Retten til samvær etter barneloven gjelder i utgangspunktet mellom foreldre og barn. For andre enn foreldrene, er det imidlertid adgang til å fastsette samværsrett i to tilfeller. Når en eller begge foreldrene er døde, kan slektningene til barnet eller andre som er nær knyttet til barnet kreve at retten fastsetter om de skal ha samværsrett og i så fall omfanget av retten. Der en av foreldrene er nektet samvær, åpner barneloven i tillegg for at retten kan bestemme at forelderen til vedkommende kan få samværsrett.
Innhold
Rett til samvær
Både barn og foreldre er i barneloven gitt en lovfestet rett til samvær med hverandre. Barnet har rett til samvær med begge foreldrene, selv om disse bor hver for seg, jf. barneloven § 42 første ledd. Det følger videre av § 43 første ledd at foreldre som ikke bor sammen med barnet, også har rett til samvær med barnet, dersom ikke annet er avtalt eller fastsatt. Retten til samvær gjelder dermed i utgangspunktet kun mellom foreldre og barn. For andre enn barnets foreldre, har barneloven åpnet opp for samvær i to bestemte situasjoner (se under).
Les mer: Hva er samværsrett?
Når en av eller begge foreldrene er døde
Det følger av barneloven § 45 første ledd at
Når den eine av foreldra eller begge er døde, kan slektningane til barnet eller andre som er nær knytte til barnet, krevje at retten fastset om dei skal ha rett til å vere saman med barnet, og kva for omfang samværsretten skal ha.
Dersom andre skal kunne kreve å få fastsatt samværsrett med barnet, må minst én av foreldrene være død. Bestemmelsen gir ingen samværsrett i slike tilfeller, men rett til å få spørsmålet avgjort av domstolene. Spørsmålet skal vurderes konkret ut fra en helhetsvurdering av hva som først og fremst vil være til barnets beste, jf. § 48. Hensynet til den som ønsker samvær vil imidlertid neppe være relevant. At gjenlevende forelder eller andre har foreldreansvar er ikke til hinder for at det kan fastsettes samvær for andre.
Ordlyden er åpen og noe uklar, idet det ikke avklares om kravet om å være nært knyttet til barnet bare gjelder for andre eller også for slektninger. Det i teorien fremholdt at vilkåret bare bør anses å gjelde for andre enn slektninger, og at det i utgangspunktet vil være slektningene til den avdøde forelder som kan få fastsatt samværsrett. I den materielle avgjørelsen av hva som er til barnets beste, vil tilknytningen uansett være et moment. For personer som ikke er i slekt med barnet, oppstilles det imidlertid et klart tilleggskrav om nær tilknytning mellom barnet og vedkommende. Dette kan for eksempel være den avdøde mors samboer, som også har bodd sammen med barnet.
Omfanget må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Omfanget vil som regel være mindre omfattende enn foreldrenes samværsrett etter § 43, og definisjonen av «vanlig samværsrett» kan ifølge juridisk teori ikke anvendes analogisk.
Når en av foreldrene er nektet samvær
Det følger videre av barneloven § 45 andre ledd at
I sak om samværsrett mellom foreldra, kan ein forelder som vert nekta samvær krevje at avgjerdsorganet fastset om hans eller hennar foreldre skal ha rett til å vere saman med barnet og kva for omfang samværsretten skal ha. Samvær for besteforeldra kan berre fastsetjast på vilkår av at den som er nekta samvær ikkje får møte barnet.
Bestemmelsen gjelder samværsrett for foreldrene til en mor eller far som er nektet samværsrett. Besteforeldrene gis ikke en selvstendig søksmålsadgang. Det er derimot barnets forelder som i sak om samværsrett, må ta med en subsidiær påstand om samværsrett for besteforeldrene. Den subsidiære påstanden kan ikke fremmes etter at mor eller far er blitt nektet samvær, men vil derimot normalt tas allerede i stevningen. Avgjørelsen skal først og fremst treffes ut fra barnets beste, jf. § 48.
En forelder som er nektet samvær, kan imidlertid reise endringssak etter § 64 med subsidiær påstand om samvær for sine foreldre. Det følger av § 64 (2) 2. pktm. at dom, rettsforlik og avtale med tvangskraft bare kan endres når særlige grunner taler for det. Dersom spørsmålet om samværsrett for besteforeldrene ikke var oppe i den tidligere saken, vil dette antagelig utgjøre en «særlig grunn» til å få saken behandlet på ny, men da begrenset til dette spørsmålet.
Kilder:
Norsk Lovkommentar til barneloven (krever innlogging)
Bendiksen, Lena R. L. og Trude Haugli. Sentrale emner i barneretten, 2. utg., Oslo: Universitetsforlaget, 2015
