Foreldreansvar for barn innebærer både rettigheter og plikter. Barneloven § 30 pålegger foreldrene en omsorgsplikt, samt en rett og plikt til å bestemme i spørsmål om barns personlige forhold. Fra dette utgangspunktet er det imidlertid gjort begrensninger som følge av blant annet barns økende med- og selvbestemmelsesrett. Foreldreansvar medfører videre rett til opplysninger om barnet. Foreldreansvar gir derimot ikke rett til bruk av vold, heller ikke som ledd i oppdragelsen.
Innhold
Omsorgsplikt
Det følger av barnelova § 30 første ledd at
Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret.
Bestemmelsen gir barn rett på omsorg og omtanke fra de som har foreldreansvaret, og pålegger således foreldrene en omsorgsplikt. Det er vanlig å si at barnet rett på blant annet kjærlighet, trygghet, oppmerksomhet, samvær med andre, stell og pleie, tilsyn, muligheter for lek, hjelp til lekser og stimulering av dets utvikling. Omsorgen og omtanken skal utøves ut fra barnets interesser og behov, jf. § 30 (1) siste punktum. Dersom foreldrene ikke gir barnet tilstrekkelig omsorg og omtanke, kan barnevernet på visse vilkår gripe inn med hjelpetiltak (bvl. 4-4) eller vedta at barneverntjenesten skal overta omsorgen for barnet (bvl. § 4-12).
Omsorgsplikten kommer også til uttrykk i § 30 annet ledd, der det heter at
Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.
Foreldreansvaret innebærer en plikt til å gi oppdragelse og forsørgelse, samt å sørge for at barnet får utdanning etter evne og givnad. Bestemmelsen gjelder de rent praktiske sidene. Om retten til å ta avgjerd for barnet i økonomiske tilhøve gjeld reglane i vergemålsloven.
Bestemmelsesrett og -plikt
Av barnelova § 30 første ledd følger det videre at
Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlige tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Har foreldra sams foreldreansvar, skal dei ta avgjerdene saman.
At de med foreldreansvar har bestemmelsesrett tilsier at verken utenforstående, foreldre uten foreldreansvar eller barnet selv kan ta avgjørelser for barnet i personlige forhold, med mindre det følger av lov eller instruksjonsmyndighet. Bestemmelsesplikten tilsier videre at når barnet ikke ønsker eller kan bestemme selv, må de med foreldreansvar gjøre det for dem. Det finnes imidlertid flere begrensninger i både bestemmelsesretten og bestemmelsesplikten (se under).
Bestemmelsesretten og -plikten gjelder avgjørelser om «personlige forhold». Uttrykket er vidt og omfatter alt som ikke er av økonomisk karakter. Har foreldrene felles foreldreansvar, skal de ta disse avgjørelsene sammen. Bestemmelsesretten og -plikten gjelder imidlertid bare fullt ut så lenge den med foreldreansvar også bor fast sammen med barnet. Det følger av bl. § 37 at dersom barnet bor fast med bare den ene forelderen, kan den andre ikke sette seg mot at den barnet bor sammen med, tar avgjørelser som gjelder vesentlige sider av omsorgen for barnet, blant annet om barnet skal være i barnehage, hvor i landet barnet skal bo og andre større avgjørelser om dagliglivet.
Videre er det slik at den som er sammen med barnet, kan ta avgjørelser som gjelder omsorgen for barnet under samværet. Avgjørelser som går utover vesentlige sider av omsorgen for barnet og heller ikke gjelder de helt dagligdagse spørsmål, må altså høre inn under det felles foreldreansvar, slik at også den som ikke bor fast sammen med barnet skal være med på avgjørelsen. Slike spørsmål er i stor grad regulert i annen lovgivning, men i følge forarbeidene gjelder dette blant annet vergemål, medisinske behandlinger og samtykke til medisinske inngrep, utstedelse av pass, valg av type skole, samtykke til adopsjon, navnevalg, samtykke til ekteskapsinngåelse, innmelding i trossamfunn og flytting utenlands.
Begrensninger
Barns med- og selvbestemmelsesrett
Bestemmelsesretten er begrenset ut fra barnets selv- og medbestemmelsesrett, jf. bl. §§ 31 til 33. Plikten til å høre barnets mening og vektlegge denne fremheves videre i Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen art. 12. Av bl. § 31 følger det at
Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreier seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege forhold for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjøre.
Eit barn som er fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt, skal få informasjon og høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd om personlege forhold for barnet, mellom anna om foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast og samvær. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Når barnet er fylt 12 år, skal det leggjast stor vekt på hva barnet meiner.
Barn skal gis medbestemmelsesrett i alle avgjørelser om personlige forhold. Hvor stor vekt barnets syn skal tillegges, må avgjøres ut fra barnets alder og modenhet, hva spørsmålet gjelder og hvilke andre det berører. I forarbeidene er det uttalt at det videre kan legges vekt på om barnet forstår rekkevidden av spørsmålet, hvor fast det er i sin oppfatning og hva som er bakgrunnen for standpunktet.
Det framgår videre av bl. § 33 at
Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det fyller 18 år.
Sammen med mer spesifikke regler om selvbestemmelsesrett, er fremhever bestemmelsen prinsippet om at barn gradvis skal få treffe beslutninger selv, i tillegg til at regelen kan virke holdningsskapende.Når barnet skal gis større selvbestemmelsesrett, vil foreldrenes bestemmelsesrett og -plikt begrenses tilsvarende og slik avta med barnets alder.
Av mer spesifikke regler er det i bl. § 32 gitt barn selvbestemmelsesrett etter fylte 15 år i spørsmål om valg av utdanning og inn- og utmelding av foreninger. Videre finnes det lovregler som gir barn selvbestemmelsesrett etter fylte 15 år i spørsmål om inn- og utmelding av religiøse trossamfunn, inngåelse av arbeidsavtaler og egne opptjente penger, samt selvbestemmelsesrett i spørsmål knyttet til helse og medisinske forhold fra fylte 16 år.
Andre begrensninger
Foreldreansvaret skal utøves i samsvar med omsorgsplikten og ut fra barnets interesser og behov, jf. bl. § 30 første ledd siste punktum. Bestemmelsen gir en anvisning på at foreldrene må vurdere hva som vil gagne barnet både nå og i fremtiden, og medfører en begrensning i foreldrenes bestemmelsesrett i blant annet spørsmål om foreldrene har rettslig adgang til å nekte medisinsk behandling av sine barn.
Bestemmelsesretten og -plikten begrenses videre ut fra bestemmelser med formål om å beskytte barn. I barneloven kan blant annet bl. § 31a nevnes, der det heter at en avtale foreldre eller andre gjør om ekteskap på vegne av barnet ikke er bindende. Foreldre kan heller ikke treffe avgjørelser som medfører at barnet mister sin rett og plikt til utdanning, jf. opplæringsloven § 2-1 første og femte ledd, eller som er strid med arbeidsmiljølovens bestemmelser om barnearbeid. I tillegg vil selvsagt generelle påbud og forbud kunne sette begrensninger for bestemmelsesretten.
Forbud mot bruk av vold
Det følger av barnelova § 30 tredje ledd at
Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsatt for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.
Fysisk vold
Enhver form for bruk av vold mot barn er forbudt, også som ledd i oppdragelsen. Foreldre har likevel rett til å sette grenser for barna sine, og det er tillatt å bruke noe fysisk makt i avvergelses- eller omsorgsøyemed eller for å hindre at barnet skader seg selv eller andre. Dersom sitasjonen kan løses med lempeligere midler, vil det imidlertid være forbudt å anvende fysisk tvang eller makt overfor barnet. Det er klart at også seksuelle overgrep rammes av bestemmelsen.
Psykisk vold
Bestemmelsen inneholder videre et forbud psykisk krenkelse av barn. Dette omfatter alle måter å skade, skremme, ydmyke eller krenke barnet på uten bruk av fysisk makt, som er egnet til å gi barnet en følelse av frykt, avmakt, skyld, skam, mindreverd, fortvilelse eller en grunnleggende følelse av å ikke være ønsket eller elsket. Ved gjentagende handlinger skal det mindre til for at atferden vil rammen, og ved mer ekstreme handlinger vil en enkelthendelse være nok, jf. forarbeider.
Sanksjoner
Overtredelse av forbudet er ikke sanksjonert i barneloven, men det følger av bl. § 48 at det i foreldretvister skal tas hensyn til at barnet ikke må bli utsatt for vold eller på annet vis bli behandlet slik at den fysiske og psykiske helsa blir utsatt for skade eller fare. Dersom barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep, åpner barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav c) for omsorgsovertagelse.
Vold kan dessuten straffes etter straffeloven av 2005 §§ 271-272 og §§ 282-283 om mishandling i nære relasjoner. For psykiske krenkelser vil aktuelle straffebestemmelser være strl. § 266 om hensynsløs adferd, § 261 om omsorgsunndragelse og strl. § 254 om ulovlig frihetsberøvelse. Seksuelle overgrep av barn rammes av strl. §§ 291-307 og § 312. Foreldre kan også dømmes for passiv medvirkning eller stilles strafferettslig ansvarlig for å ha unnlatt å gripe inn ved vold og overgrep mot barn.
Rett til opplysninger om barnet
Det følger av barneloven § 47 at
Foreldre som har foreldreansvar, har rett til opplysningar om barnet når dei bed om det. Har den eine av foreldra foreldreansvaret aleine, skal denne gje den andre opplysningar om barnet når det blir bede om det. Den andre har også rett til å få opplysningar om barnet frå barnehage, skule, helse- og sosialvesen og politi, om ikkje teieplikta gjeld andsynes foreldra. Slike opplysningar kan nektast gjeve dersom det kan vere til skade for barnet.
Avslag på krav om opplysningar etter første stykket tredje punktum kan påklagast til fylkesmannen. Foreldre med foreldreansvar har tilsvarande klagerett. Reglane i forvaltningslova kapittel VI gjeld så langt dei høver, jamvel om avslaget er gjeve av private.
I særlege høve kan fylkesmannen avgjere at den som ikkje har foreldreansvaret, skal tape opplysningsretten etter paragrafen her.
Foreldreansvar innebærer for det første en rett til opplysninger om barnet fra hverandre og andre tilknyttet barnet når de ber om det, med mindre opplysningene taushetsbelagte. På områder hvor foreldrene har bestemmelsesrett (se over), vil det i utgangspunktet ikke gjelde noen taushetsplikt. Dersom en av foreldrene har foreldreansvar alene, innebærer foreldreansvar for det andre en plikt til å gi den andre opplysninger om barnet når den ber om det. Opplysningsplikten inntrer i begge tilfeller ved anmodning, og det gis ingen rett til å bli holdt løpende orientert. Videre er retten til opplysninger begrenset til opplysninger om barnet, og informasjonen må dermed ha direkte relevans for barnets situasjon.
Foreldre uten foreldreansvar har rett til å få opplysninger om barnet fra barnehage, skole, helse- og sosialvesen og politi, hvis ikke taushetsplikt gjelder overfor foreldrene. Bestemmelsen må tolkes slik at unntaket gjelder hvis det er taushetsplikt overfor begge foreldrene. Det forutsettes at foreldre med foreldreansvar som ikke bor fast sammen med barnet som et minimum har rett til tilsvarende opplysninger. I tillegg til taushetsbelagte opplysninger, er det gjort unntak for opplysningsretten dersom det kan være til skade for barnet. Vilkåret «til skade» skal ikke tolkes strengt. Avslag på krav om slike opplysninger kan imidlertid, både av foreldre med og uten foreldreansvar, påklages til fylkesmannen.
Kilder:
Norske Lovkommentar til barneloven på rettsdata.no (krever innlogging)
Bendiksen, Lena R. L. og Haugli, Trude, Sentrale emner i barneretten, 2 utg. (2015)
