Sammenhengen mellom foreldreansvar og fast bosted

Sammenhengen mellom foreldreansvar og fast bosted

Dersom foreldre ikke blir enige om hvem som skal ha foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og/eller hvor mye samvær den ene forelderen skal ha, kan hver av dem reise sak for retten etter barneloven § 56. En slik saker kaller vi en foreldretvist. Selv om foreldreansvar og fast bosted i utgangspunktet er to adskilte spørsmål, har de nær sammenheng. I de tilfeller der foreldre ikke bor sammen, men har felles foreldreansvar, vil foreldreansvarets innhold begrenses for den barnet ikke bor hos.


Hvem har foreldreansvar?

Barneloven gir utgangspunkter for hvem som har foreldreansvar for et barn, avhengig av om foreldrene er gift, ugift eller om de bor sammen. Foreldre som er gift, har felles foreldreansvar fells barn, jf. barneloven § 34 (1). Dersom foreldrene separerer eller skiller seg, vil de i utgangspunktet fortsatt ha felles foreldreansvar. Barneloven § 34 (2) åpner imidlertid for at foreldrene fritt kan avtale at en av foreldrene skal ha foreldreansvaret alene eller at det skal fortsette å være felles. Foreldre som bor sammen har også felles foreldreansvar for felles barn, jf. barneloven § 35 (2). Dersom foreldrene verken er gift eller samboere, har mor i utgangspunktet foreldreansvar alene, jf. barneloven § 35 (1). Ifølge bestemmelsens tredje ledd har imidlertid foreldrene i slike tilfeller full avtalefrihet til å bestemme at foreldreansvaret skal være felles eller at far skal ha det alene. Ved inngåelsen avtaler om foreldreansvar, har barnet medbestemmelsesrett etter barneloven § 31, og avgjørelsen skal etter barneloven § 30 treffes ut fra barnets interesser og behov.

Barneloven § 35 (1) ble endret ved lov 31. mars 2017 nr. 13, men endringene er enda ikke trådt i kraft (august 2018). Du kan lese mer om endringene her: Hvem har foreldreansvar? 

Dersom foreldrene ikke blir enige om hvem som skal ha foreldreansvaret, følger det av barneloven § 56 at hver av dem kan reise sak for retten. En slik sak kaller vi en foreldretvist. Avgjørelsen skal først og fremst rette seg mot hva som er det beste for barnet, jf. barneloven § 48. Det er i forarbeidene til en lovendring i 1997 gitt en generell presumsjon for at felles foreldreansvar etter samlivsbrudd i utgangspunktet anses å være barnets beste. Det må likevel alltid foretas konkrete vurderinger med utgangspunkt i det enkelte barnets situasjon. Forarbeidene støttes av dommen Rt. 2003 s. 35, der Høyesterett uttalte at det ved samlivsbrudd skal fastsettes felles foreldreansvar med mindre særlige grunner tilsier at den ene forelderen bør ha det alene. Dette utgangspunktet er imidlertid noe modifisert i senere rettspraksis. I de tilfellene der foreldrene aldri har bodd sammen etter barnets fødsel, har man i stedet foretatt en totalvurdering av hva som er barnets beste uten å ta utgangspunkt i en regel om felles foreldreansvar, se Rt. 2010 s. 216 og Rt. 2011 s. 1564. Dette gjelder også der partene aldri har vært gift eller samboere, selv om de har vært mye sammen i perioder, jf. Rt. 2011 s. 1572.

Hva innebærer det å ha foreldreansvar?

Foreldreansvar for et barn innebærer både rettigheter og plikter. Det følger av barneloven § 30 at foreldre med foreldreansvar har en omsorgsplikt, samt en rett og plikt til å bestemme i spørsmål om barnets personlige forhold. Bestemmelsesretten begrenses imidlertid noe blant annet som følge av barnets økende med- og selvbestemmelsesrett og at avgjørelser skal tas ut fra barnets interesser og behov. Videre innebærer foreldreansvar rett til opplysninger om barnet. Foreldrene gis imidlertid ikke rett til bruk av vold, heller ikke som ledd i oppdragelsen.

Les mer: Hva innebærer foreldreansvar?

Felles foreldreansvar

Utgangspunktet ved felles foreldreansvar er at foreldrene er sammen om de rettighetene og pliktene som følger av foreldreansvaret etter barneloven § 30. Av denne bestemmelsen følger det uttrykkelig at foreldre med felles foreldreansvar skal ta avgjørelser om barnets personlige forhold sammen. Rettslig sett har da begge foreldrene ansvaret, uavhengig av hvordan de velger å fordele det seg i mellom.

Fast bosted når mor/far har foreldreansvar alene

Hvis mor eller far har foreldreansvar alene, følger det av dette at vedkommende forelder også har rett og plikt til å ha barnet boende fast hos seg. Dette er dels fordi avgjørelsen om hvor barnet skal bo fast omhandler barnets personlige forhold og dermed er en av de avgjørelsene som de med foreldreansvar kan ta. Dels vil det også være nødvendig å ha barnet boende hos seg for å oppfylle foreldreansvarets innhold. Det er med andre ord bare i de tilfelle der det er avtalt eller fastsatt felles foreldreansvar og foreldrene ikke bor sammen, at det særskilt må tas stilling til hvor barnet skal bo.

Barneloven gir imidlertid ikke noe uttrykkelig svar på om det er rettslig adgang til å avtale at barnet skal bo fast hos en forelder som ikke har del i foreldreansvaret. Når loven imidlertid begrenser foreldreansvarets innhold for samværsforelderen og uttrykkelig legger enkelte sider av bestemmelsesretten til bostedsforelderen, synes det forutsatt at bostedsforelderen også må ha del i foreldreansvaret. Som nevnt over kan det også hevdes at innholdet i foreldreansvaret gjør det nødvendig at den barnet bor hos har foreldreansvar. Det er dessuten både i forarbeider og i juridisk litteratur fremholdt at det harmonerer dårlig med hensynet til barnets beste at barnet bor fast hos en forelder uten del i foreldreansvaret og at en slik løsning ikke bør godtas.

Fast bosted ved felles foreldreansvar

Dersom foreldrene ikke bor sammen, har de ifølge barneloven § 36 (1) full avtalefrihet med hensyn til om barnet skal bo fast hos en av dem eller hos begge, såkalt delt bosted. Dersom foreldrene ikke blir enige, kan hver av dem reise sak for retten, jf. barneloven § 56. Det følger da av barneloven § 36 (2) at retten i utgangspunktet må avgjøre at barnet skal bo fast hos en av dem. Bare dersom det foreligger særlige grunner, kan retten avgjøre at barnet skal bo fast hos begge. Avgjørelsen skal først og fremst tas etter hva som er til barnets beste, jf. barneloven § 48.

Foreldreansvarets innhold begrenses for den barnet ikke bor fast hos

Barnets faste bosted vil ha betydning for utøvelsen av og innholdet i foreldreansvaret. I realiteten vil en avtale eller avgjørelse som legger barnets faste bosted til kun den ene av foreldrene, for den andre (samværsforelderen) innebære en begrensning i de rettigheter og plikter som foreldreansvaret gir. Selv om foreldreansvaret fremdeles er felles, er barneloven konstruert slik at foreldreansvarets innhold etter § 30, fullt ut bare gjelder så langt den eller de som har foreldreansvaret også bor fast sammen med barnet. Ved delt bosted har imidlertid begge foreldrene rettigheter og plikter som en bostedsforelder. Dette krever gode kommunikasjon- og samarbeidsforhold foreldrene i mellom.

Omsorgsplikten

Omsorgsplikten, i alle fall den daglige omsorgen og oppfølgingen, forutsetter at forelderen er sammen med barnet. Mye av omsorgsplikten vil dermed tilligge bostedsforelderen. Dette kan også utledes av barneloven § 42 (2), som sier at barnet har rett på omsorg og omtanke fra den som er sammen med barnet.

Bestemmelsesretten og -plikten

Lovgiver har i barneloven ikke ment å gi noen detaljregulering av hvem som kan bestemme hva. Det er derfor en forutsetning for felles foreldreansvar at foreldrene har vilje til å løse slike spørsmål og uenigheter selv. Når foreldrene ikke bor sammen, er imidlertid siktemålet med felles foreldreansvar at foreldrene skal treffe de viktigste avgjørelsene angående barnets personlige forhold sammen. Selv om foreldreansvaret er felles, gjelder de rettigheter og plikter som følger av foreldreansvaret likevel bare fullt ut når forelderen også bor sammen med barnet. Bestemmelsesretten og -plikten for den som ikke bor sammen med barnet er dermed begrenset. Grovt kan vi i slike tilfeller dele bestemmelsesretten i tre:

Dagligdagse avgjørelser og den daglige omsorgen vil tilfalle den som til enhver tid er sammen med barnet. Det vil i praksis si bostedsforelderen når barnet er hos vedkommende, og samværsforelderen under samvær, se barneloven § 42 (2) 2. pktm. Med dagligdagse avgjørelser menes her for eksempel spørsmål om mat, påkledning, leggetid, stell og samvær med venner.

Vesentlige sider av omsorgen og større avgjørelser om dagliglivet kan tas av bostedsforelderen, jf. barneloven § 37. Ifølge forarbeidene henger dette sammen med den nære sammenhengen slike avgjørelser har til bostedsforelderens liv og arbeidssituasjon. Som eksempler på større avgjørelser om dagliglivet nevner § 37 uttrykkelig spørsmål om barnet skal være i barnehage og hvor i landet barnet skal bo. Forarbeidene nevner videre fritidsaktiviteter, som valg av idrettslag, skolefritidsordning og lignende. Når det gjelder flytting til et annet sted i landet har det imidlertid vært store diskusjoner fordi dette kan ha stor betydning for barnets liv og forholdet mellom barnet og samværsforelderen. I tilfeller der det er avtalt eller fastsatt flytting er det derfor ,uavhengig av foreldreansvaret, innført en varslingsplikt for den som vil flytte, se barneloven § 42 a.

De største og viktigste avgjørelsene må tas i fellesskap. Dette fremgår imidlertid bare i begrenset grad direkte av barneloven. Det kan sluttes motsetningsvis av barneloven § 37 at samværsforelderen har rett til å ta del i avgjørelser som går ut over det som gjelder vesentlig sider av omsorgen og større avgjørelser om dagliglivet. Som eksempel kan valg av skole og retten til å møte på foreldremøte i barnehage eller skole nevnes. Videre følger det av barneloven § 40 (1) 2. pktm. at flytting utenlands må avgjøres i fellesskap av de med foreldreansvar. For mange av de største avgjørelsene finnes det imidlertid regler i annen lovgivning om hvem som kan treffe avgjørelse, søke, samtykke eller opptre på vegne av barnet. Som eksempler på dette kan vi nevne:

  • Navneloven § 12, jf. § 2, som sier at ved felles foreldreansvar må begge foreldrene samtykke til det å ta, endre eller sløyfe navn for barn, med mindre det foreligger særlig grunn.
  • Vergemålsloven § 16, som sier at felles foreldreansvar gjør begge foreldrene til verge for barnet. Ifølge vergemålsloven § 17 er det vergen som handler på barnets vegne i formuessaker når ikke annet er bestemt.
  • Passloven § 4, som sier at felles foreldreansvar gjør at begge foreldrene i utgangspunktet må samtykke til utstedelse av pass.
  • Adopsjonsloven § 7, som sier at begge med foreldreansvar må samtykke til adopsjon av barnet.
  • Ekteskapsloven § 1 a, som sier at begge med foreldreansvar i utgangspunktet må samtykke dersom barnet skal inngå ekteskap.
  • Lov om trudomssamfunn og ymist anna § 6, som sier at de med foreldreansvar har rett til å melde barn under 15 år inn eller ut av trossamfunn.
  • Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4, som sier at de med foreldreansvar i utgangspunktet skal samtykke til helsehjelp for barn under 16 år. Der helsehjelpen regnes som ledd i daglig eller ordinær omsorg for barnet, eller kvalifisert helsepersonell mener hjelpen er nødvendig for at barnet skal ta skade, er det imidlertid nok at en av de med foreldreansvar samtykker. For mer omfattende og alvorlig helsehjelp gjelder det imidlertid også unntak for situasjoner der en av foreldrene samtykker og helsepersonell mener hjelpen er nødvendig.

Les mer: Hvem bestemmer ved felles foreldreansvar?

Kilder:

Barneloven med lovkommentarer

Norsk Lovkommentar til barneloven (krever innlogging)

Bendiksen, Lena R. L. og Trude Haugli. Sentrale emner i barneretten, 2. utg., Oslo: Universitetsforlaget, 2015

 

Av advokat Lina Stormoen

Jeg heter Lina Stormoen, og sammen med de andre advokatene i barnerettsgruppen i Advokatfirmaet Teigstad AS, hjelper vi deg som trenger bistand i en foreldretvist.

Spørsmål om foreldretvist?

Send en uforpliktende henvendelse til advokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om samvær, foreldreansvar eller fast bosted.