Gjennomgang av kjennelse – når en forelder urettmessig holder barnet tilbake fra samvær

Gjennomgang av kjennelse – når en forelder urettmessig holder barnet tilbake fra samvær

En bostedsforelder som urettmessig holder barnet tilbake fra samvær, krenker barnet og samværsforelderens gjensidige rett til samvær med hverandre, jf. barneloven § 42. I denne artikkelen har vi gjennomgått en ny kjennelse fra Frostating lagmannsrett med referanse LF-2018-115573. Saken gjaldt krav om midlertidig avgjørelse om fast bosted og samvær for et barn på 3 år, hvor mor ved gjentatte anledninger hadde holdt sønnen tilbake fra samvær med far.


Midlertidig avgjørelse

Det kan treffes midlertidig avgjørelse i saker og foreldreansvar, fast bosted og samvær i påvente av en endelig avgjørelse i saken. Du kan lese mer om midlertidige avgjørelser i barneloven § 60 med lovkommentar.

Hva saken gjaldt

Saken gjaldt tvist om fast bosted og samvær for en gutt på 3 år. Foreldretvisten startet da det ble sendt inn stevning til tingretten i mai 2017. Partene hadde tidligere i saksforberedende møter inngått midlertidige avtaler om fast bosted og samvær med sønnen. I avtalene ble det bestemt at sønnen inntil neste saksforberedende møte skulle ha fast bosted hos mor og samvær med far i henhold til avtalen.

Mor hadde etter dette ved flere anledninger holdt sønnen tilbake fra samvær med far, i strid med avtalen som ble inngått i saksforberedende møte. Det ble avsagt midlertidig avgjørelse av tingretten i februar 2018 som fastsatte samvær for far. Mor fulgte heller ikke da opp samværsavtalen som retten hadde fastsatt. Dette resulterte til slutt i at far reist krav om at retten avsa midlertidig avgjørelse om at sønnen skulle  ha fast bosted hos han inntil saken var endelig avgjort.

Lagmannsrettens behandling av saken

Tingretten avsa midlertidig avgjørelse om at barnet skulle ha fast bosted hos far og samvær med mor frem til hovedforhandling. Mor anket denne avgjørelsen inn for lagmannsretten. Lagmannsretten tok stilling til hvilken løsning som ville ivareta hensynet til barnets beste, jf. barneloven § 48.

Mor hadde etter at foreldretvisten kom opp for retten anmeldt far for vold mot henne. Anmeldelsen ble henlagt av politiet. Lagmannsretten uttaler følgende om mors påstander om vold fra far:

«Lagmannsretten kan ikke se at spørsmålet om mulig vold og konflikter mellom foreldrene i denne saken før få betydning for kontakten mellom far og sønn og finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Lagmannsretten kan heller ikke se noen risiko for at barnets fysiske eller fysiske helse blir utsatt for skade eller fare, jf. barneloven § 60 første ledd siste punktum.»

Ut fra dette så mener lagmannsretten at mors beskyldninger om vold fra far, ikke nødvendigvis har betydning for fars omsorgsevne overfor barnet.

«Det er basert på mors egen mening når hun fremsetter tvil om fars omsorgskompetanse og påstander om at samværene ikke har en kvalitet som er til barnets beste. I denne sammenheng er det verdt å merke seg at hun på «beleilig» tidspunkt fremsetter alvorlige påstander og nekter samvær, og at saken også startet med at hun ville frata far samværet. Ingen fagpersoner som kjenner flere sider av saken har så langt delt hennes oppfatninger.»

Mors påstander ble fremsatt i forbindelse med barnesaken, noe retten mente var påfallende. For at man skal kunne tilbakeholde barn fra samvær må det foreligge en reell bekymring for at barnet vil bli utsatt for vold, eller på annen måte bli behandlet slik at barnets fysiske eller psykiske helse blir utsatt for skade eller fare. Slike påstander må underbygges med bevis, og dette hadde ikke mor gjort her. Barnevernet og den sakkyndige i saken delte ikke mors bekymringer rundt fars omsorgsevne. Mor hadde ikke ytret slike bekymringer tidligere i prosessen.

«Frem til dom i tingretten er det grunn til å være forsiktig med større endringer enn det som er påkrevd for å sikre en best mulig samlet foreldrekontakt. Derfor skal C (barnet) inntil videre være like mye hos hver av foreldrene, men slik at far skal ha det ansvaret bostedsforelder har. Tingretten hadde god grunn for å treffe midlertidig avgjørelse om endring av bosted.»

Retten kom derfor til at hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt tilsa at barnet burde bo fast hos far inn til hovedsaken. Retten la videre opp til at barnet skulle være tilnærmet like mye hos mor og far i denne perioden, men at det var viktig at far hadde bostedskompetansen jf. barneloven § 37.

Av advokat Lina Stormoen

Jeg heter Lina Stormoen, og sammen med de andre advokatene i barnerettsgruppen i Advokatfirmaet Teigstad AS, hjelper vi deg som trenger bistand i en foreldretvist.

Spørsmål om foreldretvist?

Send en uforpliktende henvendelse til advokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om samvær, foreldreansvar eller fast bosted.