Tvisteloven § 1-1. Lovens formål

Bestemmelsen i § 1-1 angir tvistelovens formål, det vil si hvilke overordnede virkninger og sentrale hensyn som er ønsket vektlagt og oppfylt av lovgiver i behandlingen av sivile rettstvister. Første ledd første punktum angir mål som rettergangen i sivile tvister skal oppfylle, mens det i andre punktum er gitt uttrykk for selve sivilprosessens formål og funksjoner, nemlig konfliktløsning og gjennomføring av materiell rett. I andre ledd gis endelig en ikke uttømmende liste over syv generelle krav til behandlingen av den enkelte sak. Se den fullstendige oversikten over tvisteloven med lovkommentarer her.


Tvisteloven § 1-1

Tvisteloven § 1-1 lyder i sin helhet slik:

 (1) Loven skal legge til rette for en rettferdig, forsvarlig, rask, effektiv og tillitsskapende behandling av rettstvister gjennom offentlig rettergang for uavhengige og upartiske domstoler. Loven skal ivareta den enkeltes behov for å få håndhevet sine rettigheter og løst sine tvister og samfunnets behov for å få respektert og avklart rettsreglene.

(2) For å oppnå formålene etter første ledd, skal

  • partene få argumentere for sin sak og føre bevis, 
  • partene få innsyn i og mulighet for å imøtegå motpartens argumentasjon og bevis,
  • partene på ett trinn av saken kunne redegjøre muntlig for den og føre bevis umiddelbart for retten,
  • saksbehandlingen og kostnadene stå i et rimelig forhold til sakens betydning,
  • ulikheter i ressurser hos partene ikke være avgjørende for sakens utfall,
  • viktige avgjørelser begrunnes, og
  • avgjørelser av vesentlig betydning kunne overprøves.

Lovens formål

Som overskriften på bestemmelsen tilsier, omhandler bestemmelsen i tvisteloven § 1-1 lovens formål. Med «formål» menes da hvilke overordnede virkninger lovgiver, og muligens også andre innenfor rettspleien, har ønsket at loven skal medføre. Med andre ord; sivilprosessens oppgaver i samfunnet. Paragrafen er ny ved tvisteloven og er ment å skape bevissthet om de sentrale hensyn loven bygger på. Hensynene gir en viktig rettesnor ved anvendelsen av lovens mange skjønnsmessige vurderingstemaer, men gir også grunnlag for selvstendige prosessuelle rettigheter som ikke finnes andre steder i loven. Et eksempel på sistnevnte finnes i Rt. 2009 s. 1118 som omhandler begrunnelsesplikt ved ankenektelser.

Sivilprosessen gjelder domstolenes beslutningsprosess fram til endelig avgjørelse av saken. Tvisteloven angir de alminnelige reglene for hvordan sivile tvister skal bli behandlet ved domstolene. Sivile tvister omfatter både privatrettslige saker og forvaltningssaker, men må avgrenses mot straffesaker, se straffeprosessloven §§ 1 og 2.

Første ledd første punktum

Loven skal legge til rette for en rettferdig, forsvarlig, rask, effektiv og tillitsskapende behandling av rettstvister gjennom offentlig rettergang for uavhengige og upartiske domstoler.

Tvisteloven § 1-1 første ledd første punktum angir mål som rettergangen i sivile saker skal oppfylle. Begrepene som er brukt er vide og inneholder i seg selv flere viktige hensyn i sivilprosessen. Noen av hensynene vil også kunne plasseres under flere av de overordnede formålene. For å oppfylle disse målene stilles det videre i andre ledd en rekke generelle krav til domstolenes saksbehandling. Disse omtales videre nedenfor.

Rettferdig og forsvarlig

At saksbehandlingen ved domstolene skal være «rettferdig» fremgår også av EMK artikkel 6 nr. 1 og Grunnloven § 95, som ifølge forarbeidene er ment å grunnlovsfeste det som tidligere har vært gjeldende rett etter EMK artikkel 6 nr. 1. I tillegg til at EMDs praksis etter EMK artikkel nr. 1 vil være viktig for fastleggelsen av gjeldende rett, kan Stortingskomiteens uttalelser i Innst. 186 S (2013-14) s. 23 gi en viss veiledning om bestemmelsenes innhold. Komiteen ramser her opp følgende

retten til å la seg representere av advokat, retten til å bli kjent med anklagene mot seg, retten til kontradiksjon, retten til tilstrekkelig tid til å forberede sitt forsvar, retten til å føre og eksaminere vitner, retten til tolk, retten til offentlig rettergang, retten til begrunnelse for avgjørelsen, retten til anke og retten til å få saken prøvet for en uavhengig domstol med habile dommere innen rimelig tid.

En norm om «rettferdig» og «forsvarlig» saksbehandling gir etter dette i seg selv liten veiledning for den praktiske rettsanvendelsen. Det er ifølge tvistelovens forarbeider, Ot.prp. nr. 51 (2004-05) s. 34, mulig å påberope seg at saksbehandlingen etter en totalvurdering ikke har vært «forsvarlig», selv om ingen særskilte prosessregler er overtrådt. Ved en anke for saksbehandlingen, uttalte Høyesterett  i Rt. 2009 s. 1118 (61) videre at domstolen kan prøve om saksbehandlingen samlet sett har vært forsvarlig.

Selv om det ikke er uttrykt uttrykkelig, må grunnformålet å få et materielt riktig resultat sies å være inkludert i lovens mål om en «rettferdig» og «forsvarlig» behandling. Forutsatt et korrekt og sannferdig faktum,  krever dette at rettens oppfatning av de opplysningene som er lagt fram og at rettsanvendelsen er forsvarlig ut fra akseptert juridisk metode.

ontradiksjon anses å falle inn under lovens mål om en «rettferdig» og «forsvarlig» behandling. Kontradiksjon innebærer grovt sett at partene skal få adgang til å uttale seg og imøtegå motpartens argumenter før det treffes en avgjørelse i hans disfavør. Saken kan på denne måten bli bedre belyst og slik føre til et riktigere resultat. Kontradiksjon er dessuten ansett for å ha egenverdi for partene ved at de får opptre som fullverdige parter, i tillegg til at det er viktig for tilliten til prosessen at partene får uttalt seg. Det er i juridisk teori noe uenighet om kontradiksjon gjelder både som et prinsipp og en alminnelig, ulovfestet regel i norsk rett. Tvisteloven inneholder i alle fall mange særlige bestemmelser om kontradiksjon, og to av dem finner vi i første og andre punkt i andre ledd. Retten til kontradiksjon er også ansatt som en viktig del av kravet til en rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 nr. 1 og Grunnloven § 95.

At behandlingen skal være «rettferdig» og «forsvarlig» må videre sies å innbefatte likebehandling av partene. Utgangspunktet er at partene, uavhengige av om de er private eller offentlige, anses for å være bærere av likeverdige interesser og være underlagt samme prosessregler. Likebehandlingsprinsippet kommer videre til uttrykk i bestemmelsens andre ledd, der det heter at «ulikheter i ressurser hos partene ikke være avgjørende for sakens utfall». Som det følger av omtalen av dette premisset nedenfor, er dette i mange saker ikke tilfellet og ulike forutsetninger må da kunne jevnes ut. I EMK artikkel 6 kommer likebehandlingsprinsippet til uttrykk som et krav om «equality of arms».

Rask

Det er i tvistelovens forarbeider antydet at saksbehandlingstiden bør være kortere enn seks måneder fra stevning eller anke kom inn til dom avsies. For særlig kompliserte saker krever imidlertid gjerne lenger tid, mens småkrav bør behandles raskere. I Rt. 2015 s. 954 uttalte Høyesteretts ankeutvalg at et tidsforløp på fire og en halv måned fra avsluttet ankeforhandling til dom ikke var i tråd med bestemmelsen. Det var heller ikke to og en halv måned fra ankeforhandling til dom i en prioritert sak, jf. HR-2010-857-U. Målet om rask saksbehandling er videre hjemlet tvisteloven § 9-4 (2) bokstav h og viktigst i EMK artikkel 6 nr. 1, der det heter at enhver har rett til en rettferdig og offentlig rettergang «innen rimelig tid».

Selv om loven skal legge til rette for en «rask» behandling, er det imidlertid viktig at det ikke går utover partenes mulighet til å uttale seg. Det hender også at tvister løses bedre dersom den får litt tid til å «modnes». På de andre siden vil rask behandling som regel føre til at prosessen blir billigere for partene.

Effektiv

Med en «effektiv» behandling menes at det skal brukes minst mulig ressurser og tid på å oppnå et materielt riktig resultat på en forsvarlig måte. Effektivitet er på den ene siden en fordel for samfunnets ressursbruk og for partene som får rettighetene sine oppfylt raskere og billigere. På den andre siden kan det gå ut over sakens opplysning og hensynet til et materielt riktig resultat. Det må derfor foretas en avveining, der målet er å oppnå proporsjonalitet. Dette innebærer et krav om at grundighet, tidsbruk mv. skal stå i et rimelig forhold til tvistens betydning, jf. annet ledd fjerde punkt.

Tillitsskapende

At behandlingen ved domstolene skal være «tillitsskapende» innebærer at behandlingen i seg selv skal være egnet til å gi tillit til både partene og samfunnet for øvrig. Dette målet ivaretas blant annet gjennom muligheten for kontradiksjon samt lovens vekt på proporsjonalitet og offentlighet i prosessen.

Offentlig rettergang

Offentlighet innebærer at allmennheten skal gis realistiske muligheter til blant annet å følge rettsmøter og få innsyn i dokumenter og referater i den enkelte sak. I praksis har nok reglene størst betydning for mediene. Offentlighet bidrar imidlertid også til en effektiv kontroll med domstolene, og virker tillitsskapende for partene og samfunnet ellers. Kravet til offentlighet følger videre direkte av ordlyden i EMK artikkel 6 nr. 1 og Grunnloven § 95, i tillegg til at tvisteloven i kapittel 14 gir konkrete bestemmelser om offentlighet.

Uavhengige og upartiske domstoler

Også kravet til uavhengige og upartiske domstoler følger av EMK artikkel 6 nr. 1 og Grunnloven § 95. At domstolen skal være «uavhengig» innebærer at det ikke skal foreligge et avhengighetsforhold til involverte interesser i en sak. Uavhengighet til statens myndigheter er her særlig viktig. Kravet om «upartiskhet» anses derimot gjerne som et mer subjektivt krav til at dommeren i den enkelte sak ikke skal favorisere eller ha spesiell sympati med en part. Domstollovens lovens regler om inhabilitet skal bidra til å sikre en upartisk domstol.

Første ledd andre punktum

Loven skal ivareta den enkeltes behov for å få håndhevet sine rettigheter og løst sine tvister og samfunnets behov for å få respektert og avklart rettsreglene.

Tvisteloven § 1-1 første ledd andre punktum angir hovedformålene for sivilprosessen, nemlig å løse konflikter og gjennomføre materielle regler.

Den enkeltes behov

At tvisteloven skal ivareta den enkeltes behov for å få «håndhevet sine rettigheter» og «løst sine tvister» viser domstolenes servicefunksjon overfor borgerne. Sivilprosessen er i denne sammenheng et middel for å gjennomføre materiell lovgivning. Domstolens oppgave er å sikre at den enkelte i praksis får de rettigheter som loven gir dem og at løsningen på tvister er i samsvar med gjeldende rett. Sivilprosessen skal slik bidra til en konfliktløsning som partene aksepterer eller avfinner seg med, og som de retter seg etter. Tvisteloven legger derfor særlig opp til at konflikter skal løses i minnelighet, se tvisteloven §§ 5-4 og 8-1. Andre måter å løse konflikter på enn rettergang og dom kan for eksempel være forhandlinger, felles rådgivning fra tredjeperson eller mekling. En tredjeperson kan også få rollen som oppmann og avgjøre uenigheten, eller konflikten løses av en tredjeperson gjennom nemndsordninger eller voldgift.

Samfunnets behov

Også samfunnet ellers har et behov for at rettsreglene respekteres, avklares og håndheves overfor borgerne. Også på samfunnsnivå er gjennomføringen av materiell lovgivning viktig. Ved å sørge for gjennomføring av sivilrettslige sanksjoner som prisavslag og erstatning, og slik bidra til avkriminalisering, har sivilprosessen en side til prevensjonshensynet. Dette viser seg også ved at ansvaret for saksomkostninger ligger på den tapende part, og at prosessen slik gjør det lønnsomt å gjøre opp frivillig og respektere andres rettigheter. Les mer om erstatning og heving ved boligkjøp.

Når en domstolen, særlig Høyesterett, avklarer rettsreglene i den enkelte sak, opptrer den samtidig som normgiver for senere saker. Sivilprosessen er slik med å gi grunnlag for domstolenes rettsskapende virksomhet. Dette gir forutsigbarhet og mulighet til å korrigere regler med uheldige virkninger. Det kan i denne sammenheng også nevnes at sivilprosessen har en funksjon i domstolskontrollen med forvaltningen og med lovgivende myndigheter. Det følger imidlertid av tvistelovens forarbeider at all rettsskapende virksomhet i domstolene skal skje «i samsvar med de lovgivende myndighetene».

Det følger videre av hovedregelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 at dom er nødvendig som grunnlag for å bruke tvangsmidler. Sivilprosessen er dermed et nødvendig ledd i samfunnets monopolisering av fysisk tvang og maktanvendelse i sivile saker. Hovedregelen gjelder imidlertid ikke uten unntak. Det er i tvangsfullbyrdelsesloven gitt særlige tvangsgrunnlag, i tillegg til at lovgivningen flere steder gir forvaltningsorgan mulighet til å få håndhevet rettigheter og plikter. I noen situasjoner er det også en viss adgang til selvtekt, der rettighetshaveren så og si tar saken i egne hender.

Andre ledd

Tvisteloven § 1-1 (2) inneholder syv punkter med generelle krav til domstolenes saksbehandling av en enkelt sak. Listen er ikke uttømmende. Ordlyden «skal» tilsier at bestemmelsen gir uttrykk for minimumskrav som må oppfylles i enhver sak med mindre annet er bestemt eller forutsatt. Kravene er rettet mot sakens parter.

Argumentere for sin sak og føre bevis

Etter denne bestemmelsen kan det ikke tas en avgjørelse før parten har fått mulighet til å argumentere for sin sak og føre bevis. Det er imidlertid ikke noe krav at denne retten er ubegrenset, se særlig tvisteloven kapittel 21 og 22. Bestemmelsen utgjør en viktig side til kontradiksjonsprinsippet.

Innsyn i og mulighet for å imøtegå motpartens argumentasjon og bevis

Bestemmelsen uttrykker det kontradiktoriske prinsipp og forutsetter partsoffentlighet. Dersom motparten fremsetter anførsler og bevis som er av betydning for saken, gjelder dette prinsippet absolutt, se Rt. 2008 s. 708 (34), Rt. 2009 s. 1 (18) og Rt. 2009 s. 334 (27).

På ett trinn av saken kunne redegjøre muntlig for den og føre sine bevis umiddelbart for retten

Muntlige rettsmøter ivaretar best hensynet til kontradiksjon. På tross av at det såkalte muntlighetsprinsippet tilsier at viktige avgjørelser skal fattes på bakgrunn av muntlige rettsmøter, se tvisteloven § 11-1 (1), legger tvisteloven i større grad enn tvistemålsloven til rette for skriftlig behandling. Bestemmelsen innebærer likevel at partene på minst ett trinn av saken skal kunne redegjøre for den muntlig og føre sine bevis umiddelbart for retten. Prinsippet om umiddelbar bevisføring bygger dels på kontradiksjon, men også på at retten slik får et bedre grunnlag for å vurdere bevisene i saken og treffe en materielt riktig beslutning. Som bestemmelsen viser, gjelder prinsippene ikke uten unntak. Avgjørelser under saksforberedelsen treffes normalt ved skriftlig behandling, se tvisteloven § 9-6 (4). Ankebehandling trenger heller ikke å foregå i rettsmøte dersom saken ble muntlig behandlet i tingretten. Det er videre ikke umiddelbar bevisførsel for Høyesterett.

Saksbehandlingen og kostnadene skal stå i et rimelig forhold til sakens betydning

Bestemmelsen lovfester proporsjonalitetsprinsippet (les mer om dette over under «Effektiv»). Prinsippet ga utslag i for eksempel HR-2016-971-U, der ankeutvalget satte ned sakskostnadene under henvisning til blant annet denne bestemmelsen.

Ulikheter i ressurser hos partene skal ikke være avgjørende for sakens utfall

Her kommer det overnevnte hensynet til likebehandling til uttrykk. Ulikheter i ressurser og forutsetninger kan illustreres ved sakene om erstatningsansvar for alvorlige bivirkninger av P-piller, se Rt. 1974 s. 1160 og Rt. 1992 s. 64, hvor legemiddelprodusenten og P-pillebrukeren sto mot hverandre. Tvisteloven gir enkelte konkrete bestemmelser som skal veie opp for slike ulikheter, se for eksempel § 20-2 (3) og 25-2 (2), og etter rettshjelploven kan det innvilges fri sakførsel. Utover dette må domstolene håndheve tvistelovens regler slik at ressursforskjellene ikke får betydning for sakens utfall, og dette uten at prinsippene om uavhengighet og upartiskhet blir krenket. Å sørge for proporsjonalitet kan for eksempel bidra til å ivareta hensynet til likebehandling. Det offentlige har som hovedregel likevel ikke plikt til å veie opp for enhver ulikhet, for eksempel ved å yte fri rettshjelp.

Viktige avgjørelser skal begrunnes

Viktige avgjørelser omfatter også sentrale prosessuelle avgjørelser som for eksempel å pålegge eller nekte å føre bevis, ikke bare avgjørelsen av selve tvistegjenstanden. Av eksempler fra rettspraksis, kan Rt. 2009 s. 1118 nevnes. Høyesterett kom i storkammer her til at ankenektelse i lagmannsretten er en materiell avgjørelse av det krav saken gjelder og dermed utgjør en viktig avgjørelse. Se også Rt. 2011 s. 1523 (27) om ankenektelser i barnevernssaker, HR-2016-02287-U og EMDs dom Hansen mot Norge fra 2014.

Avgjørelser av vesentlig betydning skal kunne overprøves

Bestemmelsen gir bare rett til overprøving en gang. Det må foretas en skjønnsmessig vurdering av hva som utgjør avgjørelser av «vesentlig betydning», der både den tapende og samfunnets syn vil være relevant. Det er i Rt. 2015 s. 334 (56) fremhevet at retten til å anke er et sentralt element i kravet om en rettferdig rettergang i Grl. § 95. Når det gjelder avgjørelsene inntatt i Rt. 2015 s. 506 og Rt. 2015 s. 734, som begge legger til grunn at det finnes en alminnelig «rett til å anke» i sivile saker, er disse kritisert i teorien. Det foreligger neppe en slik adgang.

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Tvistelovens forarbeider, se:

  • NOU 2001:32
  • Ot.prp. nr. 51 (2004-2005)
  • Innst. O. nr. 110 (2004-2005

Sivilprosess i et nøtteskall av Jørgen Vangsnes, 2. utgave (2018)

Norsk sivilprosess av Inge Lorange Backer (2015)

 

👤 Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av de ni advokatene/fullmektigene i Advokatfirmaet Teigstad AS. Vi holder til i Oslo, og tar foreldretvister etter barneloven på det sentrale østlandet. Vi tar også saker som faller inn under fri rettshjelp.

    Har jeg krav på foreldreansvar alene?
    Har jeg krav på mer samvær?
    Er det aktuelt med fast eller delt bosted?
    Har jeg fri rettshjelp?
    Send oss en uforpliktende e-post da vel!