Barneloven § 43 med lovkommentar

Barneloven § 43 med lovkommentar

Barneloven § 43 oppstiller regler som regulerer omfanget av samværet for forelderen som barnet ikke bor hos fast. Bestemmelsen oppstiller en rett, men ikke en plikt til samvær for samværsforelderen. Utgangspunktet er at foreldrene selv skal avtale omfanget av samværsretten. Dersom foreldrene ikke blir enige, kan omfanget av samværsretten fastsettes av domstolen. Domstolen kan også bestemme at barnet ikke skal ha samvær, dersom det er til det beste for barnet.


Det følger av bestemmelsens første ledd, at den som barnet ikke bor fast hos, har rett til samvær med barnet. Denne retten gjelder selv om forelderen aldri har bodd sammen med barnet, eller barnet ikke kjenner forelderen. Hensynet bak bestemmelsen er at barnet skal få mulighet til å bli kjent med begge foreldrene sine.

Samværsretten gjelder med mindre foreldrene har avtalt at det ikke skal være samvær, eller retten har bestemt at det ikke skal være samvær. Omfanget av samværsretten bør avtales, slik at det skaper forutberegnelighet for barnet og foreldrene. Det er imidlertid ikke noe krav etter loven om at omfanget av samværsretten må fastsettes i en avtale. Foreldrene kan derfor i praksis løpende avtale omfanget av samværet.

Dersom samvær ikke er til det beste for barnet, må retten bestemme at barnet ikke skal ha samvær. Dette kan for eksempel være at det er fare for at barnet vil bli utsatt for fysisk eller psykisk vold dersom samvær gjennomføres, eller at det er risiko for at barnet vil bli utsatt for overgrep. Det skal relativt mye til for at for at en forelder nektes samvær av domstolen.

Tvist om samværsretten eller omfanget av den, er spørsmål som ofte behandles av domstolen.

Avtale om omfanget av samværsretten

Når foreldrene inngår en avtale om omfanget av samværsretten, skal de velge den løsningen som de mener er til det beste for barnet. De skal gi barnet mulighet til å uttale seg om omfanget av samværsretten, og legge vekt på barnets mening i tråd med barnets alder og modenhet. Dersom barnet er fylt 12 år, skal foreldrene legge stor vekt på hva barnet mener. At barnet har rett til å uttale seg, og at barnets mening skal tillegges vekt i spørsmål om omfanget av samværsretten, følger av barneloven 31 andre ledd.

Hvis barnet ikke ønsker å ha samvær med samværsforelderen, må dette tas i betraktning ved utformingen av avtalen. Det er imidlertid ikke avgjørende. Jo eldre barnet blir, jo mer naturlig er det å ta hensyn til barnets ønsker om samvær.

Lovteksten oppstiller konkrete momenter som foreldrene bør tillegge vekt når de inngår en avtale om omfanget av samværsretten for barnet:

  • Hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt
  • Barnets alder
  • Barnets tilknytning til nærmiljøet der barnet har sitt faste bosted
  • Reiseavstanden mellom foreldrene
  • Særlige behov som det aktuelle barnet har

Har foreldrene inngått en avtale om samvær etter § 43, kan fylkesmannen tvangsfullbyrde avtalen, jf. barneloven § 55. Det innebærer blant annet at samværsforelderen kan få hjelp til å gjennomføre samværet, dersom bostedsforelderen saboterer samværet.

Vanlig samværsrett

Loven oppstiller hva som menes med «vanlig samværsrett». Vanlig samværsrett gir samværsforelderen rett til å være sammen med barnet en ettermiddag i uken med overnatting, annenhver helg, totalt tre uker samvær i sommerferien, og annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie. Har foreldrene avtalt vanlig samværsrett, er det dette som skal legges til grunn.

Det kan settes vilkår for samværet

I § 43 tredje ledd er det presisert at det kan settes vilkår for utøvelse av samværsretten. Foreldrene kan selv avtale at det skal settes vilkår, eller retten kan bestemme dette. Vilkår for utøvelse av samværsretten kan for eksempel være at samvær skal skje under tilsyn fra en tredjeperson. Personen som skal føre tilsyn under samværet, vil ofte være en person som barnet kjenner godt, og kan bidra til å skape trygge rammer for samværet. Dersom retten bestemmer at det skal være samvær under tilsyn, kan retten utpeke en person de mener er egnet, eller de kan be foreldrene utpeke en person.

Samværsforelderen som skal ha samvær under tilsyn, må betale eventuelle kostnader tilsynspersonen har i forbindelse med samværet. Det kan for eksempel være utgifter til reise eller lignende.

Varsel dersom samvær ikke kan gjennomføres som avtalt

Dersom samværet ikke kan gjennomføres som avtalt, skal den andre forelderen varsles i forkant. Dette gjelder også dersom gjennomføringen av samværet må avtales nærmere. Varselet skal gis i rimelig tid før det planlagte samværet. Dette gjelder både hvis det har oppstått omstendigheter som gjør at barnet ikke kan gjennomføre samværet, for eksempel på grunn av sykdom, eller dersom samværsforelderen blir forhindret.

Gjentatte brudd på varslingsplikten kan telle negativt i en eventuell endringssak om fast bosted og samvær for domstolen.

Når bostedsforelderen hindrer samvær

Dersom forelderen som barnet bor hos fast, hindrer at samværet gjennomføres som avtalt, kan samværsforelderen kreve at retten treffer en ny avgjørelse om hvem som skal ha foreldreansvaret, eller hvem barnet skal bo hos fast, jf. § 64. Bestemmelsen skal bidra til å unngå samværsabotasje, slik at det får konsekvenser for bostedsforelderen dersom vedkommende ikke følger avtalen.

Dersom samværsforelderen reiser sak for retten om at barnet skal ha fast bosted hos vedkommende, vil retten ta stilling til bakgrunnen for samværsabotasjen. Skyldes sabotasjen at bostedsforelderen er bekymret for barnets helse under samvær, eller skyldes det at bostedsforelderen ikke ønsker at barnet skal ha samvær med den andre forelderen? Hensynet til best mulig foreldre kontakt står sterkt i en sak om fast bosted og samvær. Det innebærer at domstolen ofte bestemmer at den forelderen som kan sørge for best mulig foreldrekontakt, vil få barnet fast boende hos seg. Dette forutsetter at det er den løsningen som er til det beste for barnet, jf. barneloven § 48.

Barneloven § 43:


§ 43.Omfanget av samværet mv.

Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett. Omfanget av samværsretten bør avtalast nærare. Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.

Foreldra avtalar sjølve omfanget av samværsretten på bakgrunn av kva dei meiner er best for barnet. § 31 andre stykket gjeld for foreldra. I avtale eller avgjerd om samvær skal det mellom anna leggjast vekt på omsynet til best mogleg samla foreldrekontakt, kor gammalt barnet er, i kva grad barnet er knytt til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldra og omsynet til barnet elles. Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie.

Det kan i avtale eller i dom setjast vilkår for samvær. Dersom tilsyn blir sett som vilkår, kan retten utpeike ein person som skal føre tilsyn under samværet, eller be foreldra gjere det. Den av foreldra som skal ha samvær, dekkjer kostnadene til tiltaka som er sett som vilkår for samvær etter denne føresegna.

Den andre av foreldra skal få melding i rimeleg tid føreåt når samværet ikkje kan finne stad som fastsett, eller når tida for samværet må avtalast nærare.

Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf. § 64.

Av advokat Lina Stormoen

Jeg heter Lina Stormoen, og sammen med de andre advokatene i barnerettsgruppen i Advokatfirmaet Teigstad AS, hjelper vi deg som trenger bistand i en foreldretvist.

Spørsmål om foreldretvist?

Send en uforpliktende henvendelse til advokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om samvær, foreldreansvar eller fast bosted.