Foreldreansvar

Foreldreansvar

Foreldreansvar er ansvaret som er knyttet til den rollen som biologiske foreldre eller adoptivforeldre har til barn i sin omsorg. Ansvaret inneholder både rettigheter og plikter, og kan ligge hos den ene forelderen alene eller hos foreldrene i fellesskap. Barneloven gir regler både om hvem som har foreldreansvar og hva det  innebærer. Loven bygger i stor grad på avtalefrihet og enighet mellom foreldrene. Blir foreldrene derimot ikke enige, kan hver av dem reise sak om hvem som skal ha foreldreansvar. En slik sak kaller vi en foreldretvist.


Foreldreansvar

Det knytter seg et spesielt ansvar til den rollen biologiske foreldre, adoptivforeldre eller andre har til barn i sin omsorg. Dette kalles foreldreansvar. Ansvaret knytter seg i hovedsak til utøvelse av omsorg og beslutningstaking ut fra barnets interesser og behov, og er med andre ord ikke gitt foreldrene for deres egen skyld. Barneloven inneholder regler både om hvem som har foreldreansvar og hva dette nærmere innebærer. Mer om dette kan du lese under.

Hvem har foreldreansvar?

Foreldreansvaret kan ligge hos en av foreldrene alene eller det kan være felles. Felles foreldreansvar betyr at foreldrene i utgangspunktet er sammen, kontra alene, om de rettighetene og pliktene som følger av ansvaret. Hva dette nærmere innebærer og hvordan ansvaret skal utøves kan du lese mer om nedenfor.

Barneloven inneholder regler for hvem som har foreldreansvar for barn. Kort fortalt gir reglene ulike utgangspunkt avhengig av om foreldrene er gift eller ikke, om de separerer eller skiller seg, eller om de bor sammen. I de tilfeller der foreldrene er gift eller samboere, kan det ikke avtales andre løsninger enn det vi kaller felles foreldreansvar. Er foreldrene derimot verken gift eller samboere, åpner barneloven for stor grad av avtalefrihet.

Når foreldrene er gift

Det følger av barneloven § 34 første ledd at

Foreldre som er gifte, har foreldreansvaret saman for sams barn.

Gifte foreldre har felles foreldreansvar for felles barn. Bestemmelsen oppstiller ingen andre vilkår for felles foreldreansvar enn at foreldrene må være gift og at barnet må være felles. Dette innebærer at felles foreldreansvar er løsningen fra det tidspunktet foreldrene gifter seg, uavhengig av om dette er før eller etter at barnet er født. Hvis foreldrene derimot er samboere, reguleres forholdet av barneloven § 35.

Med felles barn menes barn de har sammen. Den enes særkullsbarn vil dermed i utgangspunktet ikke være omfattet med mindre barnet er adoptert av den andre. Som felles barn regnes selvsagt også barn som de har adoptert i fellesskap.

Dersom vilkårene er oppfylt, åpner ikke bestemmelsen for andre alternativer enn felles foreldreansvar. Dette innebærer at ansvaret verken ved avtale foreldrene i mellom eller ved avgjørelse av domstolen, kan legges til den ene forelderen alene. Forhold som at den ene forelderen er under vergemål eller er sinnssyk, er derfor i utgangspunktet uten betydning. Bestemmelsen er imidlertid ikke til hinder for at barnevernet kan frata foreldreansvar etter barnevernloven § 4-20. Dersom foreldrene er gift, er dette den eneste måten foreldreansvaret kan bli liggende hos den ene alene.

Det finnes ingen offentlig instans foreldre som er uenige om foreldreansvar kan bringe sak inn for avgjørelse til. Det eneste foreldrene kan reise sak om er flytting med barnet ut av landet etter barneloven § 56 annet punktum. Ved konflikt foreldrene i mellom kan imidlertid Familievernet være til hjelp. Her kan foreldrene få behandling, rådgivning og mekling i forbindelse med familierelaterte problemer.

Når foreldrene separerer eller skiller seg

Det følger av barneloven § 34 andre ledd at

Foreldre som separerer eller skil seg, kan avtale at dei skal ha foreldreansvaret saman eller at ein dei skal ha det aleine. Inntil avtale eller avgjerd om foreldreansvaret ligg føre, har dei ansvaret saman.

For gifte foreldre er utgangspunktet felles foreldreansvar for felles barn, jf. § 34 første ledd. Dersom foreldrene separerer eller skiller seg, vil foreldreansvaret fortsatt være felles. § 34 andre ledd åpner imidlertid i slike tilfeller for avtalefrihet, slik at foreldrene kan avtale at foreldreansvaret i stedet skal ligge hos mor eller far alene. Inntil slik avtale eller avgjørelse foreligger, er ansvaret felles. Separasjon eller skilsmisse vil dermed i seg selv ikke før til noen endringer i foreldrenes rettslige forhold til barnet.

Avtalefriheten går imidlertid ikke så langt at foreldrene kan avtale at en tredjeperson skal ha foreldreansvaret; det må enten være felles eller ligge hos den ene alene. Av hensyn til den risikoen et miljøskifte ofte innebærer, er det videre neppe adgang til å avtale tidsbegrensede eller langsiktige avtaler om foreldreansvaret. Det kan dermed ikke avtales at den ene forelderen skal ha foreldreansvaret først, og at det deretter etter en viss tidsperiode skal gå over på den andre. Overgangsavtaler kan derimot godtas.

Det følger av barneloven § 31 at barnet skal få informasjon og mulighet til å si sin mening før det blir inngått avtale eller avgjørelse om foreldreansvar. Forhåndsavtaler om foreldreansvar med sikte på samlivsbrudd har dermed ikke rettslig betydning, noe som også følger uttrykkelig av lovens forarbeider. Det uttales her at slike avtaler er uheldig, idet foreldrene vil mangle oversikt over forholdene slik de kommer til å være når avtalen blir aktuell. Beslutningen skal derimot treffes ut fra barnets interesser og behov på avtaletidspunktet.

Loven stiller ingen formkrav til avtalen. Selv om det finnes begrensninger foreldrene må holde seg innenfor, er det heller ingen offentlig kontroll av avtalen utenom kravet om mekling etter barneloven § 51 (2).

Avtaler om foreldreansvar kan i utgangspunktet ikke tvangsfullbyrdes. Barneloven § 55 åpner imidlertid for at foreldrene kan be fylkesmannen fastsette tvangskraft.

Når foreldrene er samboere

Det følger av barneloven § 35 andre ledd at

Foreldre som bur saman har foreldreansvaret saman for sams barn. 

Samboere har etter denne bestemmelsen felles foreldreansvar for felles barn. Med samboere menes at foreldrene er folkeregistrert på samme adresse, jf. barneloven § 39. Det er med andre ord ikke nødvendig å avgi en samboererklæring.  En forutsetning for at bestemmelsen kommer til anvendelse er imidlertid at farskapet til barnet er fastsatt. Dersom foreldrene er gift, reguleres forholdet i stedet av bestemmelsen i § 34 første ledd (se over).

Foreldreansvaret er felles så lenge foreldrene bor sammen. Bestemmelsen åpner ikke for at foreldrene kan avtale at den ene skal ha ansvaret alene.

Når foreldrene verken er gift eller samboere

Det følger av barneloven § 35 første ledd at

Når foreldra ikkje er gifte eller bur saman, jf. § 39, har mora foreldreansvaret åleine.

Når foreldrene til et barn verken er gift eller samboere, er lovens utgangspunkt at mor har foreldreansvar alene. Dersom foreldrene ønsker en annen løsning, har de imidlertid full avtalefrihet. Dette følger av barneloven § 35 tredje ledd, der det heter at

Foreldra som ikkje er gifte eller har foreldreansvaret saman etter andre ledd, kan likevel etter avtale gje melding til folkeregistermyndigheita om at dei skal ha foreldreansvaret saman eller at faren skal ha foreldreansvaret åleine.

Foreldre som verken er gift eller samboere, har etter denne bestemmelsen mulighet til å inngå avtale om at foreldreansvaret, i stedet for å ligge hos mor alene, skal være felles eller ligge hos far alene. Det er i juridisk teori antatt at også mindreårige foreldre kan inngå slik avtale uten medvirkning av verge, fordi de på egen hånd utøver foreldreansvaret for sine barn. Det er et vilkår at avtalen meldes inn til folkeregisteret i den kommunen der barnet bor for at den skal være gyldig.

Foreldrene kan i avtalen også ta stilling til hvor barnet skal bo fast; om barnet skal bo fast hos kun den ene eller ha delt bosted. Dersom far eller mor har foreldreansvar alene, kan avtalen ikke gå ut på at barnet bor fast hos den andre forelderen. Avtaler foreldrene at foreldreansvaret skal være felles, følger det av § 35 fjerde ledd at dersom barnet bor fast hos bare den ene, gjelder § 37. Dette innebærer at § 37 om foreldrenes bestemmelsesrett får anvendelse også der forelderen ikke er eller har vært gift, uavhengig av om de har bodd sammen eller ikke, og enten felles foreldreansvaret er fastsatt ved avtale eller avgjørelse. Du kan lese mer om hvilke beslutninger foreldreansvar gir myndighet til å avgjøre under.

Lovendring som ikke er trådt i kraft

Barneloven § 35 ble ved lov 31. mars 2017 nr. 13 endret, men endringene er per i dag (september 2018) ikke trådt i kraft. Den nye ordlyden er som følger

Foreldre som ikkje er gifte, har foreldreansvaret saman for sams barn. Dersom foreldra ikkje bur saman, og mora ønskjer foreldreansvaret åleine, kan ho gje melding til folkeregistermyndigheita innan eitt år frå farskapen vart fastsett. Tilsvarende gjeld der faren ikkje ønskjer sams. foreldreansvar. Når ein av foreldra har gjeve slik melding, får mora foreldreansvaret åleina.

For sambuande foreldre som flytter frå kvarandre, gjeld reglane i § 34 andre leddet tilsvarende.

Når foreldrene er samboere

Ordlyden i den nye § 35 første ledd, «foreldre som ikkje er gifte, har foreldreansvaret saman for sams barn», gjelder både for samboende foreldre og foreldre som verken er gift eller samboere. Samboende foreldrene kan imidlertid ikke reservere seg mot felles foreldreansvar ved å gi melding til folkeregistermyndigheten. Som før har foreldrene, i kraft av å være samboere, automatisk felles foreldreansvar, og lovendringen i første ledd innebærer dermed ingen realitetsendring.

Andre ledd gjelder kun foreldre som er samboere. Dersom de flytter fra hverandre, gjelder reglene i § 34 andre ledd tilsvarende. Du kan lese mer om disse reglene under overskriften «Når foreldrene separerer eller skiller seg».

Når foreldrene verken er gift eller samboere

Bestemmelsen endrer hovedregelen for fastsettelsen av foreldreansvar for foreldre som verken er gift eller samboere. I stedet for at mor i slike tilfeller etter någjeldende § 35 første ledd har foreldreansvar alene, er utgangspunktet at foreldrene har felles foreldreansvar.

Dersom mor likevel ønsker å ha foreldreansvaret alene, kan hun gi melding til folkeregistermyndigheten og slik motsette seg at far får del i ansvaret. Far kan også selv motsette seg felles foreldreansvar ved å gi slik melding til folkeregistermyndigheten. I motsetning til mor, kan imidlertid ikke far kreve å få ansvaret alene. Med andre ord betyr dette at dersom enten mor eller far motsetter seg felles foreldreansvar, er virkningen at mor får det alene. Fristen for å gi melding til folkeregistermyndigheten er ett år fra farskap ble etablert ved enten erklæring eller dom.

Sak for retten

Kort oppsummert har foreldre som er gift eller er samboere foreldreansvar sammen. Verken ved avtale foreldrene i mellom eller ved avgjørelse av domstolen, kan foreldreansvaret legges til kun den ene forelderen alene. Utenom disse tilfellene, kan imidlertid foreldre fritt avtale hvem som skal ha foreldreansvar og ved enighet endre avtalen. Blir de ikke enige, kan hver av dem reise sak for retten, jf. barneloven § 56 første ledd første setning.

Et vilkår for å reise sak er at foreldrene kan legge frem gyldig meklingsattest, jf. § 56 andre ledd. Mekling tilbys blant annet av Familievernet, som har kontorer spredt rundt omkring i hele landet.

En sak for domstolene om hvem som skal ha foreldreansvar kaller vi gjerne en foreldretvist. Retten skal i slike rettstvister fastsette om foreldreansvaret skal være felles eller ligge hos den av foreldrene som barnet bor fast hos.

Barnets beste

Det følger av barneloven § 48 første ledd at

Avgjerder om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med og samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

For saker om foreldreansvar innebærer bestemmelsen at retten må avgjøre om det først og fremst er det beste for barnet at foreldreansvaret er felles eller at den barnet bor fast hos har ansvaret alene.

«Barnets beste» er et skjønnsmessig begrep, og det må alltid foretas en åpen og konkret helhetsvurdering av det enkelte barnets interesser og behov. Ordlyden «først og fremst» innebærer at hensynet ikke er enerådende, men at andre hensyn kun subsidiært kan være styrende. Rettspraksis viser imidlertid at det i saker om foreldreansvar svært sjeldent vil være aktuelt å avgjøre saken ut fra annet enn barnets beste.

Foreldretvister om foreldreansvar retter seg mot barnets fremtidige situasjon. Dette innebærer at barnets fortid og nåtid må vurderes med tanke på fremtiden, og at spørsmålet mer presist blir hva som vil være barnets beste i fremtiden. Det må da foretas en individuell vurdering innenfor de regler og retningslinjer som er trukket opp i lov, forarbeider og rettspraksis.

Ettersom hva som er barnets beste må bero på en individuell vurdering av barnets interesser og behov i den enkelte sak, vil imidlertid tidligere rettsavgjørelser om foreldreansvar ha svært begrenset verdi som prejudikater. Rettspraksis kan likevel gi generelle retningslinjer for hvilke momenter som normalt har betydning for avgjørelsen og avveiningen av de ulike momentene. De generelle vurderingene skal imidlertid ikke få gjennomslag dersom de ikke stemmer overens med det konkrete barnets beste.

Les mer: Rettspraksis som retningslinje i foreldretvister

Utgangspunkt: Felles foreldreansvar er til barnets beste

I de opprinnelige forarbeidene til barneloven ble det uttalt at domstolene bare unntaksvis kunne fastsette felles foreldreansvar mot den enes ønske. Rettspraksis viser imidlertid at dette har blitt gjort en rekke ganger, først i Rt. 1994 s. 994, der det ble fastsatt felles foreldreansvar mot farens ønske. Det har slik skjedd en gradvis endring mot at det nå kreves vesentlige motargumenter for ikke å fastsette felles foreldreansvar, også der den ene forelderen motsetter seg at den andre skal ha del i ansvaret, jf. eks. Rt. 2003 s. 35.

I forarbeidene til en lovendring i 1997 ble dette bekreftet. Det ble her uttalt at det normalt bør fastsettes felles foreldreansvar etter samlivsbrudd, under forutsetning av at den som ønsker del i foreldreansvaret ikke er uegnet til å utøve det. Særlig der foreldrene har bodd sammen og forelderen som ønsker foreldreansvar har deltatt i omsorgen og har et nært forhold til barnet, kan det være uheldig for barnet og dets tilknytning til forelderen om vedkommende blir avskåret fra å utøve de rettigheter og plikter foreldreansvar innebærer. Felles foreldreansvar bør derfor kunne fastsettes selv om den ene forelderen ikke ønsker at den andre skal ha del i ansvaret.

Som en generell retningslinje kan det dermed på bakgrunn av foreliggende forarbeider og rettspraksis tas utgangspunkt i at felles foreldreansvar anses for å være barnets beste.

Kun et utgangspunkt

At felles foreldreansvar er til barnets beste er kun et utgangspunkt. Det må likevel alltid foretas en konkret og individuell vurdering basert på det enkelte barnets interesser og behov. Dette ble i Rt. 2003 s. 35 uttrykt slik:

I dag er regelen ved samlivsbrudd således felles foreldreansvar med mindre særlige grunner tilsier at den ene av foreldrene bør ha foreldreansvaret alene. En mor eller far vil ikke få foreldreansvaret alene bare fordi vedkommende motsetter seg felles foreldreansvar. Avgjørelsen må treffes ved en konkret vurdering hvor det enkelte barns interesser og behov står i fokus. 

Der særlige grunner tilsier at felles foreldreansvar ikke vil være til barnets beste, skal dermed utgangspunktet heller ikke få gjennomslag. I Rt. 2003 s. 35 var spørsmålet hvem som skulle ha foreldreansvar for en ni år gammel autistisk jente. Foreldrene hadde et konfliktfylt forhold, og det var grunn til å frykte at mor reelt kunne bli satt ut av spill som omsorgsperson for jenta, dersom hun ble påtvunget å samarbeide om foreldreansvaret. Høyesterett fant i tillegg en betydelig risiko for at far kunne vekke kraftige og uforutsigbare reaksjoner hos jenta ved utøvelse av ansvaret. «Særlige grunner» tilsa dermed at mor skulle ha foreldreansvar alene.

Momenter som kan ha betydning for vurderingen av om det foreligger «særlige grunner», er blant annet hvilke praktiske muligheter det er for å utøve ansvaret sammen, om bostedsforelderen vil flytte med barnet ut av landet, foreldrenes samarbeidsevne, personlige forutsetninger hos en forelder og barnets alder. Dersom en av foreldrene selv ikke ønsker del i foreldreansvaret, er felles foreldreansvar antageligvis heller ikke det beste for barnet.

Modifikasjoner

Utgangspunktet gjelder ikke uten modifikasjoner. I saker der foreldrene aldre har bodd sammen i barnets levetid, har man i stedet for å ta utgangspunkt i at felles foreldreansvar er barnets beste, foretatt en totalvurdering av hva som er til barnets beste, jf. Rt. 2010 s. 216 og Rt. 2011 s. 1564. Der partene aldri har vært gift eller samboere, selv om de har vært mye sammen i perioder, gjelder det samme, jf. Rt. 2011 s. 1572.

Foreldreansvar etter dødsfall

Hvem som får foreldreansvar dersom en forelder med foreldreansvar dør, avhenger i stor grad av om foreldrene hadde felles foreldreansvar eller var samboere før dødsfallet. I slike tilfeller er hovedregelen at gjenlevende får foreldreansvaret alene. Det finnes likevel regler som åpner for at også andre kan reise sak om foreldreansvar og fast bosted.

Felles foreldreansvar

Det følger av barneloven § 38 første ledd at

Døyr den eine av foreldra som har foreldreansvaret saman, får den attlevande foreldreansvaret aleine. Dersom den attlevande er sikta eller tiltala for forsettleg eller overlagt å volda at den andre er død, skal tingretten ta førebels avgjerd om foreldreansvaret etter reglana i § 60 a.

Ved felles foreldreansvar før den ene forelderens død, er hovedregelen at den gjenlevende forelderen automatisk får foreldreansvaret alene og barnet fast boende hos seg. Dette gjelder uavhengig av om gjenlevende bodde sammen med barnet før dødsfallet. Endringer i barnets faste bosted skal imidlertid meldes fra om etter reglene om folkeregistrering.

Bestemmelsen oppstiller ett unntak fra hovedregelen. Dersom den gjenlevende er siktet eller tiltalt for forsettelig eller overlagt ha voldt den andres død, skal tingretten fatte foreløpig avgjørelse om foreldreansvaret etter reglene i § 60 a. Gjenlevende skal etter denne bestemmelsen bare få foreldreansvaret dersom dette klart er til barnets beste. I slike tilfeller åpner barneloven § 63 for at andre enn foreldrene kan reise sak om å få foreldreansvaret. Dette gjelder imidlertid også dersom gjenlevende forelder ikke bodde sammen med barnet ved dødsfallet. Les mer om dette under «Andre enn foreldrene kan kreve foreldreansvar».

Samboere

Det følger av barneloven § 38 andre ledd at

Bur barnet saman med begge foreldra og den eine av dei døyr, får den attlevande foreldreansvaret aleine, jamvel om berre den avdøde hadde foreldreansvar. Dette gjeld ikkje i høve der den attlevande er sikta, tiltala eller dømd slik det er omtala i første stykket andre punktum.

Dersom gjenlevende forelder bodde sammen med barnet forut for dødsfallet, er hovedregelen at vedkommende får foreldreansvar alene og barnet fast boende hos seg, selv om gjenlevende ikke hadde del i foreldreansvaret tidligere. Ettersom det nå følger av § 35 (2) at samboende foreldre automatisk har felles foreldreansvar, er imidlertid regelen mindre praktisk.

Det er i forarbeidene til bestemmelsen uttalt at gjenlevende må melde fra om at vedkommende har fått foreldreansvar etter dødsfallet etter reglene om folkeregistrering. En slik plikt kan imidlertid neppe pålegges uten en uttrykkelig og klar hjemmel, og gjenlevende forelders foreldreansvar må følgelig være gyldig også uten registrering.

Også her oppstiller loven unntak fra hovedregelen dersom gjenlevende forelder er siktet, tiltalt eller dømt for forsettelig eller overlagt ha voldt den andres død. Gjenlevende vil i slike tilfeller ikke få foreldreansvaret alene. Dersom foreldreansvaret er automatisk overført ved melding til folkeregisteret før det tas ut siktelse eller tiltale, faller imidlertid situasjonen under første ledd, slik at tingretten skal fatte foreløpig avgjørelse om foreldreansvaret etter reglene i barneloven § 60 a.

Dersom den gjenlevende forelderen ikke hadde foreldreansvar ved dødsfallet, åpner videre barneloven § 63 for at også andre kan kreve foreldreansvar for barnet. Les mer om dette under «Andre enn foreldrene kan kreve foreldreansvar».

Når ingen har foreldreansvar

Det følger av barneloven § 38 tredje ledd at

Fører dødsfall til at ingen lenger har foreldreansvaret for eit barn, skal namsmannen, lensmannen eller tingretten få opplysning om det i dødsfallmeldinga. Tingretten skal ta avgjerd om foreldreansvaret etter reglane i § 63.

Dersom namsmannen, lensmannen eller tingretten får opplysning om at ingen lenger har foreldreansvaret for et barn, skal tingretten av eget tiltak ta sak om foreldreansvar til behandling etter reglene i barneloven § 63. Slektninger, ektefelle eller andre som var til stede ved dødsfallet har ifølge skifteloven § 12 a plikt til å sende slik dødsfallsmelding. Barneloven § 63 åpner for at andre enn foreldrene kan få foreldreansvar. Les mer om dette nedenfor.

Andre enn foreldrene kan kreve foreldreansvar

Barneloven § 63 åpner for at også andre enn foreldrene i visse tilfeller kan reise sak om foreldreansvar og fast bosted etter dødsfall. Dette gjelder for det første dersom gjenlevende forelder bare oppfyller ett av vilkårene i barneloven § 38, jf. § 63 første ledd. Mer presist er dette tilfeller der den gjenlevende forelderen ved dødsfallet enten hadde foreldreansvar, men ikke bodde sammen med barnet, eller bodde sammen med barnet, men ikke hadde del i foreldreansvaret. Fristen for å reise sak er 6 måneder. For å unngå at barnet må flytte før saken er endelig avgjort, an retten treffe foreløpig avgjørelse etter barneloven § 60.

Dersom den gjenlevende er siktet, tiltalt eller dømt for forsettelig eller overlagt å ha voldt den andre forelderens død, følger det for det andre av § 63 andre ledd at andre alltid kan reise sak med krav om å få foreldreansvaret. Regelen gjelder altså uavhengig av om gjenlevende både hadde del i foreldreansvaret og bodde sammen med barnet ved dødsfallet. Fristen for å sette frem slikt krav er 6 måneder etter at siktelsen eller tiltalen er frafalt eller dom i straffesaken er rettskraftig. Dersom den gjenlevende krever foreldreansvar, kan dette kun skje når dette klart er til barnets beste.

Dersom ingen lenger har foreldreansvar for et barn, følger det for det tredje av § 63 fjerde ledd at de som ønsker foreldreansvar skal vende seg til tingretten der barnet bor. Bestemmelsen er aktuell for foreldre, som verken hadde del i foreldreansvaret eller bodde sammen med barnet ved dødsfallet, men også for andre. Retten har ingen lovbestemt plikt til å spørre noen om de vil overta foreldreansvaret, men hvis ingen melder seg kan det være naturlig å gjøre for eksempel gjenlevende forelder eller nære slektninger oppmerksom på muligheten. Kommer det bare ett krav om foreldreansvar, skal retten gå med på kravet med mindre det er fare for at barnet ikke vil få forsvarlig stell og fostring, eller vil lide skade på annen måte. Dersom ingen melder seg eller retten har gitt avslag på alle krav, skal barnevernstjenesten få melding og plassere barnet etter reglene i barnevernsloven, jf. barneloven § 63 åttende ledd.

Retningslinjer ved konflikt om foreldreansvar etter dødsfall

Avgjørelse om hvem som skal ha foreldreansvar og hvem barnet skal bo fast hos etter dødsfall, skal som ellers først og fremst rette seg etter barnets beste, jf. barneloven § 48 første ledd. Barnet skal videre høres i samsvar med barneloven § 31. I tillegg til en del prosessuelle regler, inneholder § 63 dessuten flere retningslinjer for avgjørelsen.

Ifølge tredje ledd skal det legges vekt på om gjenlevende forelder ønsker foreldreansvar. Dette fremstår som en vektlegging av de biologiske båndene mellom barnet og gjenlevende forelder. Om dette uttaler Høyesterett i Rt. 2011 s. 1439 at

Etter min oppfatning etterlater loven og dens forarbeider ingen tvil om at det skal legges vekt på biologisk tilknytning, men at dette bare er ett av flere momenter i den konkrete totalvurderingen av barnets beste. Er det tvil om hvilken løsning som er best for barnet, bør den gjenlevende av foreldrene få foreldreansvaret. Men hensynet til biologisk tilknytning må vike dersom andre forhold samlet sett gjør at barnet vil bli bedre stilt om andre overtar foreldreansvaret.

Saken omhandlet en syv år gammel jente som hadde bodd sammen med mor, stefar og bror. Moren hadde foreldreansvar alene. Etter moren dødsfall krevde både stefar og den biologiske faren foreldreansvar og å ha barnet boende fast hos seg. Når alle andre omstendigheter enn den biologiske tilknytningen talte for at jenta skulle bli boende med stefaren, kom Høyesterett til at stefaren fikk foreldreansvaret og fast bosted hos seg. Den biologiske faren fikk derimot del i foreldreansvaret og samværsrett.

At retten skal avgjøre om også gjenlevende skal ha del i foreldreansvaret dersom noen andre enn vedkommende får ansvaret, følger direkte av § 63 sjette ledd. Har foreldra skriftlig gitt uttrykk for hvem se ønsker skal ha foreldreansvaret etter at de er døde, bør det legges vekt på. Retten kan la en person få foreldreansvaret alene, eller la gifte eller samboene personer få det sammen. Ingen kan imidlertid få foreldreansvar hvis det er fare for at barnet ikke vil få forsvarlig stell og fostring, eller vil lide skade på annen måte. Med mindre særlige grunner gjør det unødvendig, skal videre de nærmeste slektningene til barnet eller de som barnet bor sammen med få mulighet til å uttale seg før retten avgjør saken.

Les mer: Foreldreansvar etter dødsfall

Hva innebærer det å ha foreldreansvar?

Foreldreansvar innebærer både rettigheter og plikter for den som har del i det. Ifølge barneloven § 30 har foreldre med foreldreansvar en rett og plikt til å bestemme i avgjørelser som omhandler barnets personlige forhold. Fra dette utgangspunktet er det imidlertid gjort begrensninger som følge av blant annet barnets med- og selvbestemmelsesrett og barnets bosituasjon. I de tilfellene der foreldrene ikke bor sammen, vil bestemmelsesretten begrenses for den barnet ikke bor fast hos. Foreldreansvar innebærer videre en plikt til å gi omtanke og omsorg, samt en rett til opplysninger om barnet. Foreldreansvar gir imidlertid ikke rett til bruk av vold, heller ikke som ledd i oppdragelsen.

Rett og plikt til å bestemme

Det følger av barneloven § 30 første ledd andre og tredje setning at

Dei [med foreldreansvar] har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Har foreldra sams foreldreansvar, skal dei ta avgjerdene saman. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov.

Rett og plikt

Retten til å avgjørelser innebærer at det er de med foreldreansvar som bestemmer. Verken utenforstående, foreldre uten foreldreansvar eller barnet selv kan avgjøre spørsmål om barnets personlige forhold, med mindre det følger av lov eller instruksjonsmyndighet. Plikten til å ta avgjørelser innebærer imidlertid at når barnet ikke ønsker eller kan bestemme selv i personlige, må de med foreldreansvar gjøre det for dem. Både retten og plikten til å ta avgjørelser er imidlertid underlagt flere begrensninger (se under).

Personlige forhold

Retten  og plikten til å ta avgjørelser gjelder spørsmål om barnets «personlige forhold». Uttrykket er vidt og omfatter alt som ikke er av økonomisk karakter. Dette er for eksempel forhold som hva barnet skal hete, hvor det skal bo, oppdragelse, skolegang, fritidsaktiviteter, behandling hos lege eller tannlege, hva det skal spise og ha på seg osv. I økonomiske følger det av vergemålsloven § 17 at det er vergen som treffer beslutninger på vegne av barnet. Som regel er imidlertid vergen(e) den eller de som foreldreansvar, jf. vergemålsloven § 16.

Utgangspunkt ved felles foreldreansvar: skal ta avgjørelsene sammen

Dersom mor eller far har foreldreansvar alene, følger det naturlig nok at vedkommende har rett og plikt til å ta avgjørelser for barnet i personlige forhold alene. Ved felles foreldreansvar følger det derimot nå eksplisitt av § 30 at foreldrene skal ta avgjørelsene sammen, jf. tilføyelsen av tredje punktum ved lov 31. mars 2017. Ifølge forarbeidene er endringen ment som en tydeliggjøring av gjeldene rett og innebærer ingen realitetsendring. At foreldrene skal ta avgjørelsene sammen innebærer normalt at de må bli enige.

Utgangspunktet om enighet er ikke til hinder for at foreldrene i medhold av barneloven § 56 annet punktum kan bringe spørsmål om flytting med barnet ut av landet inn for domstolene der det er felles foreldreansvar, eller hvis det samtidig reises sak om foreldreansvaret. Med unntak av § 56, gir imidlertid ikke barneloven noen regler om hvordan konflikter mellom foreldrene om utøvelsen av bestemmelsesretten skal løses, og det tilbys ingen tilbud om konfliktløsning innenfor rammene av det felles foreldreansvar. Barneloven gir heller ingen mulighet til å dele opp foreldreansvaret. Dersom barnet kun bor fast med den ene forelderen, vil imidlertid bestemmelsesretten og -plikten bli begrenset for den forelderen som ikke bor fast med barnet (se neste underoverskrift).

Les mer: Hvem bestemmer ved felles foreldreansvar?

Begrenset bestemmelsesrett for den som ikke bor fast med barnet

Barneloven er ikke ment å detaljregulere hvem som kan bestemme hva, og en forutsetning for felles foreldreansvar er derfor at foreldrene har vilje og evne til å finne løsninger selv. Når foreldrene ikke bor sammen, er imidlertid meningen med felles foreldreansvar at foreldrene skal treffe de viktigste beslutningene som omhandler barnets personlige forhold sammen. Selv om foreldrene har felles foreldreansvar, innebærer dette at retten og plikten til å bestemme imidlertid bare gjelder fullt ut så lenge den med foreldreansvar også bor fast sammen med barnet. Forelderen som ikke bor sammen med barnet vil derimot normalt ha samværsrett. I slike tilfeller kan vi grovt dele retten og plikten til å bestemme inn i tre:

  • Avgjørelser som kan tas av den som til enhver tid er sammen med barnet

Det følger av barneloven § 42 andre ledd andre punktum at

Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet.

Bestemmelsen gjelder både mot bostedsforelderen og samværsforelderen, og fastsetter at hver av dem kan ta dagligdagse avgjørelser som følge av at de er sammen med barnet. Dette gjelder ifølge forarbeidene spørsmål om for eksempel måltider, påkledning, leggetider, venner, til syn og stell. Forarbeidene nevner også oppfølging av skole, men dette må begrenses til den daglige oppfølgingen som å påse at barnet kommer seg på skolen, har med seg det nødvendige og gjør lekser. Retten til å treffe avgjørelser vedrørende barnets skolegang ut over dette, samt å for eksempel gå på foreldremøter, hører derimot under foreldreansvaret. En tilsvarende avgrensning må også kunne gjøres når det gjelder fritidsaktiviteter. Samværsforelderen må kunne avgjøre dagligdagse spørsmål angående når barnet er hos vedkommende, mens bostedsforelderen må ta stilling til de mer faste fritidsaktivitetene.

  • Avgjørelser som kan tas av bostedsforelderen

Av barneloven § 37 følger det at

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

Bostedsforelderen kan etter denne bestemmelsen ta avgjørelser som gjelder «vesentlige sider av omsorgen» for barnet, og for den som ikke bor sammen med barnet innebærer dette en tilsvarende begrensning i retten og plikten til å bestemme. Ifølge forarbeidene henger avgrensninger sammen med den nære sammenhengen slike avgjørelser har med bostedsforelderens liv og arbeidssituasjon.

Som eksempler på avgjørelser som gjelder «vesentlige sider av omsorgen» for barnet nevner § 37 uttrykkelig spørsmål om barnet skal være i barnehage, som også må gjelde lignende barnepassordninger, og flytting innenlands. Når det gjelder flytting har det imidlertid vært flere diskusjoner fordi barnets bosted kan ha stor betydning for barnets liv og forholdet mellom barnet og samværsforelderen. Uavhengig av foreldreansvaret er det derfor innført en varslingsplikt for den som vil flytte, se barneloven § 42 a.

Ordlyden «og andre større avgjørelser om dagliglivet» tilsier at tilfellene loven nevner ikke er uttømmende. Forarbeidene nevner videre fritidsaktiviteter, som valg av aktiviteter, idrettslag, skolefritidsordning osv. Det fremholdes videre at bostedsforelderen kan ta den endelig beslutningen dersom en eventuell uenighet verken faller inn under de største og viktigste avgjørelsene som foreldrene må ta sammen eller den daglige omsorgen.

Etter en lovendring i 2010 kan en del medisinske spørsmål også avgjøres av bostedsforelderen alene. Pasient og brukerrettighetsloven § 4-4 åpner nå for at den ene forelderen alene kan samtykke til helsehjelp som regnes som del av den daglige og ordinære omsorgen (andre ledd) eller som kvalifisert helsepersonell mener er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade (tredje ledd). Formålet er å hindre at barn nektes nødvendig helsehjelp fordi den ene forelderen ikke samtykker. Begge foreldrene skal imidlertid før slik helsehjelp gis så langt som mulig bli hørt, og beslutningen kan påklages til Fylkesmannen.

Hvis det er fastsatt delt bosted, har begge foreldrene de rettighetene og pliktene som følger av å være bostedsforelder.

Les mer: Fast bosted

  • Avgjørelser som skal tas av foreldrene i fellesskap

En del av siktemålet med felles foreldreansvar når foreldrene ikke bor sammen er at de viktigste beslutningene om barnets personlige forhold skal tas i fellesskap. Det følger av barneloven § 40 første ledd andre punktum at flytting utenlands må avgjøres i fellesskap av de med foreldreansvar. Utenom denne bestemmelsen, fremgår det bare i begrenset grad av barneloven hvilke avgjørelser som omfattes. Det kan likevel sluttes motsetningsvis av det som er sagt over at avgjørelser som går utover «vesentlige sider av omsorgen for barnet» og heller ikke gjelder de helt dagligdagse spørsmål, må tas i fellesskap. Slike spørsmål er imidlertid i stor grad regulert i annen lovgivning, som gir regler om hvem som kan treffe avgjørelse, søke, samtykke eller opptre på vegne av barnet. Ifølge forarbeidene gjelder dette blant annet spørsmål om vergemål, utstedelse, av pass, valg av type skole, samtykke til adopsjon, navnevalg, samtykke ekteskapsinngåelse og innmelding i trossamfunn. Les mer om de enkelte bestemmelsene her.

Barnets interesser og behov

Foreldreansvaret, herunder retten og plikten til å ta avgjørelser, skal utøves ut fra barnets interesser og behov. Ansvaret er med andre ord ikke gitt foreldrene for deres egen skyld. Dette innebærer ikke at foreldrene alltid skal føye seg etter barnet. Foreldrene må vurdere det enkelte barns interesser og behov og hva som vil gagne barnet både nå og i fremtiden. Bestemmelsen medfører slik en begrensning i foreldrenes bestemmelsesrett i blant annet spørsmål om medisinsk behandling.

Barns med- og selvbestemmelsesrett

Ifølge barneloven § 30 begrenses retten og plikten til å ta avgjørelser for barnet i personlige forhold av de grensene som §§ 31 til 33 setter. Bestemmelsene gjelder barnets med- og selvbestemmelsesrett, som også kommer til uttrykk i Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 12.

Barnets medbestemmelsesrett følger av barneloven § 31 første ledd, der det heter at

Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreier seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege forhold for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjøre.

I avgjørelser om personlige forhold skal barn, forutsatt at det er i stand til å danne seg egne synspunkter om det saken dreier seg om, alltid gis medbestemmelsesrett. For barnet innebærer dette en rett til å uttale seg, til å bli lyttet og tatt hensyn til. Det er tilstrekkelig at barnet har synspunkter som er relevant for saken. Barnet må gis informasjon etter modningsnivå og på en eller annen måte spørres om det ønsker å uttale seg. Barnet har ingen plikt til å uttale seg, og også dette må formidles til barnet.

Barnets mening må tillegges vekt. Hvor stor vekt avhenger imidlertid av barnets alder og modenhet, hva spørsmålet gjelder og hvem andre det berører. Det følger av forarbeidene at det også kan legges vekt på hvorvidt barnet forstår rekkevidden av spørsmålet, hvor fast det er i sin oppfatning og hva som er bakgrunnen for standpunktet.

Det framgår videre av barneloven § 33 at

Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det fyller 18 år.

Bestemmelsen fremhever prinsippet om at barn gradvis skal få treffe beslutninger selv. Ifølge barneloven § 32 har barn i tillegg selvbestemmelsesrett etter fylte 15 år i spørsmål om valg av utdanning og inn- og utmelding av foreninger. Videre finnes det lovregler som gir barn over 15 år rett til å selv bestemme om de vil inngå arbeidsavtaler eller melde seg inn- eller ut av religiøse trossamfunn. Fra fylte 16 år har barn også selvbestemmelsesrett i  helse- og medisinske spørsmål. Når barnets selvbestemmelsesrett øker, begrenses foreldrenes rett og plikt til å bestemme på barnets vegne tilsvarende.

Andre begrensninger

Retten til å avgjøre spørsmål om barnets personlige forhold begrenses videre av lovbestemmelser med formål om å beskytte barn. Dette kan for eksempel være barneloven § 30 a, der det står at en avtale inngått av foreldre eller andre om ekteskap på vegne av barnet ikke er bindende. Foreldre kan heller ikke treffe beslutninger som medfører at barnet mister rett og plikt til utdanning, jf. opplæringsloven § 2-1 første og femte ledd, eller som strider mot arbeidsmiljølovens regler om barnearbeid. I tillegg setter naturlig nok generelle påbud og forbud begrensninger for foreldrenes bestemmelsesrett.

Omsorgsplikt

Omsorg og omtanke

Det følger av barneloven § 30 første ledd første setning at

Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret.

Bestemmelsen pålegger foreldrene en omsorgsplikt. Dette innebærer blant annet at de som har foreldreansvar må gi barnet blant annet kjærlighet, trygghet, oppmerksomhet, samvær med andre, stell og pleie, tilsyn, muligheter for lek, hjelp til lekser og stimulere til utvikling.

Barneloven inneholder ingen spesiell standard for hvordan omsorgen skal utøves, annet enn at den skal utøves ut fra barnets interesser og behov, jf. § 30 første ledd siste punktum. Omsorgen må dermed tilpasses det enkelte barn. Ligger imidlertid omsorgen under et visst minstemål, kan barnevernet på visse vilkår gripe inn med hjelpetiltak (se barnevernloven § 4-4) eller vedta at barneverntjenesten skal overta omsorgen (se barnevernloven § 4-12).

Oppdragelse, forsørgelse og utdanning etter evne og begavelse

De med foreldreansvar sin omsorgsplikt fremgår videre av barneloven § 30 annet ledd. Her heter det at

Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.

Bestemmelsen pålegger for det første de med foreldreansvar en plikt til å gi barnet forsvarlig oppdragelse og forsørgelse. Med «oppdragelse» siktes det til veiledning i sosialiseringsprosessen og læring av normer for samkvem med andre mennesker. Barneloven gir ingen regler for hvilke verdier foreldrene skal formidle gjennom oppdragelsen. Når det gjelder «forsørgelse», følger det av bestemmelsens forarbeider at det her menes de rent praktiske sidene, som å sørge for mat, klær og et sted å bo. De økonomiske sidene knyttet til forsørgelse reguleres imidlertid av barneloven kapittel 8 om foreldrenes underholdsplikt.

For det andre pålegger bestemmelsen de med foreldreansvar en plikt til å sørge for at barnet får utdanning etter evne og begavelse. Ifølge forarbeidene skal imidlertid valg av utdanning ikke bare skje basert på barnets intellektuelle evner, men ut fra hele dets personlighet og anlegg. Plikten må ses i nær sammenheng med barnets med- og selvbestemmelsesrett. Bestemmelsen pålegger ikke foreldrene noen finansieringsplikt (se barneloven §§ 66 og 68 om underholdsplikt).

Rett til opplysninger

Barneloven § 47 gir foreldre med foreldreansvar en viss rett til opplysninger om barnet. Det følger av bestemmelsen at

Foreldre som har foreldreansvar, har rett til opplysningar om barnet når dei bed om det. Har den eine av foreldre foreldreansvaret aleine, skal denne gje den andre opplysningar om barnet når det blir bede om det. Den andre har også rett til å få opplysningar om barnet frå barnehage, skule, helse- og sosialvesen og politi, om ikkje teieplikta gjeld andsynes foreldra. Slike opplysningar kan nektast gjeve dersom det kan vere til skade for barnet.

Avslag på krav om opplysninger etter første stykket tredje punktum kan påklagast til fylkesmannen. Foreldre med foreldreansvar har tilsvarande klagerett. Reglane i forvaltningslova kapittel VI gjeld så langt dei høver, jamvel om avslaget er gjeve av private.

I særlege høve kan fylkesmannen avgjere at den ikkje har foreldreansvaret skal tape opplysningsretten etter paragrafen her.

Bestemmelsen gir de med foreldreansvar en rett til opplysninger om barnet fra hverandre og andre tilknyttet barnet når de ber om det. Retten til opplysninger er begrenset til opplysninger om barnet, og informasjonen må dermed ha direkte relevans for barnets situasjon. Også den uten foreldreansvar har rett til å få opplysninger om barnet fra barnehage, skole, helse- og sosialvesen og politi. Bestemmelsen gir videre den med foreldreansvar alene en plikt til å gi den andre opplysninger om barnet når den blir bedt om det. Opplysningsretten og -plikten inntrer altså ved anmodning, og det gis ingen rett til å bli holdt løpende oppdatert.

Opplysningsretten gjelder imidlertid ikke dersom opplysningene er taushetsbelagte. I avgjørelser og på områder som tilhører de med foreldreansvar sin bestemmelsesrett og -plikt (se over), vil det imidlertid i utgangspunktet ikke gjelde noen taushetsplikt. Bestemmelsen må tolkes slik at unntaket kun gjelder hvis opplysningene er taushetsbelagte overfor begge foreldrene. Dersom foreldrene har felles foreldreansvar, men ikke bor sammen, har samværsforelderen som et minimum rett til tilsvarende opplysninger.

I tillegg til taushetsbelagte opplysninger, er det gjort unntak fra opplysningsretten dersom det kan være til skade for barnet at de blir gitt. Uttrykket «til skade» skal ikke tolkes strengt. Både foreldre med og uten foreldreansvar kan imidlertid påklage avslag på krav om slike opplysninger til fylkesmannen.

Forbud mot bruk av vold

Barneloven § 30 tredje ledd forbyr bruk av vold mot barn. Bestemmelsen er i rettspraksis blitt brukt mot foreldre som har utøvd vold overfor sine barn eller som har latt barn være vitne til vold i familien. Selv om forbudet i barneloven er plassert i en bestemmelse om innholdet i foreldreansvaret, er det klart at andre ikke har noen større rett til å utøve fysisk eller psykisk vold mot barnet. Det følger av barneloven § 30 tredje ledd at

Barnet må ikkje bli utsatt for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsatt for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.

Fysisk vold

Foreldres refselsesrett overfor barn ble opphevet i 1972, og i 1987 ble det i barneloven tatt inn et uttrykkelig forbud mot å bruke vold i oppdragelsen. Høyesterett kom likevel i kjennelsen Rt. 2005 s. 1567 til at «lettere klaps» ikke var forbudt. Det ble uttalt at

Ved avgjørelsen av hva som tillates, må det legges vekt på kraftanstrengelsens styrke, grad av spontanitet og preg av krenkelse.

Kjennelsen ble gjenstand for stor debatt og kritikk, og førte til endring av bestemmelsens ordlyd. Siden 2010 har det vært helt klart at fysisk vold mot barn er forbudt, heller ikke som ledd i oppdragelsen. Selv milde former for fysisk vold anses som en skadelig oppdragelsesmetode, og klaps vil ikke under noen omstendighet være tillatt. At atferden er rettet mot barn normalt vil senke terskelen for hva som rammes. Det er i forarbeidene uttalt at det skal lite til før fysisk maktbruk i oppdragelsen er straffbart.

Dette betyr imidlertid ikke at foreldre ikke kan sette grenser for sine barn. Foreldre kan bruke noe fysisk makt eller tvang overfor barn i avvergelses- eller omsorgsøyemed eller for å hindre at det skader selv eller andre. Dette gjelder likevel ikke dersom situasjonen kan løses med lempeligere midler. Seksuelle overgrep rammes også helt klart av bestemmelsen og er ikke tillatt.

Les mer: Vold og overgrep i foreldretvister

Psykisk vold

Også psykisk vold overfor barn er forbudt. Forbudet omfatter alle måter å skade, skremme, ydmyke eller krenke barnet på uten bruk av fysisk makt, som er egnet til å gi barnet en følelse av frykt, avmakt, skyld, skam, mindreverd, fortvilelse eller en grunnleggende følelse av å ikke være ønsket eller elsket. Dette omfatter eksempelvis ydmykelser og utskjelling, å låse barn inne og å bruke trusler om straff eller om at barnet selv eller noen nært knyttet til barnet skal bli skadet. Listen er ikke uttømmende. Ifølge forarbeidene skal det mindre til for at psykiske krenkelser rammes dersom de er gjentagende. Ved mer ekstrem adferd kan derimot en enkelthendelse være nok.

Sanksjoner

Overtredelse av forbudet mot vold overfor barn er ikke direkte sanksjonert i barneloven. Det følger imidlertid av barneloven § 48 at det i foreldretvister skal tas hensyn til at barnet ikke må bli utsatt for vold eller på annet vis bli behandlet slik at den fysiske helsa blir utsatt for skade eller fare. Fare for fysisk eller psykisk vold fra en av foreldrene kan dermed føre til at vedkommende ikke får foreldreansvar, får ha barnet fast boende hos seg eller samværsrett. Barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav c) åpner videre for omsorgsovertakelse av barnet ved mishandling eller andre alvorlige overgrep.

Fysisk vold mot barn kan dessuten straffes etter straffeloven av 2005 §§ 271-272 og §§ 282-283 om mishandling i nære relasjoner. For psykisk vold vil § 266 om hensynsløs atferd, § 261 om omsorgsunndragelse og § 254 om ulovlig frihetsberøvelse være aktuelle hjemler. Seksuelle overgrep av barn faller derimot inn under §§ 291-307 og § 312. Passiv medvirkning eller å unnlate å gripe inn ved vold og overgrep mot barn er også straffbart.

 

Kilder:

Barneloven

Norsk Lovkommentar til barneloven (krever innlogging)

Bendiksen, Lena R. L. og Trude Haugli. Sentrale emner i barneretten, 2. utg., Oslo: Universitetsforlaget, 2015

 

 

 

Av advokat Lina Stormoen

Jeg heter Lina Stormoen, og sammen med de andre advokatene i barnerettsgruppen i Advokatfirmaet Teigstad AS, hjelper vi deg som trenger bistand i en foreldretvist.

Spørsmål om foreldretvist?

Send en uforpliktende henvendelse til advokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om samvær, foreldreansvar eller fast bosted.