Tvisteloven § 11-1. Grunnlaget for rettens avgjørelser

Tvisteloven § 11-1. Grunnlaget for rettens avgjørelser

Tvisteloven § 11-1 regulerer hvilke deler av prosesstoffet som retten kan bygge sin avgjørelse på og gir særlig uttrykk for det grunnleggende prinsippet om kontradiksjon. Bestemmelsen må ses i sammenheng med tvisteloven § 11-2 og § 21-2 (3).


Tvisteloven § 11-1

Avgjørelser etter hovedforhandling, ankeforhandling, sluttbehandling i småkravprosess og § 9-5 fjerde ledd treffes på grunnlag av behandlingen i rettsmøtet. Skriftlige redegjørelser inngår i avgjørelsesgrunnlaget bare i den utstrekning dette er bestemt i loven.

Andre avgjørelser treffes på grunnlag av sakens dokumenter og behandlingen i rettsmøter.

Retten kan ikke bygge avgjørelsen på et faktisk grunnlag partene ikke har hatt foranledning til å uttale seg om. Retten må i tilfelle gi partene veiledning etter § 11-5 og om nødvendig fortsette behandlingen etter § 9-17 andre ledd.

Første ledd

Når en avgjørelse skal treffes etter muntlig behandling, kan retten bare bygge på det som fremkommer under forhandlinger i rettsmøtet. Dette gjelder for hovedforhandlinger, ankeforhandlinger, sluttbehandling i småkravprosessen og når retten avsier dom etter forhandlinger i rettsmøte under saksforberedelsen etter tvisteloven § 9-5 (4). Retten kan imidlertid også bygge på skriftlige redegjørelser når dette er bestemt i loven, se tvisteloven § 9-9 (3) og (4), § 10-3 (5), jf. § 10-2 (3), § 29-16 (2) – (4) og § 30 (2) og (3). Videre kan avgjørelsen på visse vilkår bygge annet skriftlig materiale, se om hjelpedokumenter i § 9-14 (2), jf. § 10-3 (4), § 29-18 (1) og § 30-11 (2), samt § 26-2 om føring av dokumentbevis. Avgjørelser omfatter ifølge § 19-1 både dom, kjennelse og beslutning.

Andre ledd

Andre ledd kommer til anvendelse når en avgjørelse ikke skal treffes etter hovedforhandling, ankeforhandling, sluttbehandling i småkravprosess eller etter forhandlinger i rettsmøte under saksforberedelsen etter tvisteloven § 9-5 (4). Bestemmelsen gjelder både når saken bare er undergitt skriftlig behandling og når det holdes rettsmøte i en sak som ellers behandles skriftlig. Behandling i forliksrådet er et viktig eksempel på det siste, jf. tvisteloven § 6-8. I slike tilfeller treffes avgjørelsen på grunnlag av den bevisføring og fremstilling av saken som partene gir i rettsmøte der, samt de opplysninger som er gitt i forliksklage, tilsvar og andre dokumenter i saken, tilsendt på forhånd eller framlagt i rettsmøte, jf. Ot.prp.nr. 51 (2004-2005) s. 403.

Tredje ledd

Etter tredje ledd må partene få anledning til å uttale seg om et faktum før retten legger avgjørende vekt på det. Bestemmelsen er slik et uttrykk for det grunnleggende kontradiksjonsprinsippet, som sier at en avgjørelse kun kan bygge på det partene har hatt anledning til å uttale seg om, se tvisteloven § 1-1 og EMK artikkel 6 (1). Hvorvidt retten til kontradiksjon er oppfylt beror etter dette på om partene har hatt tilstrekkelig mulighet til å uttale seg om forhold som vil være av betydning for rettens avgjørelse. Bestemmelsen omfatter ikke selv rettsanvendelsen.

I tvist om bevis hvor det er rettet krav om tilgang til bevis overfor tredjeperson, må også vedkommede få anledning til å uttale seg før retten avsier kjennelse, se Rt. 2013 s. 1719 (49). Ifølge Rt. 2012 s. 1750 gjelder dette også selv om vedkommende er kjent med kravet gjennom sin stilling i et selskap som er part i saken.

Unntak fra retten til kontradiksjon kan imidlertid tenkes dersom den ene parten bringer frem fakta som entydig går i motpartens favør. Dette kan imidlertid gi grunnlag for at retten må bringe klarhet i den førstnevnte partens standpunkt til rettslige eller faktiske spørsmål etter § 11-5 (2), se under.

Veiledningsplikt

Dersom retten vil vektlegge faktiske omstendigheter i en sammenheng som ikke samsvarer med partenes fremstilling, må retten i utgangspunktet veilede partene etter § 11-5 og på denne måten klargjøre hvilken rettsforståelse det kan være aktuelt å anvende. Rettens plikt til å veilede er imidlertid ikke ubetinget. Det følger av forarbeidene at plikten beror på en totalvurdering av hvor stor mulighet det er for at informasjonen er ufullstendig, hvor stort utslag informasjonen kan gi for avgjørelsens resultat, sakens betydning, hvilken instans saken går i, hvor mye avgjørelsen vil bli forsinket, og hvor mye ekstra ressursbruk retten og partene vil bli pådradd, jf. Ot.prp.nr. 51 (2004-2005) s. 404. Om nødvendig, må retten fortsette behandlingen etter tvisteloven § 9-17 (2) om ytterligere forhandlinger.

Selv om det ikke kan kreves at partene faktisk følger en oppfordring, jf. Rt. 2013 s. 1158, må rettens formidling være så klar at det kan forventes at oppfordringen blir riktig oppfattet av partene.

Brudd på retten til kontradiksjon

Dersom retten forutsetter et faktum som ikke har vært tema i saken, likestilles dette med at retten uttrykkelig bygger på et faktum som ikke har vært tema i saken, jf. Rt. 2012  s. 1218. Det kontradiktoriske prinsipp var da ikke overholdt. Rettens ansvar for rettsanvendelsen følger da av tvisteloven § 11-3.

Brudd på retten til kontradiksjon er en alvorlig saksbehandlingsfeil, og rettspraksis viser at det skal lite til før feilen anses for å kunne ha hatt virkning på resultatet, jf. tvisteloven § 29-21 (1). Eksempler fra høyesterettspraksis er blant annet Rt. 2010 s. 1025, Rt. 2011 s. 330, Rt. 2012 s 1218, Rt. 2012 s. 1665, Rt. 20123 s. 65, Rt. 2013 s. 428, Rt. 2013 s. 438 og Rt. 2014 s. 90. Staten kan i slike tilfeller bli erstatningsansvarlig etter tvisteloven § 20-12, se eksempelvis Rt. 2012 s. 961.

 

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Tvistelovens forarbeider, se Ot.prp. nr. 51 (2004-2005)

 

 

Av advokat Eirik Teigstad

Jeg heter Eirik Teigstad, og sammen med de andre advokatene i barnerettsgruppen i Advokatfirmaet Teigstad AS, hjelper vi deg som trenger bistand i en foreldretvist.

Spørsmål om foreldretvist?

Send en uforpliktende henvendelse til advokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om samvær, foreldreansvar eller fast bosted.