Delt bosted

Delt bosted

Delt bosted innebærer at barnet bor fast hos begge foreldrene, ut fra nærmere avtalte tidsintervaller. Foreldrene med felles foreldreansvar, som ikke bor sammen, har full avtalefrihet til å avgjøre at barnet skal bo fast hos en av dem eller hos begge (delt bosted). Dersom de ikke blir enige, har domstolene er begrenset adgang til å fastsette delt bosted dersom særlige grunner foreligger. Ved delt bosted har begge foreldrene rettigheter og plikter som en bostedsforelder.


Hva er delt bosted?

Uttrykket «delt bosted» brukes om den situasjonen der barnet bor fast hos begge foreldrene. Dette innebærer at barnet skal bo vekselvis hos begge foreldrene, ut fra nærmere avtalte tidsintervaller. Delt bosted er forutsatt å være noe annet enn utvidet samvær, som kan avtales eller fastsettes med opp til halve tiden. Så lenge det kalles «samvær», anses barnet for å bo fast hos den ene forelderen, og bostedsforelderen har da den avgjørelsesmyndighet som følger av § 37. Dersom det er avtalt eller fastsatt delt bosted har begge foreldrene den avgjørelsesmyndighet som følger av å være bostedsforelder (se under).

Når er det adgang til å fastsette delt bosted?

I de tilfeller hvor det er avtalt eller fastsatt felles foreldreansvar, men der foreldrene ikke bor sammen, må det særskilt tas stilling til hvor barnet skal bo fast. Avgjørelsen skal først og fremst rette seg mot det som er best for barnet, jf. § 48.

Full avtalefrihet

Det følger av barneloven § 36 første ledd at

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.

Foreldrene har etter denne bestemmelsen full avtalefrihet til å bestemme delt bosted. Alternativet er at det avtales at barnet skal bo fast hos den ene forelderen. Da vil den andre, dersom ikke annet er avtalt, ha rett til samvær med barnet, jf. § 42 (1).

Tvangsgjennomføring av avtale om delt bosted?

Dersom foreldrene ikke blir enige, må de avtale en annen ordning eller bringe saken inn for Fylkesmannen eller domstolen. Det finnes ingen instans som kan treffe avgjørelser ved uenighet om enkeltspørsmål under delt bosted. Det følger imidlertid av barneloven § 55 at når begge foreldra ber om det, kan Fylkesmannen fastsette at en skriftlig avtale om blant annet bosted skal kunne tvangsfullføres etter reglene i § 65. Hvis en avtale om delt bosted må tvangsgjennomføres, tilsier imidlertid dette at det ikke lenger foreligger det samarbeidsklimaet mellom foreldrene som normalt er en forutsetning for at delt bosted skal være til barnets beste. Selv om det neppe er noe formelt i veien for at foreldrene ber om tvangskraft for en slik avtale, må det normalt utvises varsomhet av hensyn til barnets beste for å godta en slik avtale.

Retten kan unntaksvis fastsette delt bosted

Ettersom delt bosted forutsetter et godt samarbeidsklima mellom foreldrene, har retten en svært begrenset adgang til å fastsette delt bosted dersom en av eller begge foreldrene ikke skulle ønske det. Domstolenes kompetanse følger av § 36 annet ledd, der det heter at

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bo fast hos begge.

Hovedregelen er altså at retten skal fastsette at barnet skal bo fast hos én av foreldrene. Dersom særlige grunner foreligger, kan retten unntaksvis avgjøre at barnet skal ha delt bosted. Hovedregelen gjaldt lenge uten unntak, slik at retten var avskåret fra å pålegge delt bosted der en av foreldrene ikke ønsket det. Etter gjentatte diskusjoner ble imidlertid loven endret med ikrafttredelse 1. juli 2010. Begrunnelsen for endringen var at det kan tenkes situasjoner hvor delt bosted er det beste for barnet, selv om foreldrene selv ikke ønsker det. Når domstolene anses som nærmest og best egnet til å avgjøre hva som er barnets beste, ble det fremholdt som betenkelig at retten ikke kunne velge denne løsningen dersom det etter en konkret vurdering ble ansett å være det beste for barnet. Retten har etter dette fått en begrenset adgang til å fastsette at barnet skal bo fast hos begge.

Vilkår: «Særlege grunnar»

Vilkåret for at retten skal kunne fastsette delt bosted der en av foreldrene motsetter seg dette, er at det foreligger særlige grunner. Ordlyden «særlege grunnar» tilsier at det er tale om en snever unntaksregel. I forarbeidene til lovendringen er det fremhevet en rekke forutsetninger som må være til stede dersom unntaksregelen overhode skal være aktuell. Det er uttalt at

Domstolene må forsikre seg om at de forutsetninger forskningen har vist må foreligge for at delt bosted skal fungere bra, foreligger. Det vil ikke være tilstrekkelig at foreldrene anses å være like bra omsorgspersoner for barnet, eller at foreldrene er like knyttet til begge sine foreldrene. Foreldrene må bo i nær geografisk avstand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, foreldrene må kunne samarbeide godt om barnet og ikke ha et høyt konfliktnivå, og barnet selv må trives med en slik ordning.

Selv i de tilfeller hvor de overnevnte forutsetningene er til stede, må det foretas en konkret vurdering av hvilken bostedsløsning som vil være det beste for barnet, jf. § 48. Dersom domstolen skal fastsette delt bosted kan de ikke være i tvil; domstolen må være overbevist om at dette er til barnets beste. Dette innebærer at vurderingen av om de nevnte forutsetningene i forarbeidene er til stede må knyttes til tidspunktet for domsavgjørelsen, og at det ikke kan fastsettes delt bosted basert på antagelser om hvordan barnets situasjon vil være i framtiden. Ifølge forarbeidene antas det videre at delt bosted ikke er aktuelt for barn under syv år.

Rettspraksis

Selv om det foreløpig ikke har vært noen saker for Høyesterett om anvendelsen av unntaket i § 36 (2) 2. punktum, finnes det noe rettspraksis fra lagmannsrettene. I de fleste sakene har krav om delt bosted ikke ført fram nettopp på grunn av foreldrenes samarbeidsproblemer eller høye konfliktnivå, men det finnes i alle fall 5 avgjørelser der lagmannsrettene har benyttet unntakshjemmelen og idømt delt bosted.

Den siste avgjørelsen hvor det unntakshjemmelen har kommet til anvendelse er LF-2017-004766. Saken gjaldt en gutt på bare 3 år, der foreldrene var enige om at han skulle like mye hos hver forelder. Uenigheten dreide seg imidlertid om den rettslige rammen for ordningen, der far mente at gutten skulle bo fast hos han med de konsekvenser dette har for avgjørelser som tilligger bostedsforeldre, mens mor skulle ha halve tiden som samvær. Betenkelighetene knyttet til delt bosted, særlig for små barn, slo ikke til, og forutsetningene for delt bosted forelå. Når det ikke lenger var noen sterk konflikt mellom foreldrene, slik at de samarbeidet greit, var det ingen saklig grunn til at barnet skulle bo fast hos kun den ene. Lagmannsretten var overbevist om at det var best for barnet å bo fast hos begge foreldrene.

Lagmannsretten har i flere andre avgjørelser, se f.eks. LH-2011-85527 og LG-2011-91169, vektlagt at barna ønsket delt bosted og at konfliktnivået ikke var så høyt som den ene forelderen hevdet. Den foreliggende rettspraksisen viser således at selv om bestemmelsen gir uttrykk for en snever unntaksregel, lar domstolene seg ikke hindre av påstander om samarbeidsproblemer eller høyt konfliktnivå, dersom barnet selv ønsker en slik ordning og de ytre forutsetningene er til stede. Dette understreker at det må foretas en konkret vurdering på domstidspunktet.

Les mer: Hvor skal barnet bo fast?

Avgjørelsesmyndighet ved delt bosted

Avgjørelsesmyndigheten kan ved delt bosted grovt deles inn i tre.

1. De største og viktigste avgjørelsene

Det følger av barnelova § 30 første ledd andre og tredje setning at

Dei [med foreldreansvar] har rett og plikt til å ta avgjørelser for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Har foreldra sams foreldreansvar, skal dei ta avgjerdene saman. 

Foreldre med felles foreldreansvar skal ta avgjørelser for barnet i personlige forhold sammen, uavhengig av om foreldrene ikke bor sammen. Dette betyr normalt at de må bli enige, og barneloven gir ingen regler om oppdeling av ansvaret for disse beslutningen. Uttrykket «personlige forhold» er vidt og omfatter alt som ikke er av økonomisk karakter. I økonomiske forhold er det vergen som treffer beslutninger for barnet etter vergemålslovens regler. Siktemålet er at de største og viktigste avgjørelsene skal treffes av foreldrene i fellesskap. Ifølge forarbeidene gjelder dette blant annet vergemål, utstedelse av pass, valg av type skole, samtykke til adopsjon, valg av navn, samtykke til ekteskapsinngåelse, innmelding i trossamfunn og flytting utenlands. Disse spørsmålene er i stor grad nærmere regulert i annen lovgivning enn barneloven.

2. Avgjørelser knyttet til vesentlige sider av omsorgen og andre større avgjørelser om dagliglivet

Det følger av bl. § 37 at

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

Ved felles foreldreansvar, kan den forelderen barnet bor fast hos ta avgjørelser som gjelder vesentlige sider av omsorgen for barnet og andre større avgjørelser om dagliglivet. Avtales eller fastsettes det delt bosted, har begge foreldrene rettigheter og plikter som en bostedsforelder. Ifølge forarbeidene må de da enten være enige om avgjørelser vedrørende vesentlige sider av omsorgen (§ 37), eller de kan avtale å dele bestemmelsesretten mellom seg. 

3. De mer dagligdagse spørsmålene

Det følger av barneloven § 42 (2) andre setning at

Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuten for barnet under samværet.

Selv om bestemmelsen uttrykkelig retter seg mot en samværsforeldre, gjelder den også bostedsforeldre. Ved delt bosted innebærer dette at de dagligdagse spørsmålene tas av den forelderen barnet bor hos til enhver tid. Ifølge forarbeidene omfatter dette avgjørelser om blant annet mat, påkledning, leggetider, venner, følge opp skolearbeid, tilsyn og stell. I forarbeidene er også oppfølging av skole nevnt. Dette innebærer at den forelderen barnet bor hos til enhver tid må påse at barnet kommer seg på skolen, har med nødvendige ting og gjør lekser. For avgjørelser vedrørende skolegangen som ikke gjelder den daglige oppfølgingen, må foreldrene være enig dersom de ikke har delt bestemmelsesretten mellom seg. En slik grense må også trekkes for fritidsaktiviteter, slik at den ene forelderen må kunne avgjøre spørsmål om aktiviteter mens barnet bor fast hos seg, men at det kreves enighet om det mer faste. 

Les mer: Hvem bestemmer ved felles foreldreansvar?

 

Kilder:

Barneloven

Norsk Lovkommentar til barneloven (krever innlogging)

Bendiksen, Lena R. L. og Trude Haugli. Sentrale emner i barneretten, 2. utg., Oslo: Universitetsforlaget, 2015

Av advokat Lina Stormoen

Jeg heter Lina Stormoen, og sammen med de andre advokatene i barnerettsgruppen i Advokatfirmaet Teigstad AS, hjelper vi deg som trenger bistand i en foreldretvist.

Spørsmål om foreldretvist?

Send en uforpliktende henvendelse til advokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om samvær, foreldreansvar eller fast bosted.