Samværshindring

Samværshindring

Samværshindring innebærer at et fastsatt samvær av ulike grunner ikke gjennomføres. Det kan for eksempel være fordi den barnet bor fast hos legger hindringer i veien for gjennomføringen eller saboterer samværet helt, eller fordi barnet selv ikke ønsker samvær. For slike tilfeller inneholder barneloven regler om tvangsfullføring og en adgang til å kreve ny avgjørelse om hvem som skal ha foreldreansvar og hvor barnet skal bo fast.


Samværshindring

Barneloven gir både foreldre og barn en lovfestet rett til samvær. Det følger av bl. § 42 at barnet har rett til samvær med begge foreldra, også når de lever hver for seg. Foreldre som ikke bor sammen med barnet, har videre etter § 43 (1) rett til samvær med barnet om ikke annet er avtalt eller fastsatt. Selv om omfanget av samværsretten er nærmere avtalt og foreldra etter loven har et gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt, kan det imidlertid i praksis oppstå problemer med gjennomføringen av samværet.

Et problemområde er situasjoner der den barnet bor fast hos legger hindringer i veien for gjennomføringen eller saboterer samværet helt. Dette har gjerne tidligere blitt kalt samværssabotasje. Ifølge forarbeidene er imidlertid «samværssabotasje» et uttrykk som skaper uheldige assosiasjoner fordi det ligger bebreidelse i begrepet. I enkelte tilfeller kan det være gode grunner for at en bostedsforelder hindrer samværsforelderen samvær , og det kan også tenkes situasjoner der det er barnet selv som ikke ønsker eller motsetter samvær. Der et samvær av ulike grunner ikke gjennomføres, blir det av disse grunner i stedet brukt «samværshindring» eller «hindring av samvær».

Tvangsfullføring

Barnelovens regler om tvangsfullføring har som formål å sikre etterlevelse av avgjørelser om foreldreansvar, bosted og samvær. I praksis har det særlig vist seg et behov for å sikre etterlevelse av samværsavgjørelser, og det er også disse sakene det er flest av, jf. forarbeider.

Tvangsbot

Det heter i bl. § 65 andre ledd at

Avgjerd eller avtale med tvangskraft om samværsrett kan berre tvangsfullførast ved tvangsbot. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Eit krav om tvangsfullføring kan setjast fram for tingretten i distriktet der saksøkte har sitt alminnelege verneting. Reglane i § 15 andre ledd gjeld tilsvarende.

Når foreldrene er enige, avtaler de selv omfanget av samværet. En slik avtale kan i utgangspunktet ikke tvangsfullbyrdes. Dersom foreldrene derimot ønsker at samværsavtalen skal ha tvangskraft, kan begge foreldrene be fylkesmannen om å fastsette at en skriftlig avtale om samvær skal kunne tvangsfullføres etter reglene i § 65 , jf. § 55. Det er et vilkår at avtalen først og fremst retter seg etter det som er best for barnet. Foreldrene må dessuten kunne legge fram gyldig meklingsattest.

Avgjørelse eller avtale med tvangskraft om samværsrett kan bare tvangsfullføres ved tvangsbot, og det er dermed ikke adgang til å fysisk avhente barn når samvær ikke gjennomføres. Tingretten kan med hjemmel i § 65 fastsette en stående tvangsbot, som for en viss tid påløper med nytt beløp for hver gang samværsretten hindres. Det er skatteetaten ved Statens innkrevingssentral som krever inn tvangsboten, jf. § 65 (6). Tanken er at boten skal være så stor at den fungerer som et reelt pressmiddel. Familien må imidlertid ha igjen til livets opphold.

Det skal likevel ikke fastsettes tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umulig, for eksempel der det er risiko for at barnet blir utsatt for vold eller på annet vis behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsatt for skade, jf. § 65 (3). Det i forarbeidene uttalt at dersom barnet er helt bestemt på at det ikke vil gjennomføre samværet, kan dette utgjøre en risiko for at det å tvinge gjennom en samværsordning kan gi skadevirkninger på barnet som gjør tvangsgjennomføring umulig. Det sies videre at

For at retten skal konstatere umulighet, må den av foreldrene som har barnet hos seg normalt ha oppfylt sin medvirkningsplikt. Medvirkningsplikten er en «positiv plikt til lojalt å medvirke» til at samværsretten kan gjennomføres, herunder også til så langt det lar seg gjøre å påvirke barnet til ikke å sette seg imot. Betydningen av at barnet motsetter seg samvær, må i tilfelle vurderes i sammenheng med omsorgspersonens holdning til samværspørsmålet. Det følger imidlertid av rettspraksis at spørsmålet om lojalitet overfor den fastsatte ordning vil måtte tre i bakgrunnen i situasjoner der tvangsmessig gjennomføring av samvær vil utsette barnet for alvorlige skadevirkninger. Hvorvidt medvirkningsplikten er oppfylt, vurderes konkret i den enkelte sak og veies mot andre momenter i saken, for eksempel begrunnelsen for hvorfor den opprinnelige avgjørelsen ikke er fulgt opp.

Praktiske endringer i avgjørelse

Det følger av bl. § 65 femte ledd at

For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda der det er formålstenleg, til dømes å endre tida for henting og levering.

Bestemmelsen ble tatt inn ved lov 31. mars 2017 nr. 13, i kraft 1. januar 2018. Ifølge forarbeidene er bakgrunnen for bestemmelsen å gi retten et virkemiddel til å løse praktiske spørsmål på en enkel og pragmatisk måte, og derved sikre at samvær gjennomføres.

Barnets rett til å bli hørt

Barnets rett til å bli hørt i saker om tvangsfullbyrdelse ble ved lov 31. mars 2017, i kraft 1. januar 2018, synliggjort og presisert i et nytt fjerde ledd i § 65. Her heter det at

Barnet skal få høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje, med mindre retten kjem til at det er naudsynt av omsyn til barnet. 

Ny avgjørelse

Blir samværsretten hindret av den barnet bor fast hos, kan den som har samværsretten videre kreve ny avgjørelse om hvem som skal ha foreldreansvaret eller hvem barnet skal bo fast sammen med, jf. bl. § 43 femte ledd og § 64. Dom, rettsforlik og avtale med tvangskraft kan etter § 64 (2) 2. pktm likevel bare endres når særlige grunner taler for det. At saken tas opp til ny vurdering, innebærer imidlertid ikke uten videre at den tidligere avgjørelsen skal endres. Utgangspunktet for avgjørelsen er en konkret vurdering av hva som først og fremst  er best for barnet. Hvem av foreldrene som sikrer best mulig samlet foreldrekontakt, vil være ett av flere sentrale momenter i rettens vurdering.

Dersom det er åpenbart at ikke foreligger slike særlige grunner, kan retten imidlertid avgjøre saken uten hovedforhandling. Det er i forarbeidene uttalt at det i kravet om «åpenbart» ligger at summarisk behandling skal være et unntak. Som eksempel kan nevnes at sak reises svært kort tid etter en tidligere avgjørelse uten at det foreligger nye opplysninger eller endrede forhold, eller at saken reises i ren sjikanehensikt.

 

Kilder:

Barneloven

Norsk Lovkommentar til barneloven (krever innlogging)

 

 

 

 

 

 

 

Av advokat Lina Stormoen

Jeg heter Lina Stormoen, og sammen med de andre advokatene i barnerettsgruppen i Advokatfirmaet Teigstad AS, hjelper vi deg som trenger bistand i en foreldretvist.

Spørsmål om foreldretvist?

Send en uforpliktende henvendelse til advokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om samvær, foreldreansvar eller fast bosted.