Tvisteloven § 11-5. Rettens veiledningsplikt

Tvisteloven § 11-5 regulerer rettens adgang og plikt til å veilede partene, herunder både såkalt formell og materiell prosessledelse. Bestemmelsens må ses i sammenheng med rettens plikt til å la en part avhjelpe prosessuelle feil og til å gi nødvendig veiledning med opplysning om følgene av at retting ikke foretas, jf. tvisteloven § 16-5. Brudd på veiledningsplikten kan være en saksbehandlingsfeil.


Tvisteloven § 11-5

(1) Retten skal gi partene slik veiledning om regler og rutiner for saksbehandlingen og andre formelle forhold som er nødvendig for at de kan ivareta sine interesser i saken. Retten skal sørge for å forebygge feil og skal gi den veiledning som er nødvendig for at feil kan rettes opp. For adgangen til å rette feil gjelder § 16-5.

(2) Retten skal i samsvar med tredje til sjuende ledd gi veiledning som bidrar til at tvisten får en riktig avgjørelse ut fra de faktiske forhold og de aktuelle regler.

(3) Retten skal virke for at tvistespørsmål blir klarlagt, og at partenes påstander og standpunkter til faktiske og rettslige spørsmål blir klargjort.

(4) Retten kan oppfordre en part til å ta standpunkt til faktiske og rettslige spørsmål som synes å være av betydning for saken.

(5) Retten kan oppfordre en part til å tilby bevis.

(6) Retten skal under sakens gang ta særlig hensyn til det behov parter uten prosessfullmektig har for veiledning.

(7) Retten må utøve sin veiledning på en måte som ikke svekker tilliten til at den er upartisk. Retten kan ikke gi partene råd om hvilket standpunkt de bør innta til tvistespørsmål, eller hvilke prosesshandlinger de bør foreta.

Første ledd

Veiledningsplikt

Første ledd regulerer den formelle prosessledelsen, altså rettens plikt til å gi prosessuell veiledning, herunder veiledning om regler og rutiner for saksbehandlingen, samt andre formelle forhold som er nødvendig for at partene kan ivareta sine interesser i saken. For den formelle prosessledelsen gjelder også sjette og syvende ledd, se nedenfor. Retten skal sørge for å forebygge feil og skal gi den veiledning som er nødvendig for at feil kan rettes opp. For adgangen til å rette feil gjelder for øvrig. tvisteloven § 16-5.

Selvprosederende parter

Når parter møter uten prosessfullmektig må bestemmelsen leses i sammenheng med sjette ledd, som fremholder at retten under sakens gang skal ta særlig hensyn til det behov parter uten prosessfullmektig har for veiledning. Formålet er at selvprosederende parter skal kunne ivareta sine interesse og føle seg rimelig fortrolige med det som foregår under saksforberedelsen.

Advokater som prosessfullmektig

Bestemmelsen regulerer imidlertid rettens plikt til å gi prosessuell veiledning til advokater som opptrer som prosessfullmektig. Selv om retten må kunne forutsette at en advokat kjenner saksbehandlingsreglene, har retten plikt til å gjøre advokaten oppmerksom på feil det er nærliggende at vedkommende ikke er klar over. I utgangspunktet bør det ikke tillegges vekt hvorvidt feilen skyldes kunnskapssvikt eller forglemmelse, men det må være en forutsetning for rettens veiledningsplikt at det er enkelt for retten å gjøre oppmerksom på feilen, jf. Ot.prp.nr. 51 (2004-2005) s. 406. Dersom advokaten imidlertid har grunnleggende kunnskapssvikt om sentrale regler, kan det ikke oppstå en tilsvarende omfattende veiledningsplikt for retten. Retten får heller ingen plikt til ytterligere veiledning dersom advokatens feil eller unnlatelser allerede har blitt veiledet om regler vedkommende burde kjenne innholdet av.

Manglende eller misvisende veiledning

Sanksjonene ved brudd på rettens plikt til å veilede må bli som ved materiell prosessledelse, men det skal antagelig mye til før manglende veiledning om saksbehandlingsregler kan sies å ha innvirket på avgjørelsen. Dette gjelder særlig for parter med advokat som prosessfullmektig, som må forutsettes kjent med reglene. Det ble i Rt. 2008 s. 1723 uttalt at manglende eller misvisende veiledning kan være av betydning for hvorvidt oppfriskning skal gis etter tvisteloven § 16-12. Etter tvisteloven § 20-12 kan manglende veiledning dessuten gi grunnlag for erstatningsansvar for staten ved Domstoladministrasjonen, se eksempelvis Rt. 2012 s. 1338, der erstatningskrav ikke førte frem.

Andre ledd

Andre ledd angir formålet med rettens veiledningsplikt: at tvisten får en riktig avgjørelse ut fra de faktiske forhold og de aktuelle regler. Bestemmelsen må sees i lys av spenningen mellom forhandlings- og disposisjonsprinsippet som gjelder i saker med fri rådighet, jf. tvisteloven § 11-2, og  hensynet til den ukyndige part og til et materielt riktig resultat. Den materielle prosessledelsen er dommerens viktigste virkemiddel for å lette på denne spenningen og redusere risikoen for feilaktige dommer.

Andre ledd er en innledningsbestemmelse; Retten plikter å gi den veiledning som følger tredje til sjuende ledd. Tredje til femte ledd angir ulike typer veiledning, hvor av fjerde og femte ledd gjelder materiell prosessledelse, mens sjette og sjuende ledd setter grenser for hvordan veiledningen kan utføres. Av noen av fjerde og femte ledd følger det at retten «kan» veilede, mens av tredje og sjette følger det at retten «skal» veilede. Sjuende ledd er derimot en «må»-bestemmelse. Dette må forstås slik: Retten «skal» gi den veiledning som følger av loven, og vi må deretter gå videre til det aktuelle leddet og sjekke om det er en «kan»- eller en «skal»-bestemmelse. Er det en «kan»-bestemmelse har retten kompetanse, det vil si frihet, til å veilede. Er det derimot tale om en «skal»-bestemmelse, har retten både kompetanse og plikt til å veilede. Skillet har betydning for hvorvidt det foreligger en saksbehandlingsfeil av betydning, jf. tvisteloven § 29-21.

Tredje ledd

Etter tredje ledd «skal» retten virke for at tvistespørsmål blir klarlagt, og at partenes påstander og standpunkter til faktiske og rettslige spørsmål blir klargjort. Bestemmelsen er en «skal»-regler og plikten til å avklare går ganske langt. Med «tvistespørsmål» menes det rettskrav partene er uenige om, jf. tvisteloven § 1-3. Bestemmelsen gjelder videre uklarheter rundt partenes påstandsformuleringer samt rekkevidden av lovbestemmelser eller ulovfestet rett og/eller partenes påstandsgrunnlag. Ordlyden taler i samsvar med forarbeidene i retning av at bestemmelsen gjelder eksisterende krav og allerede fremsatte, men uklare standpunkter, se Ot.prp.nr. 51 (2004-2005) s. 406. Bestemmelsen må imidlertid også kunne anvendes når en part ikke direkte har påberopt et argument, men bare har berørt det, jf. Robberstad s. 191.

Avklaringen bør skje så tidlig som mulig og kan foretas i rettsmøter under saksforberedelsen, i prosesskriv som svarer på rettens skriftlige spørsmål til partene under saksforberedelsen, under hovedforhandlingen eller i andre rettsmøter. Avklaringen kan avdekke forhold som retten må vurdere om den må veilede om etter fjerde ledd. Brudd på veiledningsplikten kan være en saksbehandlingsfeil som kan innvirke på den avgjørelse som treffes, se for eksempel Rt. 1983 og NOU 2001:32 s. 709.

Fjerde ledd

Materiell prosessledelse

Fjerde og femte ledd utgjør kjernen i såkalt materiell prosessledelse, altså veiledning om innholdet i saken. Etter fjerde ledd «kan» retten oppfordre en part til å ta standpunkt til faktiske og rettslige spørsmål som synes å være av betydning for saken. I praksis er dette spørsmål som partene ikke har berørt, men som retten mener kan tenkes å ha betydning. Retten har i slike tilfeller kompetanse til, men ingen plikt til, å veilede, jf. ordet «kan». Adgangen bør imidlertid brukes med forsiktighet, idet tilliten til rettens nøytralitet kan settes på spill. Hvorvidt retten skal benytte adgangen beror  blant annet på hvor betydningsfull saken er for parten, hvor klart det er at forholdet er relevant for saken, hvor langt det nye påstandsgrunnlaget vil ligge fra det parten allerede har påberopt, om parten er representert ved advokat, på hvilket stadium saken befinner seg og endelig om påberopelse vil framstå som rimelig i forhold til den annen part, jf. NOU 2001:32 s. 709.

Påstandsgrunnlag

Dersom retten ut fra det faktum en part har beskrevet, ser at andre påstandsgrunnlag synes nærliggende, bør retten spørre om vedkommende påstandsgrunnlag påberopes, jf. Ot.prp.nr. 51 (2004-2005) s. 406. At faktumet ikke er påberopt, skyldes i slike tilfeller normalt at parten har mangelfull forståelse av den betydningen enkelte faktiske omstendigheter har for visse rettsregler. Parten bør da gjøres oppmerksom på hva rettsregelen går ut på og hvilke av de faktiske omstendighetene som kan se ut til å utløse den virkning som er beskrevet i regelen. I praksis skjer dette ofte ved at dommeren stiler spørsmål: «Har saksøker overveid om det kan være grunnlag for å påberope hevd i dette tilfellet?». Partens syn på rettsregelen og hvorvidt påstandsgrunnlaget ønskes påberopt må dernest avklares. Rettens veiledning bør normalt ikke gå lenger enn dette. Det er imidlertid viktig at retten påser at også motparten skjønner hvilket påstandsgrunnlag som påberopes og får anledning til å uttale seg om det.

Det kan også tenkes at retten bør gjøre oppmerksom på nye påstandsgrunnlag som ligger nær det som er påberopt, når retten samtidig understreker at den ikke kjenner alle de faktiske forhold godt nok til å vite om en bestemt rettsregel vil være anvendelig, jf. Ot.prp.nr.51 (2004-2005) s. 407.

Bevis

Dersom retten ser det som nærliggende at det kan utledes noe annet av de førte bevis enn det parten har anført, bør den dessuten også i slike tilfeller oppfordre parten til å ta standpunkt til det.

Femte ledd

Også femte ledd gjelder såkalt materiell prosessledelse. Etter femte ledd utgjør et unntak fra hovedregelen i tvisteloven § 11-2 om at partene har hovedansvaret for bevisføringen. Bestemmelsen gir retten kompetanse til, men ingen plikt til, å oppfordre en part til å tilby bevis, jf. ordet «kan». Rettens adgang bør imidlertid begrenses til de tilfeller hvor det er nærliggende at et bevis vil kunne få avgjørende betydning for utfallet av saken, jf. Ot.prp.nr. 51 (2004-2005) s. 407.

Sjette ledd

Etter sjette ledd «skal» retten under sakens gang ta særlig hensyn til det behov parter uten prosessfullmektig har for veiledning. Dette gjelder imidlertid også overfor parter med en åpenlyst for dårlig advokat, jf. Ot.prp.nr. 51 (2004-2005) s. 172. Selv om retten etter ordlyden har plikt til å ta slikt hensyn, må veiledningen balanseres slik at tilliten til rettens upartiskhet ikke blir svekket, jf. sjuende ledd og Ot.prp.nr. 51 (2004-2005) s. 407. Poenget er at selvprosederende parter skal kunne ivareta sine interesser og føle seg fortrolige med det som foregår under saksforberedelsen.

Sjuende ledd

Bestemmelsens sjuende ledd setter grenser for hvordan prosessuell og materiell veiledning kan utføres i praksis. For det første må retten utøve sin veiledning på en måte som ikke svekker tilliten til at den er upartisk. Dersom det i et konkret tilfeller er nødvendig med detaljert rådgivning, må motstykket være at motparten får en sterk oppfordring til å imøtegå de krav, påstander og påstandsgrunnlag som blir fremlagt, og at retten settes av rimelig tid til at det kan bli gjort, se NOU 2001:32 s. 709-710 og Ot.prp.nr. 51 (2004-2005) s. 407.

For det andre kan retten ikke gi partene råd om hvilke krav som bør fremmes, hva påstanden bør gå ut på aller om hvilke påstandsgrunnlag og rettsregler som påberopes. Rettens rådgivning skal derimot begrense seg til veiledning om rettsreglene, slik at partene får et rimelig godt grunnlag for å innta standpunkt til både tvistespørsmål og prosesshandlinger. Grensen kan være vanskelig å trekke, og det kan dessuten være vanskelig å unngå at retten fremstår som partisk. Veiledning bør likevel ikke unnlates og det fremheves i forarbeidene at det kan være behov for å gå lenger hvis parten ikke synes å forstå poenget med veiledningen. Ifølge forarbeidene bør retten da mer direkte kunne si at «påberopelse av et angitt påstandsgrunnlag trolig eller sikkert vil utløse en angitt rettsregel, at det vil gi et resultat helt eller delvis i samsvar med påstanden, og mye derfor taler for at det vil samsvar med partens interesser å påberope seg påstandsgrunnlaget», jf. Ot.prp.nr. 51 (2004-2005) s. 407. Lovkommentaren til § 11-5 synes imidlertid forarbeidene går for langt. Ettersom materiell veiledning sjelden blir gjenstand for rettslig avgjørelse, vil det antagelig neppe komme noen avklaring fra Høyesterett om hvor grensen skal trekkes.

 

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Tvistelovens forarbeider, se:

  • NOU 2001:32
  • Ot.prp. nr. 51 (2004-2005)

 

Sivilprosess av Anne Robberstad (2015)

👤 Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av de ni advokatene/fullmektigene i Advokatfirmaet Teigstad AS. Vi holder til i Oslo, og tar foreldretvister etter barneloven på det sentrale østlandet. Vi tar også saker som faller inn under fri rettshjelp.

    Har jeg krav på foreldreansvar alene?
    Har jeg krav på mer samvær?
    Er det aktuelt med fast eller delt bosted?
    Har jeg fri rettshjelp?
    Send oss en uforpliktende e-post da vel!