Barnets ønske er et viktig moment i vurderingen av barnets beste i foreldretvister. Medbestemmelsesretten følger av både Grunnloven, FNs barnekonvensjon og barneloven, som pålegger foreldre og andre å høre barnets mening og vektlegge den. Når et barn har tilstrekkelig intelligens, modenhet og selv er i stand til å avveie fordeler og ulemper ved et valg, skal barnet dessuten gradvis selv få treffe beslutninger. Dette kalles barnets selvbestemmelsesrett og er regulert i en generell regel i barneloven § 33 supplert med enkelte spesielle regler. Både medbestemmelsesretten og selvbestemmelsesretten innebærer slik en begrensning av den bestemmelsesretten og -plikten som de med foreldreansvar har etter barneloven § 30.
Medbestemmelsesrett
Begrunnelse
Barns medbestemmelsesrett er viktig for å treffe gode avgjørelser. Barn kan for det første komme med informasjon som opplyser saken. For det andre er «barnets beste» et grunnleggende vurderingstema i foreldretvister og barnets mening utgjør et viktig moment i denne vurderingen. Medbestemmelsesretten er dessuten sentral for anerkjennelsen av barn som selvstendige individer, og viktig for barnets autonomi og verdighet. Plikten til å høre barnets mening og til å vektlegge den fremheves som følge av dette både i Grunnloven, FNs barnekonvensjon og i barneloven.
Menneskerettslig rett
Gjennom Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon (BK) artikkel 12 er barn gitt en menneskerettslig rett til å bli hørt i saker som angår dem.
Det følger av Grunnloven § 104 første ledd annet punktum at
De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling.
FNs barnekonvensjon gjelder som norsk lov og går ved motstrid foran andre bestemmelser i lovgivningen, jf. menneskerettsloven §§ 2 og 3. I BK artikkel 12 heter det at
- Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.
- For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett.
Barns rett til å bli hørt i artikkel 12 er ett av fire generelle grunnprinsipper som konvensjonen bygger på. De generelle grunnprinsippene har ikke bare betydning for tolkningen av de øvrige artiklene, men skal også tas i betraktning i alle saker hvor barn blir berørt. Dette gjelder også selv om saken ikke direkte omfattes av en av konvensjonens artikler. FNs barnekomite har fremhevet at grunnprinsippene, herunder retten til å bli hørt, ikke bare er prinsipper, men også positive rettigheter for barn.
Medbestemmelsesrett etter barneloven
I barneloven § 31 er barn gitt medbestemmelsesrett. Her heter det at
Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege forhold for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.
Eit barn som er fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt, skal få informasjon og høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd om personlege forhold for barnet, mellom anna om foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast og samvær. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Når barnet er fylt 12 år, skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.
Plikt til å høre barnet
Barnets medbestemmelsesrett er i første ledd utformet som en plikt for foreldrene og andre til å høre hva barnet har å si før avgjørelse treffes. Bestemmelsen omfatter etter første ledd tredje punktum alle som har med barnet å gjøre, herunder offentlige myndigheter som blant annet domstolene i foreldretvister. For barnet innebærer dette en rett til å uttale seg, til å bli lyttet til og at meningen blir tatt hensyn til. For at denne rettigheten ikke bare skal bli en illusjon, må barnet gis informasjon etter sitt modningsnivå og på en eller annen måte spørres om det ønsker å si sin mening. Forholdene må legges til rette for at barnet føler seg fritt til å komme med sitt syn. Dette krever konsekvente og vedvarende ordninger.
Forutsatt at barnet er i stand til å danne seg egne synspunkter om det saken dreier seg om, er utgangspunktet at alle barn skal høres. Barnet trenger verken ha en meningen om resultatet eller valget mellom ulike alternativer for å bli hørt. Det er tilstrekkelig at barnet har synspunkter som er relevant for saken. Dette vil ha nær sammenheng med hva saken gjelder og må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Barnet har imidlertid ingen plikt til å uttale seg, og dette må formidles til barnet.
Personlige forhold
Både foreldrenes bestemmelsesrett etter § 30 og barns medbestemmelsesrett etter § 31 omfatter avgjørelser om personlige forhold. Det er dermed i de avgjørelsene foreldrene i kraft av foreldreansvaret har fått bestemmelsesrett og -plikt, at barnet skal ha medbestemmelsesrett. Hvor barnet skal bo fast og fastsettelse av samvær mellom barn og foreldre, vil klart være spørsmål som omfattes av «personlige forhold». Dette går dessuten direkte frem av § 31 andre ledd. I disse avgjørelsene inngår dermed også barnets mening som et viktig moment. Barneloven § 31 er imidlertid betydning også utover dette, ved at barn skal gis medbestemmelsesrett i alle saker av personlig art.
Vekten av barnets mening
For at barnets medbestemmelsesrett skal ha noen realitet, må barnets mening nødvendigvis tillegges vekt. Hvor stor vekt beror blant annet på hvor gammelt og modent barnet er, hva spørsmålet gjelder og hvem andre det berører. Forarbeidene til loven fremhever at det vil ha betydning om barnet forstår rekkevidden av spørsmålet og hvor fast det er i sin oppfatning. Videre vil det være relevant hva bakgrunnen for standpunktet er, herunder om barnet er under press eller uttaler seg av lojalitet overfor den ene forelderen. I dette ligger det at barnets mening ikke nødvendigvis vil være utslagsgivende. Meningen skal tas i betraktning som et moment, men både foreldre og domstolene kan i det konkrete tilfellet komme til at andre hensyn veier tyngre.
Sjuårsgrensen
Grensen på sju år for medbestemmelsesrett ble satt i 2003 i forbindelse med inkorporeringen av barnekonvensjonen. Forskning viser imidlertid at barn kan danne seg synspunkter fra de er ganske små, selv om de ikke nødvendigvis er i stand til å uttrykke dem i ord. I tråd med BK art. 12 som ikke setter noen øvre aldersgrense for medbestemmelsesretten, ble dermed barneloven § 31 andre ledd i 2013 endret for å klargjøre at også barn under sju år skal få uttale seg dersom de er i stand til å danne seg egne synspunkter. Det ble videre presisert at retten ikke bare gjelder spørsmål om barnets faste bosted, men også foreldreansvar og samvær, samt en plikt til å gi barnet tilstrekkelig og relevant informasjon.
Sjuårsgrensen innebærer at barn over sju år alltid skal få informasjon og mulighet til å uttale seg i avgjørelser om personlige forhold for barnet. Ifølge forarbeidene er retten ment å være ubetinget. Medbestemmelsesretten er en selvstendig rettighet, og det er følgelig en saksbehandlingsfeil dersom barn over sju år ikke er blitt hørt.
I Rt. 2004 s. 811 ble imidlertid medbestemmelsesretten tolket innskrenkende av hensyn til barnets beste. Høyesterett kom til at det ikke var en saksbehandlingsfeil at to gutter på 8 og 13 år ikke var hørt i forbindelse med endring av en dom om omfanget av samværsrett. Som følge av BK art. 12 og den klare ordlyden i § 31 andre ledd, må imidlertid dommen tolkes slik at den sier noe om unntakstilfellene der høring åpenbart kan være til skade for barnet. Dommen kan dermed ikke brukes som grunnlag for en alminnelig overprøving av barnets uttalerett ut fra barnets beste.
Også i Rt. 2012 s. 1985 og Rt. 2012 s. 2039 som begge omhandlet spørsmål om opphold i Norge for utenlandske familier ble det begått saksbehandlingsfeil ved at barna ikke ble hørt. Høyesterett uttalte i Rt. 2012 s. 1985 at
Utlendingsnemnda må forstås slik at det vil være til Fs beste å få bli i landet, og jeg kan ikke se at dette utgangspunktet eller vedtakets innhold ville blitt et annet om F hadde blitt hørt. Jeg tilføyer at barnets interesser har vært i ivaretatt av familiens advokat.
Selv om uttalelsen kan forstås slik at feilen ikke har hatt betydning for vedtakets innhold og dermed ikke påvirket vedtakets gyldighet, er det likevel slik at barns medbestemmelsesrett ikke er betinget av at barnets uttalelse skal kunne lede til et annet resultat. Hvorvidt resultatet vil bli et annet, vil dessuten være vanskelig å vite uten at barnet faktisk har uttalt seg. Det kan ut fra det foreliggende rettskildematerialet dermed hevdes at barns medbestemmelsesrett ikke har fått den status barnekonvensjonen legger opp til i artikkel 12.
Tolvårsgrensen
Det skal legges «stor vekt» på hva et barn over 12 år mener. Barnets mening er fremdeles kun et moment i vurderingen og heller ikke her vil barnets mening nødvendigvis bli utslagsgivende. Ordlyden «stor vekt» peker imidlertid i retning av at det skal sterkere grunner til for å ikke følge meningen.
I foreldretvister
Det følger av barneloven § 48 at avgjørelser om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, hvem barnet skal bo fast sammen med og samvær, samt saksbehandlingen i slike saker, først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet. Det må foretas en åpen og skjønnsmessig vurdering av det enkelte barns interesser og behov. I slike foreldretvister vil barnets mening være et viktig moment i vurdering av hva som er barnets beste i det konkrete tilfellet.
I Rt. 1990 s. 669, som gjaldt spørsmålet om hvor en snart 12 år gammel jente skulle bo, la Høyesterett avgjørende vekt på jentas faste og alvorlige ønske om å få bo sammen med sin mor. Retten uttalte at
Etter barneloven § 34 skal avgjørelsen av spørsmålet om hvem barnet skal være hos, rette seg etter hva som er best for barnet. Ved denne vurderingen vil barnets eget ønske kunne være et vesentlig moment – hvor vesentlig vil avhenge blant annet av ønskets fasthet og barnets alder. Hvis det treffes en avgjørelse i strid med barnets klart uttrykte ønske, vil dette kunne skape en konfliktsituasjon som er uheldig ikke minst for barnet.
I loven § 31 er barnets ønske gjort til en selvstendig del av grunnlaget for avgjørelsen. Hvis barnet er over 12 år, skal det legges stor vekt på hva det mener. At D først fyller 12 år et par måneder etter at hun uttalte seg under bevisopptaket, er det ikke grunn til å legge særlig vekt på i denne sammenheng.
Jeg er etter dette kommet til at D klart uttrykte ønske om å få bo hos moren, og de forhold det har sammenheng med, bør bli avgjørende.
Andre eksempler på at Høyesterett har lagt stor vekt på barnets mening i avgjørelser om fast bosted og også konkludert i tråd med denne, finnes blant annet i Rt. 1997 s. 797, Rt. 2007 s. 376 og Rt. 2010 s. 216. Eksempler på at barnets ønske derimot har måtte vike for andre hensyn slik at konklusjonen har blitt en annen enn hva barnet selv har gitt uttrykk for, finnes derimot i blant annet Rt. 1989 s. 320 og Rt. 2005 s. 682.
Tilsvarende gjelder i avgjørelser om hvem som skal ha foreldreansvar og om samvær mellom barn og foreldre som ikke bor fast sammen med barnet. Rt. 2011 s. 1572 er et eksempel på at samværet ble utvidet blant annet fordi gutten på snart åtte år ønsket det selv. I andre tilfeller har retten fastsatt samvær mot barnets eget ønske, se for eksempel LB-2015-33008 som gjaldt to barn på fem og åtte år.
Bør foreldre være med når barnet uttaler seg?
Høring av særlig små barn byr på spesielle utfordringer. Et særlig spørsmål er om foreldrene bør være med på samtalen. På den ene siden kan det å snakke med en dommer eller en sakkyndig alene være en stor belastning for barnet. På den andre siden kan det at foreldrene er til stede føre til at barnet settes under press og uttaler seg på en bestemt måte av lojalitet overfor en forelder.
Det må som følge av de særlige utfordringene stilles høye krav til gjennomføringen og lages ordninger som gjør at barnet fritt kan uttale seg uten foreldrene til stede. Hvorvidt foreldrene skal være med på høringen, må dermed bero på en konkret avveining i det enkelte tilfellet av barnets behov for trygghet opp mot viktigheten av å kunne snakke fritt. Dersom foreldrene skal delta, bør begge være med, enten i samme samtale eller i to adskilte.
Selvbestemmelsesrett
Den generelle regelen
Barneloven § 33 hjemler den generelle regelen vedrørende barns selvbestemmelsesrett. Det heter her at
Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det fyller 18 år.
Bestemmelsen pålegger foreldrene å gi barnet stadig større selvbestemmelsesrett fram til det er myndig. Det er med andre ord opp til foreldrene å avgjøre hva barnet selv skal få bestemme. Hva dette innebærer, er imidlertid uklart. Forarbeidene fremhever likevel at på tross av bestemmelsen vage karakter, er den viktig for å fremheve prinsippet om at barn gradvis skal få treffe beslutninger selv, i tillegg til at regelen kan virke holdningsskapende. Det føres ingen kontroll med foreldrenes valg, og det finnes heller ingen konfliktløsningsinstanser som kan ta stilling til den type spørsmål.
Spesielle bestemmelser
For å gi en fremstilling av barns selvbestemmelsesrett, må den generelle regelen i barneloven § 33 suppleres med en rekke spesielle bestemmelser. Sammen er reglene med på å fremheve det syn at når et barn har tilstrekkelig intelligens, modenhet og forståelse og selv er i stand til å avveie fordeler og ulemper gjennom en beslutningsprosess, har barnet selv rett til å treffe beslutninger. Selvbestemmelsesretten på de under nevnte områdene innebærer samtidig en begrensning av bestemmelsesretten- og plikten som de med foreldreansvar har etter barneloven § 30.
Inn- og utmelding av foreninger og valg av utdanning
Det følger av barneloven § 32 at
Barn som er fylt 15 år, avgjer sjølv spørsmål om val av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreiningar.
Spørsmål om valg av utdanning omfatter skoleslag, skolested, studieretning og fag. Opplæringsplikten etter oppll. § 2-1 (4) innebærer at barn ikke har selvbestemmelsesrett til å velge bort skolegang før de er ferdig med det tiende skoleåret. Etter lovens § 3-1 har alle rett til videregående opplæring, men ingen plikt.
Bestemmelsen må ikke tolkes antitetisk, slik at foreldrene alltid bestemmer i spørsmål om inn- og utmelding av foreninger og valg av utdanning før barnet er 15 år. Dette følger for foreninger uttrykkelig av forarbeidene, hvor det uttales at selvbestemmelsesretten må vurderes konkret i lys av barnets alder og modenhet og hva slags forening det er tale om. Foreldre bør vanligvis ikke melde barn inn i foreninger som de selv ikke ønsker å være en del av. Selvbestemmelsesretten for foreninger gjelder foreninger med ideelt formål. Spørsmål om deltakelse i foreninger med et rent økonomisk formål må derimot avgjøres etter vergemålslovens regler.
På tross for barnets selvbestemmelsesrett etter fylte 15 år, må foreldre kunne sette grenser for barnets deltakelse hvis aktiviteten er så omfattende eller av en slik karakter at det går utover barnets helse, utvikling eller skolegang.
Inn- og utmelding av religiøse trossamfunn
Det følger av lov om trudomssamfunn og ymist anna § 3 at
Den som er over 15 år, kan melda seg inn i eller ut or trudomssamfunn.
Tilsvarende ordlyd finner vi i kirkeloven § 3 sjette ledd som gjelder spesielt for Den norske kirke.
Inngåelse av arbeidsavtaler
Vergemålsloven § 10 gjelder mindreåriges adgang til å inngå arbeidsavtaler. Det heter her at
En mindreårig som har fylt 15 år, kan selv inngå arbeidsavtale. En mindreårig som er under 15 år, kan inngå arbeidsavtale med vergens samtykke. En mindreårig kan uansett alder selv si opp en arbeidsavtale.
Vergen kan ikke inngå arbeidsavtale på den mindreåriges vegne. Dersom hensynet til den mindreårige krever det, kan vergen med rimelig varsel heve arbeidsavtalen for den mindreårige.
Etter barnet har fylt 15 år kan det selv inngå gyldig arbeidsavtale om både hel- og deltidsarbeid uten vergens medvirkning. Før dette kreves vergens samtykke. Ifølge arbeidsmiljøloven § 11-1 (1) b) kan barn mellom 13 og 15 år utføre lettere arbeid. Arbeidsavtaler anses som personlige forhold, og vergen kan derfor ikke inngå arbeidsavtale på den mindreåriges vegne. Når det gjelder vergens adgang til å heve arbeidsavtalen for den mindreårige, tar bestemmelsen først og fremst sikte på situasjoner hvor den mindreåriges arbeid kommer i konflikt med barnets helse, utvikling eller skolegang. Dersom barnet har fylt 15 år og fullført tiende skoleår, kan imidlertid vergen ikke heve arbeidsavtalen på grunn av skolearbeid, jf. oppll. § 2-1 (4). Ved uenighet mellom vergen og den mindreårige, kan den mindreårige bringe saken inn for fylkesmannen etter vergemålsloven § 17 (5).
Egne opptjente midler
Vergemålsloven gir videre barn selvbestemmelsesrett over egne opptjente midler fra fylte 15 år. Det følger av lovens § 12 at
En mindreårig råder selv over midler som han eller hun har tjent ved eget arbeid eller virksomhet etter fylte 15 år, eller som vergen eller andre har latt den mindreårige få til egen rådighet, samt normal avkastning av slike midler.
Rådigheten gir ikke den mindreårige adgang til å foreta disposisjoner som etter kapittel 6 krever samtykke fra fylkesmannen.
Dersom hensynet til den mindreårige krever det, kan vergen frata den mindreårige rådigheten over midler som nevnt i første ledd. Er den mindreårige fylt 15 år, kreves det samtykke fra fylkesmannen for å frata den mindreårige rådigheten.
Det følger av lovens § 9 at en mindreårig ikke selv kan foreta rettslige handlinger eller råde over sine midler, med mindre noe annet er særlig bestemt. I § 12 er annet særlig bestemt. Bestemmelsen inneholder to unntak fra forbudet i § 9 og medfører en begrensning i vergens disposisjonsrett over inntekter. Det første unntaket er at mindreårige etter fylte 15 år selv kan råde over egentjente midler ved arbeid eller næringsvirksomhet. Det andre er at mindreårige kan disponere over midler som vedkommende har fått til disposisjon av vergen eller andre. For slike midler gjelder ikke 15-årsgrensen.
Helse og medisinske forhold
Barn er i de fleste spørsmål knyttet til helse og medisinske forhold gitt selvbestemmelsesrett etter fylte 16 år og 16 år omtales derfor ofte som den «helserettslige myndighetsalderen». Dette kan utledes av pasientrettighetsloven §§ 3-4 og 4-1.
Kilder:
Norsk Lovkommentar til barneloven (krever innlogging)
Bendiksen, Lena R. L. og Trude Haugli. Sentrale emner i barneretten, 2. utg., Oslo: Universitetsforlaget, 2015
