Samvær med tilsyn

Samvær med tilsyn

Både barn og foreldre har en lovfestet rett til samvær med hverandre. I enkelte tilfeller foreligger det imidlertid forhold som gjør at samværet ikke kan finne sted uten begrensninger. Barneloven § 43 (3) og § 43 a åpner dermed opp for at det i avtale eller dom kan settes vilkår for samvær. Det vanligste vilkåret er tilsyn, og det skilles i loven mellom privat og offentlig tilsyn, herunder beskytta og støtta tilsyn. Domstolene kan imidlertid ikke basere seg på at en tilsynsperson vil være en garanti for barnets sikkerhet. Dersom hensynet til barnets sikkerhet tilsier at samvær burde nektes, burde dette derfor gjøres i stedet.


Samværsrett for både barn og foreldre

Barneloven § 42 (1) gir barn rett til samvær med begge foreldrene sine, selv om disse bor hver for seg. Den av foreldrene som ikke bor sammen med barnet, har også rett til samvær med barnet, dersom ikke annet er avtalt eller fastsatt, jf. bl. § 43 (1). Både barn og foreldre har dermed en lovfestet rett til samvær med hverandre. Samværsretten aktualiseres når barnet kun bor fast hos den ene forelderen og har som formål å etablere og/eller opprettholde en nærmere kontakt mellom barn og foreldre som ikke bor fast sammen. Samværets omfang bør ta hensyn til dette.

Barnets beste

Foreldre kan i utgangspunktet selv bestemme hvor omfattende samværet skal være. Vurderingstema for avgjørelsen skal være hva foreldrene selv mener er best for barnet. Dersom foreldrene ikke blir enige, kan hvem av dem med hjemmel i bl. § 56 reise sak for retten. Avgjørelsen og behandlingen av saken først og fremst skal rette seg etter det som er til barnets beste, jf. bl. § 48 (1). Retten må ifølge § 48 (2) ved fastsettelsen av samværets omfang ta hensyn til at «barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare». Barnet skal få anledning til å uttrykke sin mening om samværsretten, jf. bl. § 31.

I rettslig sammenheng har det vært argumentert sterkt for at samvær med begge foreldrene er det beste for barnet. Høyesterett har i rettspraksis uttalt at det må kreves tungtveiende grunner for å begrense samvær eller nekte det helt, se Rt. 2010 s. 216. Nyere signaler fra lovgiver tyder imidlertid på at hensynet til å beskytte barnet må fremheves sterkere og at retten bør nekte samvær i større grad enn før. Som følge av dette uttales det både Rt. 2013 s. 1329 og i Prop. 85 L (2013-2012) at tungtveiende grunner ikke er et tilleggsvilkår ut over det som står i loven. Det avgjørende for samværsretten er derimot hva som er til barnets beste.

Les mer om de relevante momentene knyttet til spørsmål om samværets omfang her: Samværsrettens omfang

Vilkår for samvær

Det følger av barneloven § 43 tredje ledd at

Det kan i avtale eller i dom setjast vilkår for samvær. Dersom tilsyn blir sett som vilkår, kan retten utpeike ein person som skal føre tilsyn under samværet, eller be foreldra gjere det. Den av foreldra som skal ha samvær, dekkjer kostnadene til tiltaka som er sett som vilkår for samvær etter denne føresegna. 

Vilkår kan være aktuelle i alle samværssaker, men særlig i saker der det er aktuelt med sterkt begrenset samvær og i saker der det gis samvær med tilsyn. Der det settes vilkår for samvær, uten å nekte helt, er tanken at samvær er viktig, men at det likevel foreligger forhold som gjør at samværet ikke kan finne sted uten begrensninger. Relevante grunner til å foreta sterke innskrenkninger i samværets omfang kan for eksempel være sterke konflikter mellom foreldrene slik at samværet virker opprivende på barnet, personlige egenskaper hos den som krever samvær, skremmende eller voldelig adferd, rusmisbruk, risiko for seksuelle overgrep eller kidnappingsfare.

I forarbeidene uttalte departementet at når domstolene kan nekte samvær fordi det ikke er til barnets beste, bør de følgelig ha en vid adgang til «det mindre», det vil si å stille vilkår for samvær. Retten kan med hjemmel i § 43 (3) stille vilkår både til samværsforelderen og/eller den praktiske gjennomføringen av samværet. Eksempler på det førstnevnte kan være ruskontroll, behandling for rusavhengighet, behandling for psykiske helsetilstander, kurs, veiledning og terapi for å bedre foreldresamarbeid og styrke foreldrefunksjoner. Eksempler knyttet til den praktiske gjennomføringen av samværet kan derimot være at samværsretten ikke kan skje på bestemte steder eller at bestemte aktiviteter skal utføres. Praksis viser imidlertid at det vanligste vilkåret er at samværet skal finne sted under tilsyn.

Det er domstolen som må vurdere og ta stilling til hvilke typer vilkår som det er adgang til og ønskelig å stille etter loven på bakgrunn av omstendighetene i den konkrete sak. Domstolen må i slike saker også avgjøre om det i avgjørelsen skal fastsettes hvordan samværet skal følges opp og hva som skal være konsekvensen av at vilkårene ikke følges opp. Hvis deltakelse på kurs eller behandling er satt som vilkår, må domstolen videre før ordinært samvær eventuelt fastsettes vurdere om endring har skjedd, ikke bare om kurset eller behandlingen er gjennomført.

Tilsyn som vilkår

Tilsyn er en form for vilkår som ofte brukes i praksis. Barneloven gir i §§ 43 (3) og 43a regler om oppnevning av tilsynsperson.

Privat tilsyn

Privat tilsyn kan være aktuelt blant annet i tilfeller der konfliktnivået er så høyt at det påvirker foreldrefunksjonene, eller der foreldrekonflikten har utløst en slik bekymring hos bos bostedsforelderen at tilsyn er nødvendig av hensyn til barnet. Dersom barnet ikke kjenner samværsforelderen godt, kan privat tilsyn av en barnet er trygg på også være en god løsning i en overgangsperiode. Eksempler på rettspraksis på slike overgangsordninger finnes i Rt. 1995 s. 946, Rt. 1996 s. 888 og Rt. 2007 s. 967.

Foreldre kan fritt avtale privat tilsyn under samværet som vilkår for gjennomføringen, slik at partene selv finner frem til en tilsynsperson. Med hjemmel i § 43 (3) kan også domstolene fastsette privat tilsyn, enten ved å selv utpeke en bestemt person som skal føre tilsyn eller ved å be foreldrene gjøre det. Den aktuelle personen må imidlertid være villig til å medvirke. Det kan ikke gis pålegg etter bl. § 43 (3). Før privat tilsyn fastsettes, er det derfor viktig at retten vurderer om det er mulig å finne en person som er villig til å påta seg oppdraget. Det må fremgå av dommen hva som er formålet med tilsynet og tilsynspersonens rolle.

Hvem tilsynspersonen skal være, vil variere utfra omstendighetene i den konkrete saken. Dersom formålet er å betrygge barnet eller bostedsforelderen, kan det være mest hensiktsmessig med en person som barnet og bostedsforelderen kjenner og føler seg trygg på. Det skal vises varsomhet med å fastsette at en av samværsforelderens slektninger skal føre tilsyn. Med de meget begrensede valgmuligheter som ofte kan være til stede, kan det imidlertid vanskelig oppstilles som noe ufravikelig krav at den som oppnevnes med rimelighet må kunne oppfattes som nøytral av begge foreldrene, jf. Rt. 1998 s. 749.

Den av foreldrene som skal ha samvær, dekker kostnadene til tiltakene som er satt som vilkår for samvær, jf. § 43 (3) tredje punktum.

Offentlig tilsyn

Det følger av barneloven § 43 a første ledd at

Dersom tilsyn blir sett som vilkår for samværet, kan retten i særlege høve og der omsynet til barnet sine behov talar for det, påleggje kommunal barnevernteneste eller departementet å oppnemne ein person som skal føre tilsyn under samværet. Retten kan gje pålegg om beskytta tilsyn eller støtta tilsyn. 

Etter denne bestemmelsen kan retten pålegge barneverntjenesten eller departementet å oppnevne tilsynsperson dersom to kumulative vilkår er oppfylt. Det må for det første foreligge «særlege høve» og for det andre må «omsynet til barnet sine behov» tale for det. Begrunnelsen for det første vilkåret er i hovedsak at offentlig tilsyn er inngripende overfor både forelderen og barnet. Der det er tilstrekkelig med privat tilsyn og dette er til barnets beste, bør dermed dette benyttes i stedet for offentlig tilsyn. Det andre vilkåret kom inn ved en lovendring i 2013. Det fremgår av forarbeidene at lovgiver ønsket å forplikte domstolen til å foreta en mer konkret vurdering av om tilsyn i regi av det offentlige er et egnet virkemiddel for å oppnå formålet med tilsynet. Vilkåret var dermed ment som et nytt materielt vilkår, i tillegg til vurderingsnormen barnets beste, for å styrke barneperspektivet og sikre at barn i større grad høres om samvær og tilsyn.

Rettens pålegg skal fastsette de nødvendige vilkårene for samværet, herunder timetall og varighet, eventuelt også tid og sted, jf. § 43 a (2). Dette innebærer at retten må gjøre en konkret vurdering av behovet for tilsyn. Et pålegg om tilsyn som vilkår for samvær er i utgangspunktet ment å være midlertidig og kortvarig, primært ikke utover ett år. Det kan likevel unntaksvis være behov for lengre varighet. Tilsyn etter § 43 a betales av det offentlige.

Ved lovendringen i 2013 ble det også innført to typer tilsyn, beskyttet tilsyn og støttet tilsyn. Formuleringen er imidlertid ikke helt heldige, idet det ikke er tilsynet som er beskyttet eller støttet. For å vise hva formålet med tilsynet var, kunne beskyttende og støttende tilsyn dermed vært bedre formuleringer. Barnevernet får ansvar for tilsyn med formål å beskytte barnet, mens departementet får ansvar for tilsyn som støttetiltak.

Beskytta tilsyn

Beskyttende tilsyn går ut på at barnet og samværsforelderen blir overvåket under hele samværet, og er ment å gi barnet vern og en følelse av både fysisk og psykisk trygghet. Tilsynsformen er derfor kun aktuell i saker med sterkt begrenset samvær og det er i tilsynsforskriften satt en øvre grense på 16 timer per år. Ifølge forarbeidene skal ordningen i hovedsak sikre barnet «kjennskap til forelderen og … et minimum av kontakt», som kan være viktig for barnets mulighet til å realitetsorientere seg.

Tilsynsformen er særlig aktuell i familier der det har vært problemer med vold, rus eller psykiske lidelser, men der samværet til tross for dette vil være til barnets beste. Ikke ethvert behov for beskyttelse kan imidlertid ivaretas gjennom beskyttende tilsyn. Dersom hensynet til barnets sikkerhet taler for å nekte samvær, bør dette gjøres. Domstolene kan ikke basere seg på at tilsynspersonen vil være en garanti for barnets sikkerhet. Det følger likevel av forarbeidene at tilsynsformen kan være aktuell der samværsforelderen er bostedsløs, har ukjent adresse, bor midlertidig og skiftende hos andre eller er innlagt på institusjon, og det må sikres at tilsynet utøves på et egnet sted.

I LH-2015-66418 fastsatte lagmannsretten åtte årlige samvær på to timer hver gang med beskyttende tilsyn mellom far og sønnen på fem år, etter at faren for overgrep var vurdert. Lagmannsretten la til grunn som mest sannsynlig at farens eldre datter forklarte seg om reelle hendelser hvor hennes far utsatte henne for seksuelle overgrep. Politiets henleggelse av en overgrepssak var ikke avgjørende. Etter lagmannsrettens syn forelå det dermed – sett i sammenheng med sakens øvrige opplysninger – en slik grad av risiko for seksuelle overgrep at samvær mellom sønnen og far bare kunne skje innenfor rammene av beskytta tilsyn. Det var ikke grunn til å avskjære enhver kontakt mellom far og sønn, men beskyttet tilsyn var ifølge lagmannsretten det eneste som kunne ivareta hensynet til samværsbegrensningen. Anke til Høyesterett ble forkastet.

LH-2017-97395 fastsatte lagmannsretten seks årlige samvær på to timer hver gang med beskyttende tilsyn mellom far og sønn på fire år. Selv om far hadde uteblitt fra tidligere samvær, ble han ansett å ha samværskompetanse og det ble rapportert om gode samvær mellom far og sønn. Årsaken til beskyttende tilsyn var i denne saken usikkerhet knyttet til fars personlighetstrekk og psykiske helse, og den utrygghet dette medfører for mor ved gjennomføring av samvær, sammenholdt med hans begrensende evne til å ta sønnens perspektiv og sønnens behov for trygge rammer.

Støtta tilsyn

Støttende tilsyn er en særlig aktuell tilsynsform der det foreligger vedvarende konflikt mellom foreldrene og ved kontaktetablering mellom barnet og samværsforelder. Tilsynsformen gir rom for fleksible løsninger og kan brukes der det ikke er behov for overvåkning under hele samværet. Støttende tilsyn kan ifølge tilsynsforskriften fastsettes med inntil 32 timer per år og trenger ikke dekke hele samværet. Tilsynspersonen kan for eksempel være til stede i en viss tid i starten av hvert enkelt samvær.

Støttende tilsyn kan  ikke brukes der barnet har behov for beskyttelse. Det følger videre av forarbeidene at samvær med offentlig oppnevnt tilsynsperson ikke skal benyttes til utredning av foreldretvist etter barneloven, til overlevering av barnet, til kontroll av samværsforelder, under overnatting, eller for å dekke forelders behov for samvær.

I LB-2017-93599 fastsatte lagmannsretten samvær med støttende tilsyn 12 ganger i året med 2,5 timer hver gang mellom mor og ni år gammel datter. Årsaken til at det ble satt tilsyn som vilkår var sterk konflikt mellom foreldrene og usikkert om mor hadde utøvd vold mot datteren.

I LG-2017-70234 fastsatte lagmannsretten samvær med støttende tilsyn 4 timer 4 ganger i året mellom far og tvillinger på ca. 3,5 år. Om tilsynsformen ble det uttalt at

Lagmannsretten har kommet til at samværene slik saken nå har utviklet seg bør være under støttet tilsyn av hensyn til barna. Tilsyn vil bidra til at barna er trygge og kan bidra til å gi B nødvendig veiledning i å organisere og gjennomføre samvær på en god og forutsigbar måte for barna. Lagmannsretten legger til grunn at A vil levere og hente barna hos B. Støttet tilsyn skal gjennomføres i til sammen 32 timer. Etter åtte samvær med støttet tilsyn, skal samværene være uten tilsyn. Da vil barna være cirka 5,5 år gamle. Lagmannsretten legger til grunn at de på dette tidspunktet vil være i stand til å si fra, dersom det er omstendigheter ved samværsordningen som bør føre til endringer.

 

Kilder:

Barneloven med lovkommentarer

Norsk Lovkommentar til barneloven (krever innlogging)

Bendiksen, Lena R. L. og Trude Haugli. Sentrale emner i barneretten, 2. utg., Oslo: Universitetsforlaget, 2015

Prop. 85 L (2012-2013)

 

 

Av advokat Lina Stormoen

Jeg heter Lina Stormoen, og sammen med de andre advokatene i barnerettsgruppen i Advokatfirmaet Teigstad AS, hjelper vi deg som trenger bistand i en foreldretvist.

Spørsmål om foreldretvist?

Send en uforpliktende henvendelse til advokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om samvær, foreldreansvar eller fast bosted.