Hva er «vanlig samværsrett»?

Hva er «vanlig samværsrett»?

«Vanlig samværsrett» er legaldefinert i barneloven § 43 annet ledd siste punktum. Dersom det blir avtalt eller fastsatt «vanlig samværsrett», gir dette rett til å være sammen med barnet en ettermiddag i uka med overnatting, annenhver helg, til sammen tre uker i sommerferien, og annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie.


Omdiskutert

Det har både før og etter vedtagelsen av barneloven vært diskutert hvorvidt samværsrettens omfang bør følge direkte av loven, eller bli fastsatt i det enkelte tilfelle av fylkesmannen eller domstolen. Før barneloven ble vedtatt i 1981, ble det av Barneutvalget uttalt at en uttrykkelig lovfesting kunne styrke rettsstillingen for den av foreldrene som ikke lever sammen med barnet. Utvalget mente videre at dette kunne minske antall rettstvister og bidra til å redusere konfliktnivået mellom foreldrene, som følge av at foreldrene ble mer innstilt på å godta den samværsretten som loven foreslo. De samme argumentene er i forarbeidene til senere lovendringer brukt for å opprettholde løsningen som ble valgt. Resultatet ble en legaldefinisjon av «vanlig samværsrett», som bare kommer til anvendelse når partene har avtalt det eller det er blitt truffet avgjørelse om det. 

Legaldefinisjon

Det følger av barneloven § 43 andre ledd siste punktum at

Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie.

Det kan avtales eller fastsettes både mer og mindre samvær enn det loven foreskriver, og den enkelte familie kan slik finne den ordningen som passer best for deres situasjonen. «Vanlig samværsrett» i lovens forstand gjelder altså bare dersom partene har avtalt det eller det er fastsatt av Fylkesmannen eller domstolene. Det må vurderes konkret i hver enkelt sak, først og fremst ut fra hva som er best for barnet, hvilket omfang samværsretten skal ha. Det er i forarbeidene uttalt at definisjonen ser ut til å passe best blant annet der foreldrene ikke bor så langt fra hverandre, og barnet ikke er veldig lite. For spedbarn kan det være naturlig at samværet varer noen timer i en helgedag, og for en ett- eller toåring fra lørdag til søndag.

Legaldefinisjonen av «vanlig samværsrett» er vid og åpner for mange spørsmål som må presiseres og avklares i avtalen eller avgjørelsen. Hva menes for eksempel med helgen? Hvor mange dager varer juleferien og hva med julaften? Hvor skal barnet feire 17. mai og bursdager? For å forebygge usikkerhet, diskusjoner og konflikter er dette spørsmål som det burde tas stilling til.

Forarbeidene til loven og lovendringer gir en viss veiledning på noen av spørsmålene. Dersom annet ikke er avtalt, anses helgen for å begynne fredag ettermiddag. Ordlyden «til saman» vedrørende sommerferien, tilsier at de tre ukene ikke trenger å være sammenhengende. Høst- og vinterferie er det normalt bare barn i skolealder som har, men det kan være aktuelt også for yngre barn. Lengden på høst- og vinterferie bør fastsettes med utgangspunkt i skolens ferier. Dersom det ikke er avtalt noe om lengden på jule- eller påskeferie, kan en ukes varighet brukes som utgangspunkt.

Rettspraksis

Rt. 2007 s. 967

Dommen inntatt i Rt. 2007 s. 967 er et eksempel på en sak hvor domstolene fastsatte «vanlig samværsrett». Saken gjaldt en ni år gammel jente og hennes far, som aldri hadde bodd sammen og var ukjente for hverandre. Far var blitt nektet samvær av mor fordi dette ville forverre hennes helsetilstand og dermed redusere hennes omsorgsevne. Jenta ønsket selv samvær, og Høyesterett kom til at hensynet til barnets beste måtte gå foran morens eventuelle problemer med samværet.

Rt. 2011 s. 1572

Saken gjaldt foreldreansvar og samvær for to gutter på henholdsvis fire og åtte år. Foreldrene hadde ikke vært gift eller samboere og hadde store samarbeidsproblemer. Høyesterett kom til at mor skulle ha foreldreansvaret alene, mens far skulle ha samværsrett. Samværets omfang ble fastsatt til hver fjerde helg med tilsyn under noe av samværet, og utvidet samvær for den eldste gutten. Høyesterett uttalte uttrykkelig, i tråd med lovens ordlyd, at «vanlig samvær» ikke er lovens utgangspunkt.

Far har gjort gjeldende at han bør ha «vanlig samvær» slik dette er definert i barneloven § 43 annet ledd tredje punktum. Han har vist til at det følger av rettspraksis og juridisk teori at «vanlig samvær» er lovens utgangspunkt, og at begrensninger i utgangspunktet krever «særlige grunner».

Etter mitt syn kan det ikke oppstilles en slik presumsjon. Lovens forutsetning er at omfanget av samværet må avtales eller fastsettes i det enkelte tilfellet. Lovteksten inneholder en definisjon av hva som menes med vanlig samvær dersom dette er avtalt eller fastsatt. Det følger imidlertid av lovens forarbeider at avgjørelsen om samvær og omfanget av dette først og fremst skal rette seg etter hva som er best for barnet, jf. Ot.prp. nr. 62 (1979-1980) side 37 og Ot.prp. nr. 103 (2004-2005) side 15 og 54.

 

Kilder:

Barneloven

Norsk Lovkommentar av barneloven (krever innlogging)

Bendiksen, Lena R. L. og Trude Haugli. Sentrale emner i barneretten, 2. utg., Oslo: Universitetsforlaget, 2015

Av advokat Lina Stormoen

Jeg heter Lina Stormoen, og sammen med de andre advokatene i barnerettsgruppen i Advokatfirmaet Teigstad AS, hjelper vi deg som trenger bistand i en foreldretvist.

Spørsmål om foreldretvist?

Send en uforpliktende henvendelse til advokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om samvær, foreldreansvar eller fast bosted.