Tvisteloven § 1-4. Søksmålsadgang for organisasjoner mv.

Tvisteloven § 1-4 gir på visse vilkår foreninger og stiftelser, samt offentlige organer, adgang til å fremme representative søksmål. Bestemmelsen presiserer tilknytningsvilkåret i tvisteloven § 1-3. For foreninger og stiftelser er det tilstrekkelig at søksmålet omhandler forhold som ligger «innenfor organisasjonens formål og naturlige virkeområde å ivareta». For offentlige organer er dette vilkåret presisert som «med oppgave å fremme særskilte interesser». Vilkårene i tvisteloven § 1-3 knyttet «rettskrav» og «aktualitet» må videre være oppfylt, og som etter § 1-3 legges det opp til en helhetsvurdering. 


Tvisteloven § 1-4

(1) Foreninger og stiftelser kan reise søksmål i eget navn om forhold som det ligger innenfor organisasjonens formål og naturlige virkeområde å ivareta, når vilkårene ellers i § 1-3 er oppfylt.

(2) Offentlige organer med oppgave å fremme særskilte interesser kan på tilsvarende måte reise søksmål for å ivareta disse.

Forholdet til tvisteloven § 1-3

Tvisteloven § 1-3 stiller tre hovedvilkår for å reise sak: rettskrav, aktualitet og tilknytning. Bestemmelsen i § 1-4 presiserer/modifiserer tilknytningsvilkåret, der hovedregelen i forhold omfattet av § 1-3 er at søksmålet må gjelde saksøkerens egen rett og plikt. For foreninger og stiftelser er det tilstrekkelig at søksmålet omhandler forhold som ligger «innenfor organisasjonens formål og naturlige virkeområde å ivareta». For offentlige organer har dette vilkåret sin parallell til «oppgave å fremme særskilte interesser». Tvisteloven § 1-4 regulerer uttømmende hvilke organisasjoner og organer som et slikt tilknytningskrav gjelder for. For å reise søksmål etter § 1-4 må vilkårene knyttet til «rettskrav» og «aktualitet» videre være oppfylt. Som etter § 1-3, legges det etter § 1-4 opp til en helhetsvurdering.

Første ledd: organisasjoners søksmålsadgang

Tvisteloven § 1-4 (1) lovfester den søksmålsadgangen for foreninger og stiftelser som tidligere kun fulgte av rettspraksis, se gjennombruddet i Rt. 1980 s. 569. Rettsutviklingen skyldes i stor grad saker reist av miljøvernorganisasjoner. Bestemmelsen har særlig betydning der medlemmene enkeltvis ikke har tilstrekkelig tilknytning etter tvisteloven § 1-3, og kan slik også bidra til en mer effektiv håndheving. Dreier imidlertid saken seg om et enkeltmedlems konkrete rettigheter og plikter, vil organisasjonen ikke ha tilstrekkelig tilknytning i et ordinært søksmål. Saken kan derimot reises som et gruppesøksmål med organisasjonen som grupperepresentant. Rettskraftsvirkningen inntrer imidlertid bare for organisasjonen, ikke for medlemmene.

Foreninger og stiftelser

Bestemmelsen gjelder kun foreninger og stiftelser.

Organisasjoner av annen art, som for eksempel aksjeselskap eller samvirkelag, er ikke omfattet av § 1-4. Hvorvidt organisasjonen likevel har søksmålsrett må da vurderes etter tvisteloven § 1-3. Det følger likevel av rettspraksis at bestemmelsen bør kunne anvendes analogisk dersom organisasjonen har samme funksjon som en forening eller stiftelse ved å ivareta ideelle og allmenne interesser, se Rt. 2012 s. 1218.

Formål og naturlige virkeområde

Det er kun forhold som ligger innenfor organisasjonens formål og naturlige virkeområde det kan reises sak om. Ettersom dette danner grunnlaget for vurderingen av organisasjonens tilknytning til kravet, lemper bestemmelsen slik på tilknytningsvilkåret etter § 1-3, der hovedregelen er at søksmålet må gjelde saksøkerens egen rett og plikt.

For å avgjøre hva som er organisasjonens formål, må det først og fremst ses hen til organisasjonens vedtekter. Det praktiske arbeidsfeltet kan imidlertid også ha betydning, jf.  også «naturlige virkeområde». Dette gjelder særlig dersom det vedtektsfestede formålet er svært vidt og generelt utformet, se Rt. 1992 s. 1618, eller dersom saken ligger noe på siden. I grensetilfeller kan hvorvidt noe ligger innenfor det «naturlige virkeområde», påvirkes av hvor representativ organisasjonen er, og om andre organisasjoner er nærmere til å reise søksmål, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 367.

Det følger av Rt. 2003 s. 833 at også ad hoc-organisasjoner kan reise søksmål etter § 1-4 (1). Det er ikke i seg selv til hinder for søksmålsrett at å reise søksmål i en sak er en viktig del av organisasjonens formål, se Rt. 1974 s. 1272, men dersom organisasjon ikke har et bredere formål, taler gode grunner for å stille større krav til oppslutning og representativitet. Dersom organisasjonen kun er opprettet for å reise søksmål, vil den neppe oppfylle vilkårene i § 1-4 og dessuten heller ikke ha partsevne.

Andre ledd: offentlige organers søksmålsadgang

Offentlige organers alminnelige adgang til å reise søksmål er regulert i tvisteloven § 1-3. For «offentlige organer med oppgave å  fremme særskilte interesser» følger det imidlertid av § 1-4 (2) en utvidet søksmålsadgang modellert over første ledd. Ifølge forarbeidene skal bestemmelsen gi grunnlag for «representative søksmål» også fra offentlige organer, og kriteriet «oppgave å fremme særskilte interesser» er en parallell til kriteriet «formål og naturlig virkeområde» for foreninger og stiftelser.

Hvilke offentlige organer omfattes?

Ordlyden «offentlige organer med oppgave å fremme særskilte interesser» tilsier at nesten ethvert offentlig organ kan omfattes. Det følger imidlertid av forarbeidene at dette ikke er tilfellet. Ombudsordninger og Forbrukerrådet nevnes uttrykkelig som eksempler på organer som oppfyller vilkåret. I tillegg må organer som er opprettet med hjemmel i lov og med egne økonomiske midler til å ivareta bestemte formål omfattes, som havnestyret og fjellstyret.

Hvem har partsevne?

Tvisteloven § 2-1 angir hvem som har partsevne. Bestemmelsen taler for at organer som reiser søksmål etter § 1-4 (2), må gjøre det på vegne av staten. Ordlyden i § 1-4 (2) trekker derimot i motsatt retning. Et godt argument for å gi slike organer selvstendig partsevne i saker etter § 1-4 (2), er at de med sin uavhengige posisjon har frihet til å kritisere det offentlige selv og at dette er den eneste måten organene vil kunne reise søksmål mot staten, ettersom staten ikke kan saksøke seg selv. Det er derfor mulig at § 1-4 (2) omfatter enkelte offentlige organer som ikke omfattes av § 2-1. Bestemmelsen er nokså uklar og har hatt liten betydning i praksis.

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Tvistelovens forarbeider, se:

  • NOU 2001:32
  • Ot.prp. nr. 51 (2004-2005)
  • Innst. O. nr. 110 (2004-2005

Sivilprosess i et nøtteskall av Jørgen Vangsnes, 2. utgave (2018)

Norsk sivilprosess av Inge Lorange Backer (2015)

 

 

👤 Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av de ni advokatene/fullmektigene i Advokatfirmaet Teigstad AS. Vi holder til i Oslo, og tar foreldretvister etter barneloven på det sentrale østlandet. Vi tar også saker som faller inn under fri rettshjelp.

    Har jeg krav på foreldreansvar alene?
    Har jeg krav på mer samvær?
    Er det aktuelt med fast eller delt bosted?
    Har jeg fri rettshjelp?
    Send oss en uforpliktende e-post da vel!