Barnevern – Ny avgjørelse fra Høyesterett om tvangsadopsjon

Barnevern – Ny avgjørelse fra Høyesterett om tvangsadopsjon

HR-2018-1720-A gjaldt fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon etter barnevernloven § 4-20. Hovedspørsmålet for Høyesterett var om adopsjon ville være til barnets beste. Barnet hadde blitt plassert i fosterhjem kort tid etter fødsel, og hadde aldri bodd sammen med sine biologiske foreldre. Avgjørelsen fra Høyesterett oppstiller vurderingstemaet i saker etter § 4-20, og vil bli viktig for behandlingen av lignende saker i fremtiden.


Hva saken gjaldt

Barnet på 5 år hadde vært under barnevernets omsorg hele sitt liv. Han hadde blitt plassert i beredskapshjem rett etter fødselen, og flyttet til fosterforeldrene da han var rundt ett år gammel.  Det sentrale spørsmålet som retten skulle ta stilling til, var om han skulle fortsette å være plassert i fosterhjem eller om fosterforeldrene skulle få adoptere ham. Barnet hadde særlige utfordringer, og var ikke normalt utviklet i forhold til jevnaldrende barn.

Barnevernloven § 4-20 Fratakelse av foreldreansvar. Adopsjon.

Har fylkesnemnda​ vedtatt å overta omsorgen for et barn, kan fylkesnemnda også vedta at foreldreansvaret​ i sin helhet skal fratas foreldrene. Blir foreldreansvaret fratatt foreldrene slik at barnet blir uten verge,​ skal fylkesnemnda snarest ta skritt til å få oppnevnt ny verge for barnet.

Når det er fattet vedtak om fratakelse av foreldreansvar kan fylkesnemnda gi samtykke til adopsjon​ i foreldrenes sted.

Samtykke kan gis dersom

a) det må regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg eller barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet og

b) adopsjon vil være til barnets beste og

c) adoptivsøkerne har vært fosterforeldre​ for barnet og har vist seg skikket til å oppdra det som sitt eget og

d) vilkårene for å innvilge adopsjon etter adopsjonsloven​ er til stede.

Når fylkesnemnda gir samtykke til adopsjon skal departementet utstede adopsjonsbevillingen.

Fylkesnemnda kan treffe vedtak om adopsjon når foreldrene samtykker, så fremt vilkårene i tredje ledd er oppfylt

Rettens vurdering

Det avgjørende spørsmålet for retten var om en adopsjon ville være til barnets beste jf. § 4-20 tredje ledd bokstav b, da det var enighet om at de øvrige vilkårene i bestemmelsen var oppfylt. Førstvoterende gjennomgår rettspraksis fra den europeiske menneskerettsdomstolen, før vedkommende oppstiller følgende vurderingstema:

61) Jeg oppsummerer etter dette det rettslige vurderingstemaet av betydning for saken her:

(62) Barnets beste er det viktigste og mest tungtveiende hensynet ved avgjørelsen av adopsjonsspørsmålet. Fordi adopsjon er et særlig inngripende og irreversibelt tiltak må det – på barnets hånd – foreligge særlig tungtveiende grunner som tilsier adopsjon. Disse grunnene må særlig holdes opp mot konsekvensene adopsjon i det konkrete tilfellet innebærer for barnets kontakt med sine biologiske foreldre. Hvor det har vært lite eller ingen kontakt mellom foreldre og barn, vil hensynet til beskyttelse av deres familieliv veie mindre enn hvor det har vært etablert et mer normalt familieliv.

(63) Kunnskapsstatus og forskning om adopterte barn er gjennomgått av den sakkyndige i et vedlegg til erklæringen. Han gir her uttrykk for at oppsummeringen i Rt-2007-561 fortsatt virker godt dekkende. I avsnitt 50 i den dommen heter det:
«Den sakkyndige i vår sak har uttrykt som en generell erfaring at fosterhjemsforhold ikke er å foretrekke når det gjelder langvarig plassering av barn som er kommet til fosterhjemmet før de har etablert tilknytning til noen biologisk forelder; her er adopsjon det beste for barnets utvikling.»

(64) Basert på en oppdatert gjennomgang av relevant forskning og – ikke minst – psykologfaglig erfaring uttaler den sakkyndige i saken her:
«Barn i langvarige fosterhjemsplasseringer som adopteres, opplever bedre psykososial utvikling enn barn i tilsvarende situasjon som ikke adopteres. Det er stabiliteten i barnets tilhørighet som virker å være utslagsgivende.»

(65) Den sakkyndige presiserte i sin forklaring for Høyesterett at dette er et vanskelig område å forske på, blant annet fordi det årlig gjennomføres få tvangsadopsjoner i Norge. Og som i Rt-2007-561 avsnitt 50 understreker jeg at det må foretas en konkret, individuell, vurdering av hvert enkelt tilfelle. Men, som også fremhevet samme sted, har en slik forsknings- og erfaringsbasert oppfatning om hva som gjennomgående er best for barn, atskillig vekt. Også i Ot.prp.nr.69 (2008-2009) side 6 fremheves at forskning viser at «… for enkelte barn kan adopsjon gi tryggere og mer forutsigbare oppvekstrammer enn langvarige fosterhjemsplasseringer

Førstvoterende går så over til den konkrete vurderingen av hva som vil være til barnets beste i den aktuelle saken. Konklusjonen var at det ville være til barnets beste å bli adoptert. Barnet hadde aldri hatt kontakt med sine biologiske foreldre, og guttens sårbarhet tilsa at det ville være til det beste for ham å bli adoptert av fosterforeldrene.

Av advokat Lina Stormoen

Jeg heter Lina Stormoen, og sammen med de andre advokatene i barnerettsgruppen i Advokatfirmaet Teigstad AS, hjelper vi deg som trenger bistand i en foreldretvist.

Spørsmål om foreldretvist?

Send en uforpliktende henvendelse til advokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om samvær, foreldreansvar eller fast bosted.