Tvisteloven § 11-2. Rettens forhold til partenes prosesshandlinger

Tvisteloven § 11-2 regulerer hvordan partenes krav, påstander, påstandsgrunnlag og standpunkt i bevisspørsmål binder retten. Overskriften rammer dermed altfor vidt, idet det ikke er tale om rettens forhold til alle partenes prosesshandlinger. Bestemmelsen er et utslag av disposisjonsprinsippet og forhandlingsprinsippet, og viser spenningsforholdet mellom ønsket om en materielt riktig dom og partenes disposisjonsfrihet. Tvisteloven § 11-2 viderefører i stor grad det som fulgte av den opphevede tvistemålsloven §§ 85 og 86. 


Tvisteloven § 11-2

(1) Retten kan bare avgjøre de krav som er reist i saken. Avgjørelsen må ligge innenfor rammen av de påstander partene har nedlagt, og retten kan bare bygge på de påstandsgrunnlag som er påberopt. Påstandsgrunnlagene er de rettsstiftende faktiske forhold en part bygger sin påstand på.

(2) Partene har hovedansvaret for å sørge for bevisføring. Retten kan sørge for bevisføring hvis ikke partene motsetter seg dette. Retten er ikke bundet av partenes argumentasjon om bevisspørsmål.

Første ledd

Krav

Retten kan bare avgjøre de krav partene har brakt inn for domstolene, jf. første punktum. Begrepet «krav» omfatter både materielle krav som er gjort til tvistegjenstand, jf. tvisteloven § 1-3, men også prosessuelle krav. Det følger av forarbeidene at det som kreves tilkjent, i utgangspunktet må være av nøyaktig samme art som det som er påstått. Er det derimot kvalitativt noe annet, er det et annet krav, jf. NOU 2001:32 s. 703. Frister for å endre eller bringe inn nye krav følger av tvisteloven § 9-16. Som utgangspunkt for avgjørelsen av om det er tale om det samme kravet, det såkalte identitetsspørsmålet, heter det i NOU 2001:32 s. 382:

Avgjørelsen av om man står overfor ett eller flere krav eller rettsforhold, vil måtte skje på grunnlag av en totalbedømmelse av flere forhold. Det viktigste momentet er nok om de rettsfølger som gjøres gjeldende er kvalitativt ulike. Om rettsfølgene er kvalitativt like, begge grunnlag munner for eksempel ut i et pengekrav, vil det være et viktig moment i hvilken utstrekning de kan kumuleres, det vi gjøres gjeldende ved siden av hverandre. Kumulasjonsadgangen tilsier at man står overfor flere krav. Krav som er alternative, sik at det ene utelukker det annet, vil lettere bli ansett for å utgjøre samme rettsforhold. Det er også et moment om enn mindre viktig, hvorvidt det er vesensforskjell mellom de faktiske vilkårene som må foreligge for at kravet skal inntre. Endring av det rent rettslige grunnlaget for kravet innebærer på den annen side ikke at det skifter identitet. Et ytterligere moment er om de interesser rettsreglene tar sikte på å beskytte, i det vesentlige er de samme. Dessuten har tradisjonell oppfatning en viss vekt.

Bestemmelsen er et utslag av disposisjonsprinsippet: Det er partene som i utgangspunktet råder over tvisten og hvilke krav retten skal avgjøre. Som hovedregel har altså partene fri rådighet over saker, såkalte dispositive saker, i motsetning til såkalte indispositive saker, der partenes rådighet er begrenset og retten ikke er bundet av partenes prosesshandlinger i samme grad, jf. tvisteloven § 11-4.

Påstander

En påstand er det domsresultat en part krever, og angir den ytre grensen for hva en dom kan gå ut på. Det sies gjerne at påstandene utgjør både en kvantitativ og en kvalitativ begrensning: Retten kan ikke gi noe mer og ikke noe annet enn det som er påstått. Hvorvidt retten har gått utenfor sin kompetanse beror på en sammenligning av partenes påstander og domsresultatet. Domsslutningen må da tolkes i lys av partenes påstander, domsgrunnene og sakens øvrige ramme og sammenheng. Det ble i Rt. 2009 s. 238 uttalt at det ved tvil er grunn til å velge den forståelse av dommen som stemmer best overens med paragrafen her. I Rt. 2013 s. 1158 anså Høyesterett  andeler av bruksverdien og andeler av bruksrettighetene som uttrykk for den samme realitet og betraktet dette som et hensiktsmessighetsspørsmål.

I saker uten fri rådighet er retten derimot ikke bundet av påstandene, jf. tvisteloven § 11-4. Etter denne bestemmelsen kan det derfor gis dom om noe mer enn det saksøker har krevd, men fremdeles ikke for et annet krav.

Påstandsgrunnlag

Retten kan bare bygge på de påstandsgrunnlag, også kalt rettsfakta, som er påberopt. Det følger uttrykkelig av bestemmelsen at det med «påstandsgrunnlag» menes de rettsstiftende faktiske forhold en part bygger sin påstand på, altså de faktiske forhold som har umiddelbar betydning for om en rettsregel kommer til anvendelse eller ikke. Juridiske anførsler er derimot ikke omfattet. Bestemmelsen innebærer slik at det er partene som gjennom sitt utvalg av faktiske forhold bestemmer hvilke fakta retten kan velge mellom når den skal avgjøre hva dommen skal gå ut på. At de må være «påberopt» innebærer som hovedregel at partene må ha fremhevet forholdene som begrunnelse for standpunktet sitt. I Rt. 1988 s. 1304 uttrykkes dette som et krav om «detaljert og klar påberopelse». Utgangspunktet er at påstandsgrunnlaget må være påberopt av den part det er til gunst for. Formålet er at argumentet kan bli gjenstand for kontradiktorisk behandling slik at motforestillinger også kan komme frem.

Hvorvidt retten bare har bygd på påberopte påstandsgrunnlag, beror ifølge rettspraksis på om de faktiske omstendigheter retten legger til grunn for avgjørelsen i hovedsak ligger innenfor de faktiske grunnlag partene har påberopt. Det må her ses hen til om de nye faktiske omstendigheter skiller seg vesentlig fra de faktiske omstendigheter som tidligere har vært påberopt, jf. Rt. 2012 s. 1573 (9). Hvis en part gjør gjeldende flere alternative påstandsgrunnlag for ett og samme krav, står retten fritt til å prøve disse i den rekkefølge den finner den selv finner hensiktsmessig, jf. Ot.prp.nr.51 (2004-2005) s. 154. Er ett av flere kumulative vilkår ikke oppfylt, kan retten nøye seg med å konstatere dette. Unntak gjelder imidlertid ved erstatningskrav mot det offentlige blant annet på grunnlag av brudd på EMK, jf. Rt. 1994 s. 1244

Så lenge kravet til kontradiksjon er ivaretatt, vil imidlertid retten i en viss utstrekning også kunne bygge på faktiske forhold som ikke har vært særlig fremhevet av partene, jf. NOU 2001:32 s. 704. Hensynet til kontradiksjon kan videre medføre at retten, selv om den fortsatt er innenfor påstandsgrunnlaget i strengt formell forstand, må gjøre partene særlig oppmerksom på hva den vil bygge på, hvis det medfører at sakens fokus er et annet sted enn det partene har forutsatt i sin argumentasjon.

I saker uten fri rådighet er retten ikke bundet av påstandsgrunnlagene, jf. tvisteloven § 11-4.

Andre ledd

Partene har hovedansvar for bevisføring

Partenes rett til å føre bevis følger av tvisteloven § 21-3. Etter § 11-2 (2) har imidlertid partene også hovedansvaret for å fremskaffe og føre bevisene, noe som utgjør en sentral del av forhandlingsprinsippet. Sammenlignet med påstandsgrunnlagene, trenger bevisfakta ikke være påberopt. Det er nok at de er ført for retten. Partenes bevisførsel er likevel ikke ubegrenset, i det den begrenses både av tvisteloven § 21-7, proporsjonalitetskravet i tvisteloven § 21-8 og regler om bevisforbud og bevisfritak i tvisteloven kapittel 22.

Rettens subsidiære ansvar

Bestemmelsen gjelder bare dispositive saker, der partene har fri rådighet over saken. Retten kan i slike saker bare sørge for bevisføring, for eksempel oppnevne sakkyndig eller gjøre bevisundersøkelse, dersom partene ikke motsetter seg det, jf. også tvisteloven § 21-2 (2) siste punktum. Med «motsetter seg» menes at begge parter uttrykkelig må erklære at de er imot slik bevisføring fra rettens side, jf. NOU 2001:32 s. 946. Det er ikke tilstrekkelig at den ene parten uttrykkelig motsetter seg bevisførselen.

Rettens adgang er ikke begrenset til bestemte typer bevis. Retten vil som hovedregel ikke ha noen plikt i den forstand at det foreligger saksbehandlingsfeil dersom retten ikke tar inititativ til bevisføring. Det fremholdes imidlertid i forarbeidene at det kan tenkes unntak i saker av stor betydning for parten, men hvor parten ikke har ressurser til å ivareta sine interesser på en forsvarlig måte, jf. NOU 2001:32 s. 946.

I saker uten fri rådighet, har retten plikt til å sørge for et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag, jf. tvisteloven § 11-4, jf. § 21-3 (2). Tvisteloven § 11-3 gjelder derimot for begge typer av saker.

Rettens vurdering av bevisene

Retten kan bare bygge på de bevis som er ført. I rettsmøte skal beviset dokumenteres for retten. Retten er imidlertid ikke bunder av partenes argumentasjon om bevisspørsmål, jf. siste setning. Dette har sammenheng med det grunnleggende prinsippet om fri bevisvurdering, jf. tvisteloven § 21-2 (1). Retten skal derimot foreta en selvstendig vurdering av bevisene.

 

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Tvistelovens forarbeider, se:

  • NOU 2001:32
  • Ot.prp. nr. 51 (2004-2005)
  • Innst. O. nr. 110 (2004-2005)

Sivilprosess i et nøtteskall av Jørgen Vangsnes, 2. utgave (2018)

Norsk sivilprosess av Inge Lorange Backer (2015)

Sivilprosess av Anne Robberstad (2015)

👤 Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av de ni advokatene/fullmektigene i Advokatfirmaet Teigstad AS. Vi holder til i Oslo, og tar foreldretvister etter barneloven på det sentrale østlandet. Vi tar også saker som faller inn under fri rettshjelp.

    Har jeg krav på foreldreansvar alene?
    Har jeg krav på mer samvær?
    Er det aktuelt med fast eller delt bosted?
    Har jeg fri rettshjelp?
    Send oss en uforpliktende e-post da vel!