Foreldre som ikke bor sammen har full avtalefrihet i spørsmålet om barnet skal bo fast hos begge eller hos en av dem. Dersom foreldrene ikke blir enige, kan hver av dem reise sak for retten. Retten kan som hovedregel kun fastsette at barnet skal bo fast hos en av dem. Unntaksvis, dersom særlige grunner foreligger, kan retten likevel bestemme at barnet skal bo fast hos begge.
Innhold
Foreldreansvar og fast bosted
Hvis en av foreldrene har foreldreansvaret alene, følger det av dette at vedkommende også har rett og plikt til å ha barnet boende fast hos seg. Det er med andre ord bare i de tilfellene hvor det er avtalt eller fastsatt felles foreldreansvar, men der foreldrene ikke bor sammen, at det særskilt må tas stilling til hvor barnet skal bo fast.
Les mer: Hvem har foreldreansvar?
Avtalefrihet
Dersom foreldrene ikke bor sammen, har de full avtalefrihet med hensyn til om barnet skal bo fast hos begge eller hos en av dem. Dette følger av barneloven § 36 første ledd at
Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.
Bo fast hos en av foreldrene
Foreldrene kan avtale at barnet skal bo fast hos den ene forelderen. Dersom ikke annet er avtalt, har den forelderen som ikke bor sammen med barnet rett til samvær med barnet, jf. § 42 (1). Så lenge det kalles «samvær» anses barnet for å bo fast hos den ene forelderen, og bostedsforelderen har da den avgjørelsesmyndighet som følger av § 37.
Bo fast hos begge
At barnet bor fast hos begge kalles ofte «delt bosted» og innebærer at barnet skal bo vekselvis hos begge foreldrene, ut fra nærmere avtalte tidsintervaller. Delt bosted er forutsatt å være noe annet enn utvidet samvær, som kan avtales eller fastsettes med opp til halve tiden. Avtales eller fastsettes det delt bosted, har begge foreldrene rettigheter og plikter som en bostedsforelder. Ifølge forarbeidene må de da enten være enige om avgjørelser vedrørende vesentlige sider av omsorgen (§ 37), eller de kan avtale å dele bestemmelsesretten mellom seg. Dette siste gjelder likevel ikke for de største og viktigste avgjørelsene om barnets personlige forhold, som må tas av foreldrene i fellesskap (§ 30). Dersom foreldrene ikke klarer å bli enige, må de avtale en annen ordning eller bringe saken inn for Fylkesmannen eller domstolen. Det finnes ingen instans som kan behandle og treffe avgjørelse ved uenighet om enkeltspørsmål under delt bosted.
Les mer: Delt bosted?
Kan det avtales at barnet skal bo fast hos en forelder uten foreldreansvar?
Det fremgår ikke direkte av barneloven om det er rettslig adgang til å la barnet bo fast hos en forelder som ikke har del foreldreansvaret. Foreldreansvar innebærer imidlertid blant annet en omsorgsplikt og en bestemmelsesrett og -plikt, som vanskelig kan utøves til det fulle dersom den barnet bor fast hos ikke har del i foreldreansvaret. Når § 37 uttrykkelig legger enkelte sider av bestemmelsesretten direkte til den barnet bor hos, selv om også den andre har del i foreldreansvaret, synes det dermed forutsatt at den barnet bor fast hos, har del i foreldreansvaret. Dette må gjelde selv om barnets krav på omsorg og omtanke fra den som er sammen med barnet, og vedkommendes rett til å treffe avgjørelser om omsorgen av barnet under samværet, også må gjelde bostedsforelderen. Selv om barneloven ikke uttrykkelig utelukker at barnet kan bo fast hos en forelder uten foreldreansvar, harmonerer løsningen dårlig med prinsippet om barnets beste og kan dermed neppe avtales.
Uenighet mellom foreldrene
Dersom foreldrene er uenige om hvor barnet skal bo fast, kan hver av dem reise sak for retten, jf. § 56. Avgjørelsen skal først og fremst rette seg mot det som er best for barnet, jf. § 48. Hvor barnet vil få det best, beror i stor grad på hvilket boalternativ som best vil trygge barnets oppvekst og utvikling. Utgangspunktet er at det skal skje en åpen og konkret helhetsvurdering, der hele virkeligheten rundt barnet er rettslig relevant. Det er imidlertid i rettspraksis visse forhold som ser ut til å bli tillagt særlig betydning av domstolene:
- Barnets mening
- Risiko ved miljøskifte eller «status quo»-prinsippet
- Best samlet foreldrekontakt
- Foreldrenes personlige forutsetninger og egenskaper
- Stabile, trygge oppvekstvilkår
- Splittelse av søsken
- Barnevernsproblematikk
- Hvem som har hatt hovedomsorgen under samlivet
- Mistanke om seksuelle overgrep
Hovedregel: Bo fast hos en av foreldrene
Av barneloven § 36 annet ledd første punktum følger det at
Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei.
Hovedregelen er at retten da må bestemme at barnet skal bo fast hos kun den ene forelderen. Avgjørelsen skal først og fremst rette seg mot det som er best for barnet, og problemstillingen blir dermed om det er best for barnet å bo hos mor eller hos far.
Unntak: Bo fast hos begge
Det følger av barneloven § 36 annet ledd andre punktum at
Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.
Fram til 2010 gjaldt hovedregelen uten unntak, slik at domstolen ikke hadde kompetanse til avgjøre delt bosted dersom en av eller begge foreldrene ikke ønsket det. I forarbeidene til lovendringen ble det hevdet at det kan tenkes situasjoner hvor delt bosted er det beste for barnet, selv om foreldrene selv ikke ønsker det. Det ble fremholdt som betenkelig at retten ikke kunne velge denne løsningen når domstolene anses som nærmest og best egnet til å avgjøre hva som er barnets beste.
Vilkår: «Særlege grunnar»
Vilkåret for at retten skal kunne fastsette delt bosted der en av foreldrene motsetter seg dette, er at det foreligger særlige grunner. Ordlyden «særlege grunnar» tilsier at det er tale om en snever unntaksregel. I forarbeidene til lovendringen er det fremhevet en rekke forutsetninger som må være til stede dersom unntaksregelen overhode skal være aktuell. Det må være geografisk nærhet mellom hjemmene, muligheter for å opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, godt samarbeid og lavt konfliktnivå mellom foreldrene og barnet selv må trives med ordningen.
Dersom de nevnte forutsetningene er til stede, må det likevel foretas en konkret vurdering av hvilken bostedsløsning som vil være det beste for barnet, jf. § 48. Domstolen kan ikke være i tvil; den må være overbevist om at delt bosted er til barnets beste. De nevnte forutsetningene må dermed foreligge på domstidspunktet, og det kan ikke fastsettes delt bosted basert på antagelser om framtidig utvikling. Det antas i forarbeidene at delt bosted ikke er aktuelt for barn under syv år.
Les mer om uttalelsene i forarbeidene og rettspraksis knyttet til bestemmelsen i artikkelen Delt bosted.
Kilder:
Norsk Lovkommentar til barneloven (krever innlogging)
Bendiksen, Lena R. L. og Trude Haugli. Sentrale emner i barneretten, 2. utg., Oslo: Universitetsforlaget, 201
