Rettspraksis som retningslinje i foreldretvister

Rettspraksis som retningslinje i foreldretvister

Rettspraksis utgjør en av de sentrale rettskildefaktorene i norsk rett. Det spesielle ved foreldretvister er at det i stor grad er tale om realitetsavgjørelser med et stort innslag av skjønn. Avgjørelsene skal først og fremst rette seg etter hva som er til barnets beste. Dette må avgjøres etter en åpen og skjønnsmessig vurdering av det enkelte barns interesser og behov. Tidligere dommer kan dermed si noe om hvilke momenter som er tillatt, relevant og normalt å trekke inn, samt avveining mellom dem, men er imidlertid ikke bindende i den forstand at man må komme til samme resultat i en tilsvarende sak senere. Andre rettskildemessige særpreg er at vurderingsnormen «barnets beste» endrer seg over tid og at det finnes få dommer av Høyesterett på område. Til dette kommer det at mange barnerettslige spørsmål over hode ikke behandles av domstolene.


Kort om rettspraksis generelt

Begrepet «rettspraksis» er samlebetegnelse på tidligere avgjørelser truffet av domstolene og utgjør en av de sentrale rettskildefaktorene i norsk rett. Bakgrunnen for at rettspraksis er gitt en slik status er først og fremst tanken om at like tilfeller skal behandles likt, slik at en tidligere avgjørelse blir ansett som et prejudikat. Det følger av Grunnloven § 88 at Høyesterett dømmer i siste instans, noe som innebærer at de har det siste og avgjørende ord i rettslige spørsmål. Det er av denne grunn først og fremst Høyesteretts avgjørelser som blir ansett som prejudikater og tillegges vekt i rettsanvendelsen. Med begrepet «prejudikat» menes her at en rettsavgjørelse anses som bindende for senere rettsavgjørelser ved at det angir Høyesteretts forståelse av en lov eller ulovfestet rett. Et prejudikats vekt vil imidlertid avhenge av flere faktorer.  Når man i en konkret sak skal finne frem til gjeldende rett på et rettsområde, er det som følge av dette viktig å undersøke om Høyesterett har behandlet en tilsvarende konflikt, hva som ble vektlagt i saken og hva resultatet ble. Hvilken rettskildemessig betydning en høyesterettsdom kan tillegges, avhenger av hva saken gjelder.

Rettskildemessig særpreg i foreldretvister

Realitetsavgjørelser med stort innslag av skjønn

Rettspraksis som rettskilde i foreldretvister har til dels et rettskildemessig særpreg. Der Høyesterett har foretatt rene tolkninger av hvordan for eksempel en lovbestemmelse skal forstås eller uttalt seg om hva som er riktig saksbehandling, vil rettens syn være avgjørende for hva som er gjeldende rett i foreldretvister. Særpreget gjør seg imidlertid gjeldende når det gjelder realitetsavgjørelser med et stort innslag av skjønn. Dette gjelder for eksempel spørsmål om hvem som skal ha foreldreansvar for et barn, hvor et barn skal bo fast eller hvor omfattende en samværsavtale skal være. Den enkelte dom kan i slike saker fungere som et prejudikat for hvilke argumenter det er tillatt, relevant og normalt å trekke inn i vurderingen, samt for avveiningen mellom de ulike argumentene. Dommen er imidlertid ikke bindende i den forstand at man må komme til samme resultat i en senere tilsvarende sak.

Begrunnelsen for at rettsavgjørelser har en begrenset verdi som prejudikater i foreldretvister, er at avgjørelsene først og fremst skal rette seg etter det som er det beste for barnet, jf. Grunnloven § 104, FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1 og barneloven § 48. Hva som er det beste for et enkelt barn vil variere fra sak til sak, og det må derfor foretas en individuell og skjønnsmessig helhetsvurdering av barnets interesser og behov. Selv om rettspraksis kan si noe om hvilke momenter som kan tas i betraktning og normalt vil ha betydning for avgjørelsen, samt avveiningen av dem, vil dermed slike generelle vurderinger ikke ha gjennomslag i en konkret foreldretvist dersom de ikke stemmer overens med det som er barnets beste i den enkelte sak. Dette betyr ikke at hensynet til barnets beste er enerådende, men derimot at Høyesteretts konklusjoner som følge av individuelle vurderinger vil bli ulike og ikke kan være bindende for lignende saker senere.

I tillegg til at Høyesteretts konklusjoner vil være bygget på individuelle vurderinger knyttet til et konkret barn, gir domsgrunnene sjeldent et fullstendig og dekkende bilde av de generelle vurderingsnormene som har vært anvendt. Dommene er i stedet personorientert og fremhever de særlige trekk som gjør seg gjeldende i den enkelte sak. Dette gjør at den rettslige argumentasjonen kan være nok så vanskelig å trenge gjennom og at de valg og vurderinger som er gjort, er skjult i premissene.

Nye oppfatninger om hva som er til barnets beste

Begrepet «barnets beste» er skjønnsmessig og dynamisk, og det finnes ingen felles og entydig definisjon av det. Meningsinnholdet vil dermed variere over tid i tråd med verdimessige endringer og forskning og erfaringer som medfører nye oppfatninger om hva som er det beste for barn. Dette innebærer at eldre rettspraksis må leses i lys av de kunnskaper og samfunnsoppfatninger som var rådende på domstidspunktet. Hvis disse er endret, må betydningen av dommen vurderes med endringene tatt i betraktning.

Få dommer

De siste ti årene har Høyesterett avsagt ca. én dom i året i saker om foreldreansvar, fast bosted eller samvær. Antall ting- og lagmannsrettsdommer er imidlertid mye høyere og for å få et mer helhetlig bilde av hvordan domstolene til enhver tid forstår hensynet til barnets beste, må også praksis fra lavere domstoler undersøkes. Selv om disse har en svært begrenset rettskildemessig betydning, har avgjørelsene en viktig funksjon som empirisk materiale om hva som faktisk skjer.

Mange spørsmål behandles ikke

En rekke barnerettslige spørsmål behandles sjeldent eller aldri av domstolene, og for disse spørsmålene mangler dermed en rettskilde som ellers anses som helt sentral. Dette gjelder særlig spørsmål vedrørende rettigheter som ikke har karakter av å være rettskrav, og som etter tvisteloven § 1-3 ikke kan bringes inn for domstolene. I barneloven kan for eksempel barns rett til samvær med en forelder nevnes.

 

 

Kilder:

Bendiksen, Lena R. L. og Trude Haugli. Sentrale emner i barneretten, 2. utg., Oslo: Universitetsforlaget, 2015

 

 

 

 

 

 

 

 

 

👤 Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av de ni advokatene/fullmektigene i Advokatfirmaet Teigstad AS. Vi holder til i Oslo, og tar foreldretvister etter barneloven på det sentrale østlandet. Vi tar også saker som faller inn under fri rettshjelp.

    Har jeg krav på foreldreansvar alene?
    Har jeg krav på mer samvær?
    Er det aktuelt med fast eller delt bosted?
    Har jeg fri rettshjelp?
    Send oss en uforpliktende e-post da vel!