Tvisteloven § 11-3. Rettens ansvar for rettsanvendelsen

Tvisteloven § 11-3 viderefører den opphevede tvistemålslovens § 191. Bestemmelsen fastslår at det er retten som har ansvar for rettsanvendelsen og den blir riktig. Bestemmelsen gjelder både dispositive og indispositive saker, det vil si saker både med og uten fri rådighet.


Tvisteloven § 11-3

Retten skal, innen de rammer som følger av § 11-2 (1), av eget tiltak anvende gjeldende rettsregler. Den skal i samsvar med § 1-1 sørge for et betryggende avgjørelsesgrunnlag for rettsanvendelsen. Dersom rettsanvendelsen ikke fullt forsvarlig kan belyses på annen måte, kan retten bestemme at det skal føres bevis om rettsspørsmål, eller tillate partene å føre slike bevis. Retten bestemmer omfanget av bevisføringen og hvordan det skal gjennomføres. Juridiske utredninger foranledig av saken kan bare legges fram som bevis med samtykke fra alle parter.

Rettens ansvar for rettsanvendelsen

Anvende gjeldende rettsregler

Retten skal, innen de rammer som følger av § 11-2 (1), av eget tiltak anvende gjeldende rettsregler. Rettsregler omfatter både lov, forskrifter og ulovfestet rett som har grunnlag i rettspraksis eller sedvane. Også avtaletolkning er omfattet, jf. Rt. 1997 s. 846. Retten har både rett og plikt til å anvende rettsreglene korrekt og til å trekke inn nye rettslige synspunkter i dommen, så det ikke innebærer at den setter det utover partens faktiske anførsler.

Retten er ikke bundet av partenes eventuelle anførsler om hvilke rettsregler som skal anvendes eller forståelsen av dem, men i dispositive saker derimot av partenes påstander og påstandsgrunnlag, jf. tvisteloven § 11-2 (1). Dersom retten vurderer å bygge på en annen rettsanvendelse enn partene har anført, har retten adgang til å følge reglene om kontradiksjon i tvisteloven § 11-1 (3). I enkelte tilfeller vil retten også ha plikt til å innhente partenes standpunkter. Dette må for eksempel gjelde dersom det er aktuelt å bruke et faktum som ikke har vært tema i saken, jf. Rt. 2012 s. 1218 (41).

Særlig om EØS-rett

Som følge av Norge EØS-medlemskap har norske domstoler en plikt til av eget tiltak å anvende fellesskapsrettslige regler på det faktum partene har presentert, i den hensikt å realisere de rettighetene borgerne har i medhold av medlemskapet. Robberstad hevder i sin bok Sivilprosess at denne plikten kan gå så langt at retten også kan bygge på fakta som ikke er påberopt av partene. Det er i alle fall klart at enkelte av EØS-reglene er så sentrale for det indre markedets funksjon at partene ikke har fri rådighet over saken. Dette innebærer at regelen om at retten er bundet av partenes påstandsgrunnlag forlates, og det må ses videre til tvisteloven § 11-4.

Betryggende avgjørelsesgrunnlag

Retten skal i samsvar med tvisteloven § 1-1 sørge for et betryggende avgjørelsesgrunnlag for rettsanvendelsen. Dette innebærer en plikt til å fremskaffe og anvende relevant rettskildematerialet, og et ansvar for å supplere det materialet en eventuell prosessfullmektig framlegger, dersom det er utilstrekkelig. Det følger av domstolloven § 51a at retten har adgang til, men ikke plikt til, å innhente rådgivende uttalelser om tolkningen av EØS-avtalen fra EFTA-domstolen. En eventuell uttalelse må tillegges vesentlig vekt, jf. Rt. 2000 s. 1811. I Rt. 2009 s. 1537 ble det videre uttalt at når det ikke var mulig å fremskaffe tilstrekkelig pålitelige opplysninger om afghansk rett, måtte norsk rett legges til grunn, selv om norske lovvalgsregler skulle tilsi at saken skulle avgjøres etter afghansk rett.

Bevisføring

Retten har et selvstendig ansvar for at grunnlaget for rettsanvendelsen blir tilstrekkelig belyst. I bestemmelsens tredje og fjerde punktum blir forhandlingsmaksimen; det er i utgangspunktet retten som skal sørge for bevisførsel om rettsspørsmål. Bestemmelsen åpner likevel for at retten kan oppfordre eller tillate partene å føre bevis om rettsspørsmål. Selv om retten ikke kan  pålegge partene slik bevisførsel, kan det kreves skriftlig utredning av bevisspørsmål etter tvisteloven §§ 9-9, 29-6 og 30-10, jf. NOU 2001:32 s. 705. Bevisføring om rettsspørsmål kan hovedsakelig begrunnes i et behov for å få belyst reelle hensyn av betydning, fremmed rett eller innholdet av rettslige sedvaner.

Retten bestemmer omfanget av bevisføringen og hvordan den skal gjennomføres. Hvorvidt om og i hvilken grad retten skal tillate slike bevis, beror i stor grad på proporsjonalitetsprinsippet. Det følger av forarbeidene at det ikke skal åpnes for en kostbar bevisførsel om fremmed rett som ikke står i rimelig forhold til betydningen av tvisten, jf. Ot.prp.nr. 51 (2004-2005) s. 405. I NOU 2001:32 s. 705 blir det videre uttalt at bevisføring om rettsspørsmål er ment for unntakstilfellene. Slik bevisføring er forbeholdt særlig kompliserte og høyt spesialiserte rettsspørsmål. Eksempler på tilfeller der slik tillatelse ble gitt finnes i HR-2012-2165-U og HR-2012-2166-U. HR-2012-1714-U er et eksempel på det motsatte.

Juridiske utredninger foranlediget av saken kan bare leges fram som bevis med samtykke fra alle parter. Det følger av forarbeidene at «juridiske utredninger» i lovens forstand avgis av en som står utenfor saken med særlig innsikt i rettsspørsmålene. En utredning er videre «foranlediget av saken» når den er skrevet som en konsekvens av saken eller med henblikk på den, uavhengig av om den er formulert som en betenkning som mer generelt behandler de aktuelle rettsspørsmål og av om den er skrevet etter anmodning fra en av partene. Juridiske artikler som er skrevet uten tilknytning til noen av partene, faller derimot utenfor, jf. NOU 2001:32 s. 706. Selv om partene gir samtykke, bestemmer retten hvorvidt det er nødvendig med slik bevisføring, jf. tredje og fjerde punktum. Loven har med andre ord en dobbelt sperre mot disse utredningene.

 

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Tvistelovens forarbeider, se:

  • NOU 2001:32
  • Ot.prp. nr. 51 (2004-2005)

Sivilprosess av Anne Robberstad (2015)

 

👤 Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av de ni advokatene/fullmektigene i Advokatfirmaet Teigstad AS. Vi holder til i Oslo, og tar foreldretvister etter barneloven på det sentrale østlandet. Vi tar også saker som faller inn under fri rettshjelp.

    Har jeg krav på foreldreansvar alene?
    Har jeg krav på mer samvær?
    Er det aktuelt med fast eller delt bosted?
    Har jeg fri rettshjelp?
    Send oss en uforpliktende e-post da vel!