Samværsrettens omfang

Samværsrettens omfang

Foreldre har i utgangspunktet avtalefrihet når det gjelder omfanget av samværsretten. Dersom de ikke blir enige, kan de reise sak for domstolen. Enten samværsrettens omfang fastsettes ved foreldrene selv eller av domstolen, skal avgjørelsen først og fremst rette seg mot det som er best for barnet. Barnets mening skal bli hørt og vektlagt etter alder og modenhet. Det skal videre legges vekt på blant annet hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt, hvor gammelt barnet er, i hvilken grad barnet er knyttet til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldrene og hensynet til barnet ellers. Loven åpner videre for at det kan settes vilkår for samvær, samt nektelse av samvær dersom det ikke er til barnets beste.


Samværsrett

Barneloven gir både barn og foreldre en lovfestet rett til samvær med hverandre. Barnet har etter barneloven § 42 første ledd rett til samvær med begge foreldrene, selv om disse bor hver for seg. Det følger videre av § 43 første ledd at foreldre som ikke bor sammen med barnet, også har rett til samvær med barnet, dersom ikke annet er avtalt eller fastsatt.

Les mer: Samværsrett for andre enn foreldrene

Avtalefrihet

Det følger av barneloven § 43 (1) annet punktum at «omfanget av samværsretten bør avtalast nærare». Foreldrene kan dermed selv fastsette hvor omfattende samværet skal være, og dette skal gjøres på bakgrunn av hva de mener er best for barnet.

Sak for domstolen

Dersom foreldrene ikke blir enige, kan hver av dem reise sak for domstolen, jf. § 56. Avgjørelser om samvær skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jf. § 48 (1). Her heter det videre i andre ledd at retten ved fastsettelse av samværets omfang må ta hensyn til at «barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.»

Retningslinjer for fastsettelsen av omfanget

Enten foreldrene inngår avtale eller det er domstolen som skal avgjøre omfanget av samværsretten, følger det flere retningslinjer for fastsettelsen av barneloven.

Barnets uttalerett

Foreldrene og domstolen har en plikt til å høre hva barnet mener om omfanget av samværsretten. Det følger av barneloven § 31 (2) at «eit barn som er fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt, skal få informasjon og høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd om personlege forhold for barnet, mellom anna om foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast og samvær. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Når barnet er fylt 12 år, skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.»

Hensyn og momenter nevnt i loven

Ved avtale eller avgjørelse om samvær skal det blant annet legges vekt på hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt, hvor gammelt barnet er, i hvilken grad barnet er knyttet til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldrene og hensynet til barnet ellers, jf. § 43 (2) 2. pktm. Momentene ble tilføyd ved en lovendring i 2006, og er ikke ment å være uttømmende. Formålet var å understreke behovet for individuell fastsettelse av samvær ut fra hensynet til det beste for hvert enkelt barn. Andre momenter som kan spille inn er blant annet foreldrenes personlige egenskaper, sykdom, rusmisbruk, hvordan den som skal ha samvær tidligere har utøvd omsorgen, barnets forhold til hver av foreldrene og konfliktnivået mellom partene.

Vanlig samværsrett

Det følger videre av § 43 (2) 3. pktm. at dersom det blir avtalt eller fastsatt «vanlig samværsrett», gir det rett til å være sammen med barnet en ettermiddag i uka med overnatting, annenhver helg, til sammen tre uker i sommerferien, og annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie. Definisjonen er ment å si noe om hva som vanligvis blir ansett som et rimelig omfang av samværsretten, men det kan fritt avtales eller fastsettes både mer og mindre samvær. Høyesterett understreket i Rt. 2011 s. 1572 at vanlig samvær ikke er lovens utgangspunkt.

Tilsyn og andre begrensninger

Det kan etter § 43 (3) både i avtale og ved dom settes vilkår for samvær. I tilfeller der samvær begrenses, uten å nektes helt, er tanken at samvær er viktig, men at det likevel foreligger forhold som gjør at samværet ikke kan finne sted så ofte eller at barnet trenger beskyttelse under samværet. Det vanligste vilkåret er at samværet skal finne sted under tilsyn, og det er i §§ 43 (3) og 43a gitt regler om oppnevning av tilsynsperson.

Ifølge rettspraksis er det særlig noen grunner som kan være relevante for å foreta sterke innskrenkninger i samværets omfang. Dette kan være for eksempel sterke konflikter mellom foreldrene slik at samværet virker opprivende på barnet, personlige egenskaper hos den som krever samvær, skremmende eller voldelig adferd, rusmisbruk, risiko for seksuelle overgrep eller kidnappingsfare.

Nektelse av samvær

Det følger av barneloven § 43 (1) 3. pktm. at

Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.

Adgangen til å nekte samvær ble vedtatt i 2006 som følge av et økt fokus på å hindre at barn blir utsatt for eller vitne til vold og overgrep i familien. I tillegg til psykisk og fysisk vold, samt seksuelle overgrep, er det i rettspraksis fastsatt at kidnappingsfare kan være grunn til å nekte samvær. Om bevisvurderingen uttalte departementet at

Hvis det er reell risiko for at barnet blir utsatt for overgrep hos en foreldrene, må dette få betydning for rettens avgjørelse. […] Hvilken grad av sannsynlighet som må foreligge vil avhenge av de konkrete omstendighetene i saken, hvor forhold som arten av overgrep det er for, alvorlighetsgrad og personlige forhold hos de involverte kan få betydning. Dersom det er risiko for alvorlige overgrep, vil det kunne tilsi at det skal mindre til for at beviskravet anses oppfylt.

Bestemmelsen ble i Rt. 2010 s. 216 tolkes slik at det skal fastsettes samvær med mindre det foreligger forhold som innebærer at det ikke er til barnets beste. Det ble understreket at det skal «ganske tungtveiende grunner» til for å nekte samvær mellom en forelder og et barn. Dette utgangspunktet er imidlertid senere modifisert i lovforarbeider og rettspraksis.

I samsvar med uttalelser fra departementet, slo Høyesterett i Rt. 2013 s. 1329 fast at «tungtvegande grunnar ikkje er noko tilleggsvilkår ut over det som står i lova». Det avgjørende er imidlertid hensynet til barnets beste. Utviklingen tyder på at hensynet til beskyttelse av barnet er blitt mer fremtredende, og at samværsnekt skal benyttes i større grad en tidligere.

 

Kilder:

Barneloven

Norsk Lovkommentar til barneloven (krever innlogging)

Bendiksen, Lena R. L. og Trude Haugli. Sentrale emner i barneretten, 2. utg., Oslo: Universitetsforlaget, 2015

 

 

Av advokat Lina Stormoen

Jeg heter Eirik Teigstad, og sammen med de andre advokatene i barnerettsgruppen i Advokatfirmaet Teigstad AS, hjelper vi deg som trenger bistand i en foreldretvist.

Spørsmål om foreldretvist?

Send en uforpliktende henvendelse til advokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om samvær, foreldreansvar eller fast bosted.