Barneloven § 43 oppstiller regler om omfanget av samværsretten mellom barn og samværsforelder. § 43 andre ledd gir lovteksten en definisjon av hva som menes med vanlig samværsrett. Samværsforelderen har ikke uten videre krav på vanlig samvær. Dette må følge av en avtale mellom foreldrene, eller et rettsforlik eller rettsavgjørelse fra retten.
Hva er vanlig samvær?
Vanlig samvær er
- samvær en ettermiddag i uken med overnatting,
- samvær annenhver helg,
- samvær tre uker i sommerferien,
- annenhver høstferie, juleferie, vinterferie og påskeferie.
Les også: Har andre enn barnets foreldre rett til samvær?
Ikke en standardløsning
Selv om loven har en definisjon av vanlig samvær, betyr ikke dette at ordningen er en standardløsning som uten videre skal legges til grunn i hver enkelt sak.
Alle saker om samvær skal vurderes konkret og individuelt, og avgjøres ut fra hva som er til det beste for barnet, jf. § 43 første ledd jf. § 48.
Dersom foreldrene avtaler samvær som er mer omfattende enn vanlig samvær, omtales dette som «utvidet samvær». Om samværsforelderen skal ha utvidet samvær, vil måtte avgjøres ut fra hensynet til barnets beste. Momenter som foreldrenes evne til å samarbeide og skjerme barnet fra en eventuell konflikt mellom foreldrene.
Foreldrene kan også avtale at samværsforelderen skal ha begrenset samvær. Det vil si mindre samvær enn vanlig samvær.
Tolking av samværsavtaler
Dersom foreldrene har inngått en samværsavtale og det står at samværsforelder skal ha vanlig samvær med barnet, vil lovens forståelse av vanlig samvær bli lagt til grunn. Det er derfor viktig at foreldrene presiserer at avtalen skal forstås på en annen måte, dersom de har en avvikende forståelse av hva vanlig samvær innebærer.
Les en artikkel om samværshindring her
