Tvisteloven § 1-3. Søksmålsgjenstand, partstilknytning og søksmålssituasjon

Tvisteloven § 1-3. Søksmålsgjenstand, partstilknytning og søksmålssituasjon

Tvisteloven § 1-3 angir vilkårene for å reise sak for domstolene. Det må foreligge et «rettskrav», i tillegg til tilstrekkelig «aktualitet» og «tilknytning». Vilkårene utgjør absolutte prosessforutsetninger, det vil si at domstolene av eget tiltak må prøve om betingelsene er oppfylt. I utgangspunktet er vilkårene kumulative, men det kan i grensetilfeller foretas en helhetsvurdering.


Tvisteloven § 1-3

Tvisteloven § 1-3 lyder som følger:

(1) Det kan reises sak for domstolene om rettskrav.

(2) Den som reiser saken, må påvise et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte. Dette avgjøres ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det.

Søksmålsbetingelser

Tvisteloven § 1-3 angir inngangsvilkårene for å få et krav realitetsbehandlet i domstolene, også kalt søksmålsbetingelser. Det første vilkåret finner vi i første ledd: Søksmålet må gjelde et «rettskrav». Videre må det foreligge et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte. Som bestemmelsen viser, kan dette siste spaltes opp i to vilkår: Krav til «aktualitet» og «tilknytning». Bestemmelsen oppstiller dermed tre søksmålsbetingelser:

  • Rettskrav
  • Aktualitet
  • Tilknytning

Vilkårene er absolutte prosessforutsetninger, slik at domstolene av eget tiltak må prøve om søksmålsbetingelsene er oppfylt. I utgangspunktet må alle tre vilkårene være oppfylt. I grensetilfeller må det likevel kunne foretas en helhetsvurdering. For «aktualitet» og «tilknytning» følger dette direkte av ordlyden «samlet vurdering», men også for forholdet mellom andre ledd det antagelig foretas en samlet vurdering, jf. forarbeider, Rt. 2008 s. 513 (33) og Rt. 2008 s. 362 (50). Dette innebærer at dersom ett eller to av vilkårene er «overoppfylt», er det adgang til å være mer lempelig i vurderingen av de resterende vilkår.

Fullbyrdelses- og fastsettelsessøksmål

Fullbyrdelsessøksmål er søksmål hvor saksøkeren i sin påstand «pålegger noen en plikt til å foreta, unnlate eller tåle en handling», se tvisteloven § 19-13 (1). Avgjørelser av denne sort kan tvangsfullbyrdes. Fastsettelsessøksmål slår derimot bare fast en rettstilstand, som for eksempel at en avtale er ugyldig. For ordenens skyld kan det nevnes at det finnes en tredje hovedtype av søksmål, nemlig rettsendringssøksmål, som går ut på å endre et rettsforhold med virkning fremover.

Tvisteloven § 1-3 gjelder alle typer søksmål, og har gått bort fra de særskilte krav som fulgte for fullbyrdelses- og fastsettelsessøksmål etter den opphevede tvistemålsloven §§ 53 og 54. I dag har sondringen ifølge forarbeidene bare direkte betydning for spørsmålet om dommen kan fullbyrdes, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-05) s.144. Ved behandlingen av tvisteloven § 1-3, er det derfor ingen grunn til å skille mellom disse søksmålstypene.

Rettslig standard

Utenom særlige krav til fullbyrdelses- og fastsettelsessøksmål, er rettstilstanden etter tvistemålsloven §§ 53 og 54 for øvrig i hovedsak ment videreført i § 1-3. Eldre rettspraksis kan derfor fortsatt være relevant. Det er imidlertid både i forarbeider og rettspraksis uttrykt at søksmålsbetingelsene skal tolkes dynamisk, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-05) s. 140 og Rt. 2010 s. 402 (20). Tvisteloven § 1-3 har derfor preg av å være en rettslig standard. På enkelte punkter har man også eksplisitt fraveket det som tidligere var praksis, se særlig om «rettskrav».

Rettskrav

Vilkåret «rettskrav» avgrenser hva som kan gjøres til søksmålsgjenstand. Rettskrav handler ikke om hvorvidt kravet er holdbart eller ikke, men at det må være snakk om et konkret krav av rettslig art. Bestemmelsen innebærer en viss utvidelse av søksmålsadgangen sammenlignet med rettspraksis etter tvistemålsloven.

Styres av rettsregler

At kravet må være av «rettslig art» innebærer at det må være underlagt rettslig regulering og styres av rettsregler. Dette ble avgjørende i Rt. 1998 s. 607, der et krav om bestemt innplassering i et lønnsregulativ ble avvist som følge av at saksøkeren påberopte seg lønnspolitiske retningslinjer. At kravet må være regulert av rettsregler medfører flere begrensninger av hva som kan utgjøre «rettskrav».

Rent faktiske forhold

Tvister om rent faktiske forhold har inntruffet eller ikke, utgjør ikke «rettskrav», jf. Rt. 2010 s. 134. Det samme gjelder krav om faktiske forhold er sanne eller usanne, jf. Rt. 1972 s. 1071. I den sistnevnte avgjørelsen gikk påstanden ut på at en metode om bakterieologisk kontroll skulle kjennes «ubegrunnet og misvisende». Spørsmålet ble avvist fordi det måtte besvares ut fra vitenskapelige kriterier, ikke rettsregler. Dette er likevel ikke til hinder for å reise søksmål om eventuelle rettslige konsekvenser av rene faktiske forhold som partene er uenige om.

Tvister om forvaltningens skjønnsutøving

Et forvaltningsorgans frie skjønn innebærer i utgangspunktet en valgfrihet som ikke er regulert av rettsregler. Tvister om forvaltningens frie skjønn regnes dermed ikke som rettskrav, jf. Rt. 1980 s. 569 (Altakjennelsen). Dersom skjønnsutøvelsen er underbygd med rettsregler, må spørsmålet om den innholdsmessige dimensjonen er oppfylt, sees i lys av rettsgrunnlaget for påstanden. Det kan likevel ikke kreves særskilt dom for at et pliktig hensyn er oversett, se Rt. 2012 s. 2039 om hensynet til «barnets beste» etter barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 i en utlendingssak. At det ikke kan reises søksmål bare om forvaltningens skjønnsutøving, innebærer videre at det ikke kan avsies dom for et bestemt innhold av forvaltningsvedtak som treffes etter fritt skjønn, heller ikke dersom vedtaket er lovbundet, jf. Rt. 2001 s. 995 og Rt. 2009 s. 170.

Forhold av mer privat karakter

Fra rettspraksis så kan det nevnes at gyldigheten av et vedtak om å endre reglene for et sluttspill i bordtennis, ikke ble ansett som et «rettskrav», jf. Rt. 1995 s. 1118. Når det gjelder saker om eksklusjon fra foreninger og organisasjoner er spørsmålet om medlemskapet har en klar økonomisk eller velferdsmessig betydning. Eksklusjon fra en fagforening eller fra et politisk parti vil derfor anses som grunnlag for «rettskrav», jf. henholdsvis Rt. 1986 s. 308 (Bergens Motorbåtforening) og Rt. 2001. s. 136 (FrP). Eksklusjon fra et balalaikaorkester eller en elghundklubb ble derimot ikke ansett som «rettskrav», jf. henholdsvis Rt. 1979 s. 468 og Rt. 2014 s. 1089. Ved eksklusjon fra livssynssamfunn, er det antatt at slike søksmål kan fremmes dersom det, av hensyn til religionsfriheten, ikke forutsetter en vurdering av trosspørsmål, jf. Rt. 2004 s. 1613 og Rt. 2005 s. 372. Det kan imidlertid spørres om hensynet til religionsfriheten isteden burde vært behandlet som en materiell regel, heller enn en prosessuell skranke slik som ved eksklusjon fra fagforeninger og politiske partier.

Interessetvister

Interessetvister, for eksempel forhandlingsspørsmål eller politiske/moralske uenigheter uten rettslig karakter, anses ikke å være «rettskrav» og skal i stedet løses gjennom forhandlinger, politiske vedtak eller lignende. Slike tvister kan imidlertid by på utfordringer for domstolene fordi retten ikke skal vurdere om saksøkerens krav kan vinne frem i realiteten. Samtidig hører det med til avvisningsspørsmålet om kravet overhode er underbygd av rettsregler. Relevante dommer for skille mellom rettskrav og forhandlingsgjenstander er blant annet Rt.  1998 s. 607 og Rt. 1998 s. 1683.

Konkrete rettstvister

Begrepet «rettskrav» må sees i sammenheng med domstolenes primære oppgave, å ta stilling til konkrete rettstvister som gjelder en bestemt situasjon. Selv om en avgjørelse kan medføre generelle rettsavklaringer etter prejudikatslæren, er det ikke deres oppgave å ta stilling til generelle rettsspørsmål. Abstrakte rettsforhold, forhold som ikke er knyttet til et konkret faktum, utgjøre dermed som hovedregel ikke «rettskrav». 

Både plikt- og kompetanseforhold

«Rettskrav» omfatter både plikt- og kompetanseforhold, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-05) s. 364. Hvis spørsmålet gjelder innholdet av en forskrift, må søksmålet knyttes til et konkret saksforhold som forskriften skal anvendes på. Gjør det ikke det, vil søksmålet innebære et krav om dom for en generell rettssetning, noe som ikke kan gis. Ved spørsmål om en part har eller ikke har kompetanse til å treffe en beslutning, kan det imidlertid by på tvil hvorvidt aktualitetskravet er oppfylt når det enda ikke er truffet noe vedtak. Normalt må man da vente til kompetansen er benyttet, og så rette søksmål mot det vedtak som eventuelt fattes.

Særlig om kompetansen til å gi generelle regler

Dersom en generell regel er vedtatt, kan det bli spørsmål om vedtaksorganet hadde kompetanse til å gi regelen. Hvorvidt man kan få dom for at regelen generelt er ugyldig, eller om man må nøye seg med dom for at regelen ikke kan anvendes på et bestemt faktisk forhold, beror på vedtakstypen. For grunnlovsvedtak og lovvedtak er utgangspunktet at det ikke kan reises søksmål med påstand om at vedtaket generelt er ugyldig. Er det derimot tale om dom for at en forskrift er ugyldig, er vilkåret «rettskrav» oppfylt. Det tas i tvistelovens forarbeider uttrykkelig avstand fra Rt. 1984 s. 1488 (Burhøns I), der kravet ble avvist fordi saken gjaldt den generelle gyldigheten av en forskrift. På dette punkt innebærer tvisteloven en endring og oppmykning av tidligere praksis. Endringen gir uttrykk for en mer effektiv prøving av forvaltningens myndighetsutøvelse. 

Søksmål om rettsvirkninger

Hovedregelen er at det kan reises søksmål om rettsvirkninger, ikke rettslige karakteristikker. Saksøkeren må sannsynliggjøre at en dom i hans favør vil ha betydning for hans rettslige stilling, jf. Rt. 2005 s. 1104.

Rettslige karakteristikker

Hovedregelen er at det ikke kan reises søksmål om rettslige karakteristikker. Dette innebærer at man for eksempel ikke kan få dom for at en vare har en mangel, men i stedet må gå til sak om for eksempel prisavslag eller heving. Det følger imidlertid av sikker rettspraksis at det kan reises sak om ugyldighet eller eierskap, samt også påstand om at noe er «ulovlig», «urettmessig», «uberettiget», eller «rettsstridig» dersom det er presist angitt eller klart fremgår hva som er «rettsstridig», se for eksempel Rt. 2001 s. 1505. Forarbeidene viser at det generelt kan reises søksmål om hvordan generelle normer i lovgivningen skal anvendes på konkrete saksforhold, se Ot.prp. nr. 51 (2004-05) s. 143. Det rettslige grunnlaget for at forholdet blir ansett «rettsstridig» mv. vil vanligvis fremgå av domspremissene og ikke av domsslutningen. Dette innebærer at det normalt ikke kan kreves uttrykkelig dom for at et rettsforhold strider mot en bestemt rettsregel.

Når det gjelder hvorvidt det kan kreves selvstendig dom for at et forhold strider mot EMK eller SP, er imidlertid ordningen en annen. Selv om det i forarbeidene er uttalt at dette bare skal skje når det er nødvendig og tilstrekkelig for å reparere menneskerettskrenkelsen, fremgår det klart av rettspraksis at det kan kreves slik dom, se Rt. 2003 s. 301, Rt. 2011 s. 1666 og Rt. 2012 s. 2039. En annen sak er at det i slike saker ofte vil oppstå spørsmål om hvorvidt det foreligger tilstrekkelig aktualitet. Praksisen gjelder ikke for andre inkorporerte konvensjoner, jf. for eksempel Rt. 2012 s. 2039 om barnekonvensjonen.

Selvstendig rettskrav

Rettskravet må være selvstendig. Det betyr imidlertid ikke at oppdeling av tvisten aldri kan skje:

  • Det er adgang til å reise særskilt søksmål om et begrenset omfang av et krav.
  • I tilfeller hvor det kan skilles mellom kravets grunnlag og omfang, er utgangspunktet at det kan reises særskilt spørsmål om det er grunnlag for kravet. Det er sikker praksis at det normalt kan reises særskilt søksmål om hvorvidt erstatningsplikt foreligger i saker om erstatningskrav utenfor kontrakt, se Rt. 1995 s. 1106.
  • Det er i utgangspunktet ikke tillatt med særskilt søksmål om det enkelte vilkår, for eksempel lovvalget i en tvist, se Rt. 1980 s. 1677. Dersom et vilkår har umiddelbare rettsvirkninger i flere sammenhenger, kan det imidlertid reises eget søksmål om det. Det hender også at de praktiske behov for en særskilt avgjørelse veier tyngre enn ønsket om å ha oversikt over hele den reelle tvisten når man tar stilling til et vilkår, se Rt. 1964 s. 1158 og Rt. 1981 s. 1268.
  • Søksmål om enkelte ledd i en beslutningsprosess, herunder prosessuelle rettigheter og saksbehandlingsspørsmål, vil normalt ikke kunne fremmes, se Rt. 2003 s. 301 og Rt. 2008 s. 1571. Saksbehandlingsfeil må i stedet tas opp som et søksmål om forvaltningorganets vedtak. vslag på retten til innsyn på annet grunnlag enn prosesslovgivningen, kan imidlertid prøves i et selvstendig søksmål, se Rt. 1977 s. 1035, Rt. 2010 s. 513 og Rt. 2011 s. 540.

Aktualitet

Kravet til «aktualitet» tilsier at det må foreligge en aktuell interesse i å få dom. Som utgangspunkt må den aktuelle interessen bestå gjennom hele saken. Dette innebærer at en dom i saksøkerens favør i utgangspunktet må få direkte rettsvirkninger for vedkommende, og at det som hovedregel må avgrenses mot både fortidige og fremtidige forhold. Som understreket i både ordlyden og i forarbeidene, beror imidlertid oppfyllelsen av vilkåret på en helhetsvurdering. Inge Lorange Backer oppstiller i sin bok «Norsk sivilprosess» flere momenter som kan spille inn:

  • Er saksøkerens krav bestridt? I så fall foreligger en rettsuvisshet for saksøkeren.
  • Hvilken nytte i form av rettsvirkninger vil saksøkeren ha av en dom i sin favør? Høyesterett har uttalt at det i saker som utgjør inngrep i den personlige integritet, kan være grunn til å ikke stille for strenge krav, jf. Rt. 2009 s. 477 (22). Det er ikke tilstrekkelig at en dom innebærer moralsk oppreisning for saksøkeren, men det kan utgjøre et moment i vurderingen.
  • Kan eller bør rettsuvissheten avklares eller avhjelpes på annen måte?
  • Står saksøkeren foran legitime og normale disposisjoner som gjør det sterkt ønskelig å avklare rettsuvissheten? Det samme gjelder dersom saksøkte har signalisert forestående handlinger som saksøkeren mener saksøkte ikke er berettiget til å utføre.
  • Har rettsuvissheten mistet sin praktiske og prinsipielle betydning?
  • Har saksøkeren et reelt behov for å få dom for tvangsgrunnlag for å sikre oppfyllelse? Forutsetningen er at kravet er forfalt og uoppgjort, hvilket uten videre gir et reelt behov for tvangsgrunnlag. For fullbyrdelsessøksmål er det ikke et vilkår at kravet er omtvistet.

Fremtidige forhold

Avgrensningen mot fremtidige forhold er dels begrunnet i at et søksmål kan utgjøre lite fornuftig ressursbruk når det er usikkert om en problemstilling vil materialisere seg. Ofte er faktum ikke tilstrekkelig avklart, slik at retten får et svakt beslutningsgrunnlag, i tillegg til at det er usikkert hvor langt rettskraftvirkningen av en dom om fremtidige forhold strekker seg. Avgrensningen er likevel bare et utgangspunkt. Etter en totalvurdering kan det likevel være forhold som taler for at saksøkeren har tilstrekkelig behov for å reise søksmål. Aktualitetskravet er da oppfylt.

Avklaringsbehovet for den som vil disponere

Kan det reises søksmål for å få en bindende avklaring på om noe er lovlig? Saksøkerens aktuelle interesse må vurderes i lys av hvor store investeringer eller omfattende tiltak det er tale om, og hvem som naturlig utpeker seg som motparten det trengs avklaring i forhold til. Se for eksempel Rt. 1998 s. 300. Rettsutviklingen har videre gått i retning av å åpne for spørsmål om avklaring av rettsfølger for en handling, men det finnes imidlertid ingen alminnelig adgang til det.

Andres behov for avklaring

Andre som blir berørt av en fremtidig disposisjon kan også oppfylle vilkåret om aktualitet. Et minstekrav er at det må foreligge klare holdepunkter for at motparten kan komme til å foreta en disposisjon som berører vedkommendes interesser. Blir vedkommende berørt av et fremtidig vedtak og vil reise søksmål om manglende kompetanse til å fatte vedtaket, kreves det at forvaltningsorganet har inntatt det standpunkt at det har kompetanse, i tillegg til at det må være nærliggende at den brukes. Se for eksempel Rt. 1989 s. 508 og Rt. 2013 s. 1127.

Fortidige forhold

Begrunnelsen for avgrensningen mot fortidige forhold kan være at det verken bør brukes private eller offentlige ressurser på slike saker. Hvorvidt det er for sent å reise søksmål, beror i stor grad på om saksøkeren fortsatt har et reelt behov. Kravets aktualitet kan bortfalle på ulike måter:

  • Saksøkeren er kommet i den rettsposisjonen som søksmålet skulle gi vedkommende, for eksempel dersom et omtvistet vedtak blir omgjort, se Rt. 2009 s. 980
  • Det er gitt tillatelse på et annet grunnlag, se Rt. 1992 s. 1056 og Rt. 2008 s. 513
  • Det ikke lenger er aktuelt eller mulig for saksøkeren å dra nytte av en dom, for eksempel fordi det var en tidsbegrenset rettighet, saksøkeren har satt seg i en ny situasjon eller iverksatt det omstridte tiltaket på en måte som ikke kan gjøres om. Selv om den «opprinnelige nytten» ikke lenger foreligger, kan det imidlertid tenkes at en dom kan være til annen nytte som gjør at vilkåret om aktualitet er tilstede.

Hvis aktualiteten bortfaller før dom er avsagt, må saken heves. I en bredere helhetsvurdering kan det imidlertid ha betydning dersom aktualitetskravet var oppfylt da søksmålet ble tatt ut, se Rt. 2008 s. 362 (57). Dersom saken reiser et stort behov for rettslig avklaring, tilsier dette at aktualitetskravet er oppfylt. I Rt. 2006 s. 460 (Brennpunkt) hadde NRK blitt gitt midlertidig forføyning om å sende en episode av programmet Brennpunkt. NRK anket avgjørelsen, men sendte programmet likevel. Spørsmålet i saken var om anken måtte avvises fordi aktualiteten var bortfalt. Høyesterett la særlig vekt på tre forhold: (1) NRK hadde en prejudikatsinteresse i å få saken prøvd, særlig sett hen til vernet om ytringsfriheten etter Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10, (2) betydningen for forestående straffe- og erstatningssaker mot kringkastingssjefen og NRK og (3) EMK artikkel 13 tilsa at det ble lagt til rette for en nasjonal prøving. Forholdene sett i sammenheng tilsa at det fortsatt forelå tilstrekkelig aktualitet.

Når det gjelder hvorvidt det kan kreves fastsettelsesdom for at staten har brutt EMK, som inneholder en rett til effektivt rettsmiddel i artikkel 13, følger det av tvistelovens forarbeider at slikt søksmål kun kan reises når forholdet til konvensjonen ikke kan prøves på andre måter. I rettspraksis er det likevel åpnet for slike søksmål, men praksis er ikke entydig når det gjelder hvilke krav som stilles. Det er i Rt. 2009 s. 477 uttalt at krav som gjelder brudd på EMK kan oppfylle lovens krav hvis «det har betydning for partenes rettsstilling å få en uttrykkelig dom for spørsmålet om konvensjonsstrid». Uttalelsen er i tråd med tvistelovens klare utgangspunkt om at søksmål skal ha aktuelle rettsvirkninger for saksøkeren.

Søksmålsfrister

Mange steder i særlovgivningen finnes bestemmelser som angir tidsfrister for å reise søksmål. Søksmålsfristens lengde varierer, men de er så korte at saksøkeren uansett vil oppfylle aktualitetsvilkåret. I enkelte tilfeller kan det likevel bli spørsmål om kravet til aktuell interesse er oppfylt i tillegg til søksmålsfristen. Hvorvidt søksmålsfristen utgjør en uttømmende regulering av aktualitetsdimensjonen, beror på et konkret tolkningsspørsmål. Selv om aktualitetskravet ikke kan anses bortfalt før utløpet av søksmålsfristen på grunn av selve tidsforløpet, kan nok andre omstendigheter føre til at den aktuelle interessen går tapt.

Tilknytning

Loven oppstiller et tilknytningskrav mellom søksmålsgjenstanden og partene. Både saksøkeren og saksøkte må ha tilstrekkelig tilknytning til det rettskravet som gjøres gjeldende. Det skilles gjerne mellom aktiv søksmålsinteresse i forhold til saksøkeren og passiv søksmålsinteresse i forhold til saksøkte. Avgjørende for hvorvidt tilknytningen er tilstrekkelig eller ikke, er saksøkerens pretensjoner, jf. Rt. 2005 s. 999, Rt. 2008 s. 1729 og Rt. 2009 s. 1563. Dette innebærer at saksøkeren må hevde (pretendere) at han selv er innehaveren av kravet, og videre at det er saksøkte som er den forpliktede. Dette gjelder imidlertid bare så langt det materielle kravet i saken bygger på disse pretensjonene. Pretensjon om andre forhold er underlagt full prøving under avvisningsspørsmålet, jf. Rt. 2003 s. 998.

Aktiv søksmålsinteresse (saksøkersiden)

Hva slags tilknytning?

Etter ordlyden i § 1-3 (2) er det partenes tilknytning til kravet som skal vurderes. Det følger av tvisteloven § 9-2 (2) bokstav c) at stevningen skal fortelle hvilket krav saken gjelder. I praksis vil også partenes tilknytning til påstanden være relevant, se for eksempel Rt. 1987 s, 538. Selv om det kan forsterke tilknytningen til saken, stilles det imidlertid ikke krav om tilknytning til påstandsgrunnlaget eller lovens formål slik det etter praksis gjorde til den gamle tvistemålsloven, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 367.

Hvor sterk og nær tilknytning?

Hovedregelen er at søksmålet må gjelde saksøkerens egen rett og plikt. Begrunnelsen er at det er rettighetshaveren eller pliktsubjektet selv som er nærmest til å reise søksmålet, og best kan opplyse saken. Samtykke eller enighet fra vedkommende reparerer heller ikke mangler, jf. Rt. 1991 s. 325 og Rt. 1994 s. 524.

Hvorvidt det for rettsfellesskap er rettsfellesskapet, den enkelte deltager, et flertall eller samtlige av deltagerne som kan reise søksmål, avhenger av type rettsfellesskap.

  • Et alminnelig sameie har ikke partsevne og kan derfor ikke reise søksmål selv. Et flertall av sameierne kan imidlertid i eget navn reise søksmål om sameiets forhold, jf. Rt. 1999 s. 146. For boligsameier, se eierseksjonsloven § 43.
  • Er rettsselskapet et selvstendig rettssubjekt, er det i utgangspunktet rettsfellesskapet som kan reise søksmål.
  • For formuemasser under avvikling, kan en deltager i eget navn reise søksmål for å øke bomassen når boet ikke gjør det selv. Dette gjelder for loddeiere i dødsbo, kreditorer i innstilt konkursbo og eneaksjonæren i et tvangsoppløst aksjeselskap. Konkursdebitor kan derimot reise sak for å få fastslått at han ikke er forpliktet av boets krav.

Av og til vil det være en ubegrenset krets av rettighetshavere. For kommuner eller foreninger med dekkende formål vil tilknytningskravet ofte være oppfylt. Tilknytningskravet for naboer bør anses oppfylt ved virkninger på eiendommen, mens for allemannsretter bør det antas at den enkelte bruker som retten har konkret praktisk betydning for, kan reise søksmål. For pliktforhold uten en klar rettighetshaver, er hovedregelen at tilknytningskravet er oppfylt for den som faktisk vil bli skadelidende om plikten blir brutt, samt organisasjoner som ivaretar slike allmenne interesser. For foreninger og stiftelser, se tvisteloven § 1-4.

Av hensyn til andre som blir sterkt faktisk eller indirekte rettslig berørt, en effektiv håndheving av materiellrettslige regler og behovet for domstolskontroll med forvaltningen , må det imidlertid gjøres modifikasjoner i hovedregelen om at søksmålet må gjelde saksøkerens egen rett og plikt. I Rt. 2008 s. 1022 uttaler Høyesteretts ankeutvalg i samsvar med Schei m.fl. at det kan tenkes unntak fra dette utgangspunktet «i helt spesielle tilfeller hvor reelle hensyn mv. med styrke tilsier at vedkommende kan opptre som saksøker selv om han ikke pretenderer å være den egentlige kreditor». På grunn av blant annet uklarhet om rettsvirkningene av et slikt søksmål, skal det imidlertid «tungtveiende grunner» til.

  • En fullmektig kan i utgangspunktet ikke reise søksmål i eget navn om fullmaktgiverens rettigheter og plikter, jf. Rt. 1989 s. 338 og Rt. 2006 s. 238. Regelen ble imidlertid i Rt. 2010 s. 402 og Rt. 2010 s. 646 modifisert. I begge sakene hadde en tredjeperson ved avtale med et stort antall rettighetshavere fått fullmakt til å håndheve deres rettigheter. I Rt. 2010 s. 402 var begrunnelsen et «betydelig praktisk behov», mens i Rt. 2010 s. 646 var en avtale om å «forvalte» en rettighet tilstrekkelig. En fullmektig kan videre reise søksmål i fullmaktsgiverens navn på grunnlag av en prosessfullmakt, jf. tvisteloven § 3-4.
  • Det er som hovedregel ikke nok å være i et familieforhold med rettighetshaver. Dette gjelder også dersom familiemedlemmets livssituasjon blir berørt. Høyesterett ga likevel en fireårig datter partsstilling i en sak om et utvisningsvedtak rettet mot moren. Rekkevidden av avgjørelsen er imidlertid uklar.
  • Arbeidstakere kan antagelig ikke reise søksmål om arbeidsgiverens rettigheter og plikter overfor andre. Dette gjelder selv om arbeidstakernes arbeidsplass står på spill.
  • Næringsdrivende anses ikke nær nok til å reise søksmål om andres rettsposisjoner, uansett om de er i et avhengighetsforhold. I Rt. 2005 s. 597 (43) går det likevel frem at næringsdrivende i stor utstrekning vil kunne gå til søksmål om gyldigheten av mv. gitt til andre når det har betydning for konkurransesituasjonen.
  • Det finnes materielle regler om direktekrav i for eksempel forsikringsavtaleloven § 7-6. Ved mislighold av kontraktsforhold kan lignende direktekrav mot et tidligere avtaleledd oppstå.
  • Ved overføring av rettigheter er hovedregelen at overføringstidspunktet blir avgjørende. Dersom en tredjepersons interesse i gjenstanden som overdras har betydning for overdragerens rettsstilling overfor erververen, kan imidlertid overdrageren gis rettslig interesse i et søksmål mot tredjeperson, se Rt. 2008 s. 1022.

Organisasjoners søksmålsadgang

Tilknytningskravet for foreningers og stiftelsers er særlig regulert i tvisteloven § 1-4, som setter organisasjonens formål og virkeområde som utgangspunkt for tilknytningsvurderingen. Organisasjoner som verken er foreninger eller stiftelser, for eksempel aksjeselskap og samvirkelag, vil imidlertid følge vilkårene her.

Offentlige organers søksmålsadgang

Det følger av tvisteloven § 2-1 (1) bokstav b at staten, fylkeskommuner, kommuner og samkommuner har partsevne. Hvorvidt de også har søksmåladgang, er imidlertid regulert her. Dette innebærer at de kan reise søksmål om sine rettigheter og plikter, og for å få gjennomført og håndhevet plikter til å ivareta allmenne eller offentlige interesser som følger av lov, forskrift eller vedtak.

På tross av tvistens regler om blant annet gruppesøksmål, er eldre praksis om offentlige organers adgang til å reise representative søksmål for innbyggerne for å ivareta interesser som en større eller ubestemt gruppe av dem har, ifølge forarbeidene fortsatt retningsgivende. Det er videre klart at en kommune, akkurat som i en privat tvist, i utgangspunktet kan reise søksmål om tvister med en annen kommune eller med staten om pålegg rettet mot kommunen. Dette gjelder likevel ikke dersom kommunen har opptrådt som et underordnet forvaltningsorgan. Tvister om utgiftsfordelingen mellom flere kommuner avgjøres videre av departementet, jf. Rt. 2007 s. 234.

For «offentlige organer med oppgave å fremme særskilte interesser» følger det av tvisteloven § 1-4 (2) en utvidet søksmålsadgang.

Passiv søksmålsinteresse (saksøktes side)

Hovedregelen

Saksøkeren må ikke bare selv ha tilknytning til kravet, men også et reelt behov for å få kravet avgjort «i forhold til den saksøkte». Hovedregelen er at et søksmål må reises mot den som er (u)berettiget eller forpliktet i henhold til påstanden.

Søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak

For saker om gyldigheten av forvaltningsvedtak finnes det i tvisteloven § 1-5 en særregel:

Søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak reises mot den myndighet som har truffet avgjørelsen i siste instans. Er dette et statlig organ, skal retten gi varsel om søksmålet til en kommune, fylkeskommune eller samkommune som har truffet avgjørelse i saken i tidligere instans.

Les mer om denne bestemmelsen ved å klikke deg videre inn på paragrafen.

Trepartsforhold

Et eksempel på et «trepartsforhold» er at A har truffet avgjørelse til fordel for B, som går utover C. Spørsmålet er om C, dersom han skal angripe avgjørelsen, står fritt til å velge hvem som skal gjøres til saksøkt eller om søksmålet må reises mot begge (tvungent prosessfellesskap).

For søksmål om gyldigheten av et forvaltningsvedtak, følger det direkte av tvisteloven § 1-5 at søksmålet må reises mot det offentlige. Hvordan spørsmålet skal besvares i andre trepartsforhold, gir verken loven eller forarbeidene noe svar på. Inge Lorange Backer peker i sin bok «Norsk sivilprosess» på reelle hensyn som taler for og imot et tvungent prosessfellesskap.

For et tvungent prosessfellesskap:

  • Bare dersom tredjeperson trekkes inn vil det kunne gis en avgjørelse som er rettskraftig bindende for tredjeperson (kun betydning der saksøkeren vinner frem).
  • Kan bidra til å opplyse saken, selv om tredjeperson ellers kan bli innkalt som vitne

Mot et tvungent prosessfellesskap:

  • En dom kan være nyttig for saksøkeren selv om den ikke er bindende for tredjeperson. For det første kan tredjeperson likevel rette seg etter den. For det andre kan dommen gi grunnlag for forhandlinger og dermed løsninger som tilgodeser saksøkeren eller gjør at forvaltningsorganet må vurdere en omgjøring som får virkning overfor tredjeperson. For det tredje kan det være i saksøkerens interesse å forhindre at en tilsvarende avgjørelse blir truffet på ny.
  • Kan bidra til å forlenge og fordyre saken, og kanskje også forsterke konflikten.

Særregulering av rettslig interesse

Det finnes i særlovgivning regler om adgangen til å reise søksmål, se for eksempel forurensningsloven § 58 (3). Dersom en slik særregel ikke er uttømmende, blir den supplert med tvisteloven § 1-3. Dette kan skje enten ved at tvisteloven gir søksmålsadgang i tillegg til særbestemmelsen eller at tvistelovens vilkår kumulativtmed særbestemmelsens vilkår. Hvilken metode som skal benyttes, beror i utgangspunktet på en tolkning av den aktuelle særbestemmelsen.

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Tvistelovens forarbeider, se:

  • NOU 2001:32
  • Ot.prp. nr. 51 (2004-2005)
  • Innst. O. nr. 110 (2004-2005

Sivilprosess i et nøtteskall av Jørgen Vangsnes, 2. utgave (2018)

Norsk sivilprosess av Inge Lorange Backer (2015)

Av advokat Eirik Teigstad

Jeg heter Eirik Teigstad, og sammen med de andre advokatene i barnerettsgruppen i Advokatfirmaet Teigstad AS, hjelper vi deg som trenger bistand i en foreldretvist.

Spørsmål om foreldretvist?

Send en uforpliktende henvendelse til advokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om samvær, foreldreansvar eller fast bosted.