Barneloven lovfester en rett til samvær for både barn og foreldre. Rettighetene er imidlertid av svært ulik karakter, og sammenlignet med foreldrene har barn en svak rett til samvær. Formålet med samværsretten er å opprettholde og/eller etablere en nærmere kontakt mellom foreldre og barn som ikke bor sammen fast. Avgjørelse om samvær skal rette seg etter det som er best for barnet, og det er både av lovgiver og domstolene kommet signaler om at adgangen til å nekte samvær burde benyttes i større grad enn før.
Rett til samvær
Både barnet og foreldrene har er lovfestet rett til samvær med hverandre. Det følger av barneloven § 42 første ledd at barnet har rett til samvær med begge foreldrene, selv om disse bor hver for seg. Den av foreldrene som ikke bor sammen med barnet, har også rett til samvær med barnet, dersom ikke annet er avtalt eller fastsatt, jf. § 43 første ledd.
Selv om både barnet og foreldrene har rett til samvær, er rettighetene av svært ulik karakter. Dersom det oppstår en samværskonflikt, er barnet ikke part i saken og kan ikke gå til sak for å få samværet endret eller for å kreve retten sin tvangsfullbyrdet. Hvis forelderen med samværs unnlater å stille opp, er det heller ingen sanksjonsmuligheter. Forelderen har med andre ord ingen rettslig samværsplikt som motsvarer barnets samværsrett. Sammenlignet med foreldrene, har barnet dermed en svak rettighet. Det følger imidlertid av bl. § 31 at barn har uttalerett i spørsmål om samvær.
Formål
Formålet med samværsretten er i utgangspunktet å etablere og/eller opprettholde en nærmere kontakt mellom barn og foreldre som ikke bor fast sammen. Utformingen og utøvelsen av samværet bør derfor ta hensyn til dette.
Les mer: Samværsrettens omfang
Barneloven er for øvrig i tråd med FNs barnekonvensjon, som bygger på at samvær mellom barn og foreldre som utgangspunkt er viktig og verdifullt for barn. Konvensjonen gjelder som norsk lov, jf. menneskerettighetsloven § 2. Det heter i barnekonvensjonens art. 9 nr. 3 at
Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.
Avgjørelser om samvær, og behandlingen av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. I rettslig sammenheng har det en klar formodning for seg at samvær er til det beste for barn i familiesaker, og det har i rettspraksis blitt stilt krav om tungtveiende grunner for å begrense samvær eller nekte det helt. Nye signaler fra lovgiver tyder imidlertid på at hensynet til beskyttelse av barnet skal være mer fremtredende og at samværsnekt burde benyttes i større grad enn tidligere. Dette legges til grunn i dommen Rt. 2013 s. 1329, hvor det under henvisning til lovforarbeider, fastslås at «tungtvegande grunnar ikkje er noko tilleggsvilkår ut over det som står i lova». Det avgjørende er hva som er til barnets beste.
Kilder:
Norsk Lovkommentar til barneloven (krever innlogging)
Bendiksen, Lena R. L. og Trude Haugli. Sentrale emner i barneretten, 2. utg., Oslo: Universitetsforlaget, 2015
