Tvisteloven § 15-7. Partshjelp

Tvisteloven § 15-7 regulerer adgangen for tredjepersoner til å være partshjelp og på den måten opptre i en sak uten å selv være part. Bestemmelsen oppstiller både saksbehandlingsregler og rettsvirkninger for partshjelp. 


Tvisteloven § 15-7

a) den som har reelt behov begrunnet i egen rettsstilling for at den ene parten vinner, og

b) foreninger og stiftelser, samt offentlige organer med oppgave å fremme særskilte interesser, i sak som ligger innenfor deres formål og naturlige virkeområde etter § 1-4.

(2) Partshjelp må erklæres i prosesskriv eller i rettsmøte før saken er rettskraftig avgjort. Erklæringen skal angi det som er grunnlaget for partshjelpen. Den meddeles partene med frist for å bestride partshjelpen. Bestrides den, avgjøres spørsmålet om retten til partshjelp ved kjennelse. En kjennelse som tillater partshjelp, kan ikke ankes. Avgjørelsen er bare bindende for behandlingen i instansen. Inntil det er avsagt kjennelse som nekter partshjelp, kan den som har erklært partshjelp utøve prosessuelle rettigheter etter tredje og fjerde ledd.

(3) Partshjelperen trer inn i saken slik den da står. Partshjelperen kan foreta prosessuelle handlinger til fordel for den parten støtten skjer til fordel for. Prosesshandlingene må ikke stride mot partens.

(4) Når grunnlaget for partshjelp er første ledd bokstav b), er partshjelperens prosessuelle rettigheter begrenset til ivaretakelse av de interesser organisasjonen eller organet har i de spørsmål saken reiser. Partshjelperen kan ikke anvende rettsmidler mot avgjørelsen av det krav som er reist i saken.

Første ledd

Første ledd angir i bokstav a) og b)to situasjoner der partshjelp skal tillates. Både a)- og b)-vilkårene kan imidlertid påberopes samtidig, se Rt. 2012 s. 603.

I tillegg til at vilkårene her må være oppfylt, må imidlertid partshjelperen også ha partsevne etter tvisteloven § 2-1 og være prosessdyktig etter tvisteloven § 2-2.

Bokstav a)

Partshjelp tilsvarer det som i den opphevede tvistemålsloven § 75 ble omtalt som svak eller ordinær hjelpeintervensjon. Vilkåret var at vedkommende hadde «rettslig interesse» i at en av partene vant saken. Uttrykket er i tvisteloven byttet ut med «reelt behov» begrunnet i egen rettsstilling, men skal forstås på samme måte som i praksis etter tvistemålsloven, jf NOU 2001:32 s. 832. Vilkåret samsvarer med søksmålsvilkåret i tvisteloven § 1-3 (2), men det skal etter denne bestemmelsen ikke foreta noen vurdering av kravene til aktualitet og tilknytning. Partshjelperen fremmer jo ikke selv noe krav i saken.

At partshjelperen må ha «reelt behov begrunnet i egen rettstilling» for at den ene parten vinner, innebærer i utgangspunktet at personens egne rettigheter eller plikter må kunne bli påvirket av domsresultatet eller at rettsstillingen han/hennes er avledet av partens, jf. Ot.prp. nr. 51 s. 420. Det følger av Rt. 2014 s. 6 at det ikke kan stilles like strenge krav for å tillate inntreden i en sak som partshjelper som for adgangen til selv å reise sak. En prejudikatinteresse eller en faktisk interesse i at en part vinner, er imidlertid ikke nok, jf. Rt. 2008 s. 574, Rt. 2009 s. 1535, HR-2011-00894-U og HR-2016-01750-U.

En som kunne opptrådt som part, men som ikke kan tre inn som part i ankeomgangen etter tvisteloven § 15-2 (5), er henvist til å opptre som partshjelper. Se eksempelvis Rt. 2015 s. 309.

Bokstav b)

Foreninger og stiftelser, samt offentlige organer med oppgave å fremme særskilte interesser, kan få stilling som partshjelp etter bokstav b), selv om vilkåret i bokstav a) ikke er oppfylt.  Vilkåret er at det er en sak som ligger innenfor organisasjonens formål og naturlige virkeområde etter tvisteloven § 1-4, som gjelder søksmålsadgangen til organisasjoner mv.. Vilkåret er i seg selv et tilknytningskrav, og heller ikke her er det nødvendig å vurdere aktualiteten. Som etter § 1-4, kan det imidlertid få betydning om organisasjonen er tilstrekkelig representativ.

Kravet om virkning for egen rettsstilling er dermed sløyfet, og i motsetning til etter bokstav a), vil det her ofte være tilstrekkelig med ren prejudikatinteresse. I Rt. 2007 s. 1019 uttrykte kjæremålsutvalget det slik:

For interesseorganisasjoner må det etter de senere års rettspraksis legges til grunn at såfremt utfallet av saken berører organisasjonen eller medlemmene, og den interesse som ivaretas, naturlig faller innenfor organisasjonens formål og virkefelt, er en ren prejudikatinteresse tilstrekkelig for å begrunne hjelpeintervensjon […].

Når det gjelder offentlige organers adgang til å opptre som partshjelper, er denne begrenset til organer med oppgave å påse at visse særlige interesser ivaretas og ikke urimelig blir skadelidende eller settes til side ved kollisjon med andre interesser. Ifølge forarbeidene tas det sikte på en relativ snever avgrensning, og bestemmelsen har i hovedsak hatt organer som Forbrukerrådet og organer for likestilling i tankene, jf. NOU 2001: 32 s. 822. I juridisk teori nevnes videre Datatilsynet, Post- og teletilsynet og Likestillings- og diskrimineringsforbundet. Det offentlige kan derimot ikke opptre som partshjelper i saker mellom private rettssubjekter med formål om å ivareta offentlige interesser, se Rt. 2012 s. 603. Slike interesser kan likevel ivaretas av et offentlig organ gjennom skriftlige innlegg etter tvisteloven § 15-8.

Bestemmelsen kan anvendes analogisk i straffesaker, se Rt. 2010 s. 1120 der Norsk Redaktørforening fikk være partshjelper i en straffesak som involverte kildevernet.

Andre ledd

Partshjelp erklæres i prosesskriv eller i rettsmøte, og dette kan etter andre ledd gjøres så lenge saken enda ikke er rettskraftig avgjort. Ifølge forarbeidene kan partshjelp også erklæres etter at det er begjært gjenopptagelse, men partshjelperen kan ikke begjære gjenopptakelse, jf. NOU 2001:32 s. 822. Erklæringen skal angi hvorfor vedkommende ønsker å være partshjelper i saken, og meddeles partene med frist for å bestride innholdet av den. Fram til en eventuell kjennelse som nekter partshjelp, kan den som har erklært partshjelp utøve prosessuelle rettigheter etter tredje og fjerde ledd.

Dersom erklæringen ikke bestrides skal det legges til grunn at vilkårene er oppfylt, jf. HR-2013-00265-U og HR-2016-02410-U. Retten må imidlertid uansett prøve om partshjelpen er erklært i tide og om partshjelperen har partsevne og prosessdyktighet. Bestrider noen av partene erklæringen, skal spørsmålet om retten til partshjelp avgjøres ved kjennelse. Bare dersom kjennelsen nekter partshjelp, kan den ankes. Juridisk teori fremholder imidlertid at også kjennelser som tillater partshjelp må kunne angripes på andre grunnlag enn vilkårene i § 15-7 (1). Avgjørelsen er bare bindende for behandlingen i instansen, slik at partshjelp må begjæres på nytt og avgjøres for hver instans.

Ved anke til Høyesterett får tvisteloven § 30-7 (1) analogisk anvendelse overfor erklæring om partshjelp etter at anke over dom er tillatt fremmet, jf. HR-2013-02143-U, eller det er besluttet at anke over kjennelse skal behandles av Høyesterett i avdeling etter domstolloven § 5, jf. § 6. I tillegg til at de alminnelige vilkårene for partshjelp må være oppfylt, er det da, stilles det da krav om at «særlige grunner» taler for å tillate partshjelp, jf. Rt. 2009 s. 934, Rt. 2011 s. 817 og Rt. 2012 s. 1143.

Tredje ledd

Partshjelperens formelle status er «partshjelper» og vedkommende kan  ikke bli part i saken selv. Med unntak av at partshjelperen kan pålegges eller tilkjennes saksomkostninger etter tvisteloven § 20-1 (3=, kan ikke partshjelperens rettigheter eller plikter reguleres i domslutningen. For partshjelperens rettigheter skiller loven mellom om det er bokstav a) eller b) i første ledd som er grunnlaget for partshjelpen. Partshjelperens prosessuelle rettigheter er regulert i tredje ledd, men for de med grunnlag i bokstav b) settes det i fjerde ledd begrensninger i disse rettighetene. Dersom partshjelp er begrunnet i både første ledd bokstav a) og b), vil partshjelperen kunne utøve de prosessuelle rettigheter etter tredje ledd, uten de begrensninger som følger av fjerde ledd.

Partshjelperen trer inn i saken slik den står når partshjelp erklæres og må derfor forholde seg til de frister er satt og avgjørelser som er tatt. Partshjelpere med grunnlag i bokstav a) kan foreta enhver prosesshandling som er til fordel for den parten som skal hjelpes og ikke strider mot partens egne prosesshandlinger. Ifølge praksis etter den tilsvarende bestemmelsen i tvistemålsloven § 78 er det imidlertid bare partens positivt foretatte prosesshandlinger, og ikke partens unnlatelser, som hindrer partshjelperen. For at parten skal kunne hindre partshjelperen i å foreta prosesshandlinger, må parten dermed selv komme med en erklæring til retten i motsatt retning, eksempelvis frafalle ankeretten sin etter tvisteloven § 29-6. Av juridisk teori, Schei m.fl. 2013 s. 527, følger det videre at partshjelperen ikke kan foreta prosesshandlinger som innebærer en disposisjon over partens rettigheter og plikter. Som eksempler nevnes det her at partshjelperen ikke kan frafalle krav, godkjenne påstander, inngå forlik eller trekke inn nye krav.

Fjerde ledd

Fjerde ledd begrenser partshjelperens prosessuelle rettigheter etter tredje ledd, dersom grunnlaget for partshjelp kun er første ledd bokstav b). Partshjelperen må da nøye seg med å ivareta de interesser organisasjonen eller organet har i saken. Ifølge forarbeidene kan partshjelperen foreta prosesshandlinger som kan belyse sakens rettslige spørsmål, men ikke utelukkende sakens faktiske side, jf. NOU 2001:32 s. 823. Sondringen er imidlertid noe dårlig begrunnet, idet mange sakers utfall beror på nettopp en vurdering av faktum. På samme sted i forarbeidene uttales det dessuten at partshjelperen bare unntaksvis kan nedlegge egen påstand, se Rt. 2013 s. 342 (21) og (74) der dette ble tillatt. Endelig følger det av bestemmelsens siste punktum at en representativ partshjelper ikke kan anke avgjørelsen av det materielle kravet i saken, men må nøye seg med å anke over saksbehandlingsavgjørelser.

 

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Tvistelovens forarbeider, se:

  • NOU 2001:32
  • Ot.prp. nr. 51 (2004-2005)

Norsk sivilprosess av Inge Lorange Backer (2015)

Sivilprosess av Anne Robberstad (2015)

👤 Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av de ni advokatene/fullmektigene i Advokatfirmaet Teigstad AS. Vi holder til i Oslo, og tar foreldretvister etter barneloven på det sentrale østlandet. Vi tar også saker som faller inn under fri rettshjelp.

    Har jeg krav på foreldreansvar alene?
    Har jeg krav på mer samvær?
    Er det aktuelt med fast eller delt bosted?
    Har jeg fri rettshjelp?
    Send oss en uforpliktende e-post da vel!