Internasjonale foreldretvister – i hvilket land skal foreldretvisten behandles?

Internasjonale foreldretvister – i hvilket land skal foreldretvisten behandles?

Internasjonale foreldretvister: Ved et samlivsbrudd hvor en av partene har tilknytning til et annet land, kan det oppstå uenighet om spørsmål om foreldreansvar, fast bosted og samværsrett skal behandles for norske eller utenlandske domstoler. Hovedregelen i norsk rett er at foreldretvisten skal behandles i det landet der barnet har sitt vanlige bosted, jf. barneloven § 82 første ledd. Det er domstolen som avgjør hvor barnet har sitt vanlige bosted, og det avgjørende for vurderingen er hvor barnet faktisk bor til vanlig. 


Barnelovens regler

Hovedregel: Barnets vanlige bosted

 

Sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med eller samvær kan reisast for norsk domstol dersom barnet har vanleg bustad i Noreg. Det same gjeld i sak som fylkesmannen skal handsame etter § 55.

Hovedregelen er at en foreldretvist skal behandles i landet der barnet har sitt vanlige bosted. Det betyr at hvor barnets foreldre bor, ikke er avgjørende for hvor saken skal behandles. Likevel vil barnets bosted ofte være sammenfallende med minst én av foreldrenes bosted.

Hvordan avgjør domstolen hvor et barn har sitt vanlige bosted?

Hva som er barnets vanlige bosted er ikke nærmere presisert i barneloven. Vurderingen er utviklet gjennom rettspraksis, og nærmere presisert i forarbeidene til lov om Haagkonvensjonen 1996, som inneholder uttalelser som er relevante ved tolkningen av bostedsbegrepet i barneloven § 82.

Det er barnets situasjon som er utgangspunktet for vurderingen. Det avgjørende er hvor barnet faktisk bor til vanlig, og vil typisk være der barnet har sentrum for sine livsinteresser. Det innebærer at barnet har en stabil tilknytning til landet, slik at ikke et hvert opphold i utlandet medfører at barnet får vanlig bosted der.

Dersom foreldrene har felles foreldreansvar for barnet, kreves det i tillegg samtykke dersom barnets vanlige bosted skal anses endret. Dersom mor eller far har flyttet med barnet til utlandet, uten samtykke fra forelderen som er igjen i Norge, foreligger det en ulovlig bortføring av barnet.

I forarbeidene til lov om Haagkonvensjonen 1996 på side 109-110 har lovgiver kommet med uttalelser om hva som menes med vanlig bosted. Uttalelsene har som nevnt over også relevans for forståelsen av bostedsbegrepet i barneloven. Følgende kan utledes av forarbeidene:

«Det vil være av avgjørende betydning for vurderingen hvor personen faktisk bor «til vanlig». I tillegg må det stilles et visst krav til lengden på oppholdet. Ikke ethvert midlertidig opphold et sted fører til at personen har fått vanlig bosted der. Et skoleopphold på inntil et år vil for eksempel antakelig ikke være nok til å si at personen har vanlig bosted i landet. Som et utgangspunkt vil en persons vanlige bosted være der personen etter en samlet vurdering har sentrum for sine livsinteresser. For at en person skal oppfattes å ha vanlig bosted i Norge, må det foreligge en stabil tilknytning til landet.»

Dersom det er kort tid siden barnet flyttet til eller fra Norge, kan det oppstå tvil om hvor barnet har sitt vanlige bosted. Slik tvil vil særlig kunne oppstå hvis det ikke kan etableres noen felles intensjon mellom foreldrene. Det innebærer at foreldrene er uenige om formålet bak flyttingen var at barnet skulle ha vanlig bosted i det nye landet, eller beholde vanlig bosted i Norge. Hvis foreldrene er uenige om barnet har endret sitt vanlige bosted, må den forelderen som hevder at bostedet er endret, bevise dette i retten.

Om barnet har norsk statsborgerskap, er ikke avgjørende for hvor barnet skal anses å ha sitt vanlige bosted.

Unntak: Barnet oppholder seg i Norge

I enkelte tilfeller kan en foreldretvist avgjøres av norske domstoler selv om barnet ikke har vanlig bosted i Norge. Et minstekrav er at barnet oppholder seg i Norge, jf. barneloven § 82 andre ledd.

Reglene i Haagkonvensjonen 1996

Den 1. juli 2016 trådte Haagkonvensjonen 1996 i kraft som norsk lov. Konvensjonen oppstiller blant annet regler om jurisdiksjon i foreldretvister. Reglene i konvensjonen går foran barneloven § 82, i de tilfeller hvor saken har tilknytning til et land som er medlem av konvensjonen.

Hovedregel: Vanlig bosted

Hovedregelen etter konvensjonen er at foreldretvist skal behandles av domstolen i det landet der barnet har sitt vanlige bosted, jf. artikkel 5. Konvensjonen oppstiller en rekke unntak fra hovedregelen begrunnet i hensynet til barnets beste.

Unntak:

1. Overføring av jurisdiksjon som følge av nærmere tilknytning til en annen konvensjonsstat

Haagkonvensjonen 1996 artiklene 8 og 9 har regler som tar høyde for at det ikke alltid er barnets bostedsland som er best egnet til å behandle en foreldretvist eller spørsmål om foreldreansvar. Derfor kan barnets bostedsland i enkelte tilfeller anmode en annen konvensjonsstat om å overta jurisdiksjon til å behandle en sak om barnet. Overføringen av jurisdiksjon er begrenset til den aktuelle saken, og gjelder ikke senere avgjørelser om barnet. Dersom jurisdiksjon skal overføres må det være til barnets beste. Anmodning om overføring av jurisdiksjon kan også komme fra domstolene i en konvensjonsstat som mener de er bedre egnet til å behandle saken. Barnets bostedsland må da samtykke til overføring av jurisdiksjon i saken.

2. Overføring av jurisdiksjon i forbindelse med separasjon- eller skilsmissesak i en annen konvensjonsstat

Dersom det pågår en ekteskapssak mellom barnets foreldre i et annet land enn der barnet har sitt vanlige bosted, kan jurisdiksjon i foreldretvisten overføres til myndighetene i landet som behandler ekteskapssaken, jf. artikkel 10. En forutsetning for at jurisdiksjonen kan overføres, er at minst en av foreldrene har foreldreansvaret for barnet, og at minst en av foreldrene samtykker til overføringen. Det er ikke noe krav om at det er forelderen med foreldreansvaret som må samtykke for at overføringen kan skje. I tillegg må retten i det landet som behandler ekteskapssaken åpne for at en foreldretvist kan trekkes inn i saken. Etter norsk rett kan krav etter barneloven trekkes inn i en ekteskapssak, jf. ekteskapsloven § 30 d.

3. Oppholdsjurisdiksjon i hastesaker

I enkelte tilfeller kan det oppstå en nødssituasjon som gjør det nødvendig å treffe en rask avgjørelse for å ivareta barnet. Konvensjonen artikkel 11 oppstiller derfor jurisdiksjon for staten der barnet oppholder seg, dersom barnet vil bli vesentlig skadelidende dersom tiltak ikke treffes. Dette kan for eksempel være at det er mistanke om seksuelle overgrep mot barnet, og at barnevernet i landet som barnet oppholder seg i, må beskytte barnet fra flere mulige overgrep. Oppholdsjurisdiksjon etter artikkel 11 gjelder også i de tilfeller hvor en av barnets foreldre ulovlig har tatt med barnet til landet. De tiltakene som oppholdsstaten treffer,  gjelder frem til barnets bostedsland treffer nye tiltak som skal beskytte barnet.

4. Oppholdsjurisdiksjon med territorial virkning

Konvensjonen har videre en regel som gir landet som barnet oppholder seg i, jurisdiksjon til å treffe tiltak om barnet, selv om det ikke foreligger en hastesak. Dersom det treffes tiltak i medhold av artikkel 12, gjelder tiltakene i oppholdsstaten. Staten som barnet oppholder seg i, kan ikke treffe tiltak etter artikkel 12, dersom barnet oppholder seg i landet som følge av en ulovlig bortføring.

5. Jurisdiksjon der det foreligger en ulovlig bortføring av barnet til en annen konvensjonsstat

Det klare utgangspunktet etter konvensjonen er at barnet ikke endrer bosted som følge av en ulovlig bortføring eller tilbakeholdelse fra barnets hjemland. Landet der barnet var bosatt umiddelbart før bortføringen eller tilbakeholdelsen, beholder jurisdiksjon over barnet frem til barnet har fått vanlig bosted i et nytt land.

Barnet er ulovlig bortført eller tilbakeholdt dersom det strider mot foreldreansvaret til en av foreldrene, eller barnevernet, dersom barnevernet har overtatt omsorgen for barnet. Det vil være i strid med foreldreansvaret hvis forelderen som er igjen i Norge, eller barnevernet, ikke har samtykket til at barnet kan reise ut av landet. Ulovlig tilbakeholdelse vil typisk være at en av foreldrene ikke kommer tilbake med barnet etter ferie i utlandet. For barn som har vanlig bosted i Norge, er det reglene i norsk rett som er avgjørende for hvem som har foreldreansvaret for barnet. Du kan lese mer om foreldreansvar i artikkelen Hvem har foreldreansvar?

Som en konsekvens av at bostedsvurderingen etter konvensjonen beror på en vurdering av hvor barnet faktisk bor til vanlig, kan et barn endre vanlig bosted, selv om det foreligger en ulovlig bortføring. Jurisdiksjon over barnet går over til staten barnet er bortført til dersom barnet har endret vanlig bosted. I tillegg må vilkårene i alternativ 1 eller 2 som er nevnt nedenfor være oppfylte.

  1. Hver person, institusjon eller instans som har foreldreansvar for barnet har godtatt bortføringen eller tilbakeholdelsen, eller
  2. Barnet har bodd i den andre staten i minst ett år etter at personen eller institusjonen eller den øvrige instansen som har foreldreansvar, har eller burde ha fått kjennskap til hvor barnet oppholder seg, og ingen anmodning om tilbakeføring fremmet i samme tidsrom verserer og barnet har funnet seg til rette i sitt nye miljø.

I tillegg til at bortføringen eller tilbakeholdelsen må være i strid med foreldreansvaret, må den gjenværende forelderen eller barnevernet faktisk ha utøvd foreldreansvaret, alene eller i fellesskap, i tiden før barnet ble ulovlig bortført eller tilbakeholdt, eller at vedkommende ville ha utøvd foreldreansvaret dersom bortføringen ikke hadde skjedd. At foreldreansvaret ville blitt utøvd dersom barnet ikke var blitt bortført, vil typisk være i de situasjoner hvor den gjenværende forelderen kort tid før bortføringen har fått foreldreansvar for barnet i forbindelse med en rettssak, eller at barnevernet kort tid før bortføringen har overtatt omsorgen for barnet.

Reglene i Nordisk familierettslig konvensjon

Nordisk familierettslig konvensjon gjelder mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige.

Nordisk familierettslig konvensjon artikkel 8 oppstiller regler for hvor en foreldretvist kan behandles i forbindelse med separasjon eller skilsmisse mellom barnets foreldre. Foreldrene må ha bopel og være statsborger i ett av konvensjonslandene nevnt over.

For at foreldretvisten skal behandles sammen med krav om separasjon eller skilsmisse, må barnet ha bopel i samme land som ekteskapssaken behandles, jf. artikkel 8 nr. første ledd. Hvor barnet har bopel, vil avgjøres ut fra mange av de samme momentene som ved vurderingen av hvor barnet har vanlig bosted. Dette skyldes at norske domstoler ikke opererer med noe strengt skille mellom innholdet i de ulike begrepene.

Dersom barnet ikke har bopel i staten som ekteskapssaken skal behandles, må følgende vilkår være oppfylt for at foreldretvisten kan behandles sammen med ekteskapssaken, jf. artikkel 8 andre ledd:

  • Barnet har bopel i en konvensjonsstat
  • Barnet er ektefellenes felles barn, og minst en av foreldrene har foreldreansvar for barnet
  • Ektefellene har samtykket til at foreldretvisten behandles av myndighetene i det landet som har jurisdiksjon i ekteskapssaken, og
  • Det er til barnets beste at foreldretvisten behandles sammen med ekteskapssaken

Dersom vilkårene over er oppfylt, kan foreldretvisten behandles i staten som har jurisdiksjon i ekteskapssaken, selv om barnet ikke har bopel i landet. Er vilkårene ikke oppfylt, kommer barnelovens hovedregel i § 82 første ledd til anvendelse.

Kilder:

lovdata.no (krever innlogging)

Barneloven Kommentarutgave, 2. utgave

Av advokat Lina Stormoen

Jeg heter Lina Stormoen, og sammen med de andre advokatene i barnerettsgruppen i Advokatfirmaet Teigstad AS, hjelper vi deg som trenger bistand i en foreldretvist.

Spørsmål om foreldretvist?

Send en uforpliktende henvendelse til advokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om samvær, foreldreansvar eller fast bosted.