliteringsformål som flytting. Utgangspunktet etter barneloven § 43a er da at andre utenlandsreiser enn de som i realiteten innebærer en flytting, vil kunne foretas også om foreldreansvaret er felles. I et slikt tilfelle kan retten sette forbud mot reisen dersom det er uvisst om barnet vil komme tilbake til Norge. Lovens ordlyd og reelle hensyn tilsier at begrepet «stuttare utanlandsreiser» ikke gis en så snever ramme at det blir en hindring for utenlandsreiser av noen varighet, med et formål som ikke finnes å være til skade for barnet og hvor det er sannsynliggjort at barnet vil vende tilbake til Norge. En så snever anvendelse av barnelovens § 43a som anført av kjærende part ville etablere et lovtomt rom for reiser som ikke representerer flytting men heller ikke var så korte som anført av kjærende part og dermed falt utenfor lovens § 43a. Dette vil kunne ramme en ganske stor gruppe praktiske reisetilfeller, f.eks. reiser i utdanningsøyemed eller med medisinsk eller sosialt formål. Lagmannsretten mener derfor at lovens § 43a også gir rom for samtykke til slike reiser under ovenstående forutsetninger og at ikke bare reisens varighet men også andre hensyn vil inngå i vurderingen. Forsåvidt mener lagmannsretten at loven er relativ i den forstand at det kan foretas en konkret helhetsvurdering i det enkelte tilfelle og ikke mer absolutt slik kjærende part har anført og hvor kun reisens varighet finnes relevant.

Utreiseforbud

I de tilfellene hvor foreldre har felles foreldreansvar, og det er uvisst om barnet vil komme tilbake etter ferien, kan retten ved kjennelse nedlegge utreiseforbud for barnet. Ordlyden uvisst tilsier at det ikke stilles altfor strenge krav til sannsynligheten for at barnet ikke vil komme tilbake. Det er tilstrekkelig at det ikke er sikkert.

Momenter i vurderingen om det skal nedlegges utreiseforbud kan være:

  • Hvor sterk tilknytning til ferielandet forelderen har
  • Om forelderen kan ha et motiv for la barnet bli værende
  • Om det vil være mulig å få barnet tilbakeført til Norge fra landet
  • Om det er bestilt returbillett

Utreiseforbudet kan gjelde én enkelt reise, eller det kan gjelde generelt innen et bestemt tidsrom eller for et bestemt reisemål, jf. Ot.prp. nr. 56 (1996-1997) side 86. Retten kan også nedlegge utreiseforbud i forbindelse med behandling av en foreldretvist for domstolen om hvem som skal ha foreldreansvaret, hvor barnet skal bo fast og om samværsrett. Retten kan videre treffe midlertidig avgjørelse om utreiseforbud frem til foreldretvisten er endelig avgjort av domstolen.

Politiet har også myndighet til å nedlegge midlertidig utreiseforbud. Det er primært i hastesaker det vil være aktuelt for politiet og nedlegge utreiseforbud, for eksempel fordi forelderen fikk kunnskap om den planlagte utenlandsreisen kort tid i forveien. Dersom politiet skal nedlegge utreiseforbud, må det være fare for at barnet ikke vil komme tilbake. Dette betyr at det kreves en større grad av sannsynlighet for at barnet ikke vil komme tilbake, dersom politiet skal nedlegge utreiseforbud. En avgjørelse om midlertidig utreiseforbud som er truffet av politiet kan ikke klages på.

Et utreiseforbud i medhold av barneloven § 41 omfatter også reiser med andre enn barnets foreldre, som for eksempel slektninger. Det kan også nedlegges utreiseforbud dersom barnet skal reise alene, og det er uvisst om eller fare for, at barnet ikke vil komme tilbake.

Dersom du mener det er risiko for at ditt barn ikke vil komme tilbake etter ferie i sommer, kan våre advokater bistå deg med begjæring om utreiseforbud.

Inndragelse av pass

Dersom retten eller politiet har nedlagt utreiseforbud for barnet, skal passet til barnet trekkes tilbake av politiet, eller passet kan oppbevares hos andre på en forsvarlig måte inntil saken er endelig avgjort. Dersom barnet er innført i passet til den forelderen som skulle reise på utenlandsreise med barnet, skal barnet føres ut av passet til forelderen.

Foreldreansvaret alene

Foreldre som har foreldreansvaret alene, kan dra på utenlandsreiser med barnet uten at samværsforelderen kan motsette seg dette. Loven åpner ikke for at det kan nedlegges utreiseforbud mot utenlandsreiser med forelderen som har foreldreansvaret alene. Dersom forelderen uten foreldreansvar ikke ønsker at barnet skal reise, må vedkommende reise sak for retten med krav om å få del i foreldreansvaret for barnet.

Foreldre uten foreldreansvar

Foreldre som ikke har foreldreansvar for barnet, må som den klare hovedregel ha samtykke fra forelderen med foreldreansvaret dersom hun eller han skal kunne reise på utenlandstur med barnet. Dette gjelder uavhengig av om forelderen har samværsrett med barnet eller ikke. Retten kan likevel bestemme etter krav fra forelderen uten foreldreansvar at hun eller han skal kunne reise med barnet, dersom det er åpenbart at barnet vil komme tilbake. At det må være åpenbart at barnet skal komme tilbake, innebærer at det ikke kan være noe som helst tvil om at barnet vil bli returnert i henhold til avtalen. Vilkåret åpenbart er strengere enn det som kreves for å nedlegge utreiseforbud for foreldre med felles foreldreansvar etter barneloven § 41 første og tredje ledd.

Dersom barnet er over 12 år, må barnet samtykke til å reise på utenlandstur med forelderen uten foreldreansvar.

Barneloven § 41:


§ 41. Utanlandsferd for barnet

Den som har sams foreldreansvar, kan ta med eller sende barnet på stuttare utanlandsferder. Har foreldra sams foreldreansvar, kan retten i orskurd setje forbod mot utanlandsferd for barnet, dersom det er uvisst om barnet vil kome attende. Forbodet kan gjelde ei enkelt reise eller ålment, og kan også setjast i ei sak om foreldreansvaret, kven barnet skal bu fast saman med, eller samværsrett. Retten kan ta førebels avgjerd for tida fram til saka er endeleg avgjord.

I sak der det vert nedlagt reiseforbod, skal barnet førast ut av passet til den som vil forlate landet, eller barnet sitt pass skal trekkjast attende, eller barnet kan setjast bort til andre på forsvarleg måte til saka er avgjord.

Dersom det er fare for at barnet ikkje vil kome attende, kan politiet leggje ned førebels utreiseforbod fram til saka kan handsamast av retten. Andre stykket gjeld tilsvarande. Eit førebels utreiseforbod kan ikkje påklagast.

Den av foreldra som ikkje har foreldreansvaret, kan ikkje reise ut av landet med barnet utan samtykkje frå den som har foreldreansvaret. Retten kan likevel etter krav frå den som vil reise, gje samtykkje til utanlandsferd med barnet når det er openbert at barnet vil kome attende. Første stykket tredje og fjerde punktum gjeld tilsvarande for samtykkjet.

Barn som er fylt 12 år, må samtykkje i ei avgjerd om å dra på utanlandsferd utan ein forelder med foreldreansvar.

Av advokat Lina Stormoen

Jeg heter Lina Stormoen, og sammen med de andre advokatene i barnerettsgruppen i Advokatfirmaet Teigstad AS, hjelper vi deg som trenger bistand i en foreldretvist.

Spørsmål om foreldretvist?

Send en uforpliktende henvendelse til advokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om samvær, foreldreansvar eller fast bosted.