Tvisteloven § 16-5. Mangelfull prosesshandling

Tvisteloven § 16-5 omhandler mangelfulle prosesshandlinger. Etter første ledd skal det ved slike mangler gis adgang til retting. Hovedregelen er imidlertid ikke unntaksfri. Oppfyller prosesshandlingen etter rettingsadgangen fortsatt ikke de nødvendige vilkår, skal den i utgangspunktet avvises eller tilbakevises, jf. fjerde ledd. 


Tvisteloven § 16-5

(1) Har en prosesshandling mangler som kan avhjelpes, setter retten frist for retting og gir nødvendig veiledning med opplysning om følgene av at retting ikke foretas.

(2) En part som er sterkt å bebreide, gis adgang til retting bare hvis tungtveiende grunner taler for det.

(3) Rettes prosesshandlingen, regnes den som riktig fra det tidspunkt den først ble foretatt.

(4) En prosesshandling som fortsatt ikke oppfyller nødvendige vilkår for å foreta den, skal avvises eller tilbakevises med mindre mangelen skyldes forhold den annen part bør ha risikoen for.

Første ledd

Det følger av første ledd at dersom en prosesshandling har mangler som kan avhjelpes, skal retten gi frist for retting og nødvendig veiledning, herunder opplysning om følgene av at retting ikke foretas. Bestemmelsen oppstiller som vilkår for rettingsadgang at mangelen «kan avhjelpes». Anlegges det for eksempel sak om et krav som allerede er rettskraftig avgjort etter § 19-6 eller litispendent etter § 18-1, kan dettte ikke avhjelpes og dermed heller ikke rettes. Det samme gjelder dersom søksmålsbetingelsene i tvisteloven § 1-3 ikke er oppfylt, og i forarbeidene nevnes videre manglende prosessdyktighet etter § 2-2 og manglende behandling i forliksrådet etter § 6-2 som eksempler, jf. Ot.prp.nr. 51 (2004-2005) s. 423. Ved manglende prosessdyktighet må det imidlertid kunne settes inn verge.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med rettens plikt til å forebygge feil og  rettens alminnelige plikt til prosessuell veiledning etter tvisteloven § 11-5 (1). Feil som kan avhjelpes kan eksempelvis være stevninger eller ankeerklæringer som ikke oppfyller lovens krav til innhold, eller prosesshandlinger som utføres av noen som ikke kan opptre som stedfortreder. Tidligere rettspraksis om adgang til å rette eller supplere partsforholdet i tilfeller der dette er uriktig, jf. Rt. 2005 s. 250, er imidlertid videreført. Dette gjelder typisk når det er nær tilknytning mellom den saken feilaktig er reist mot og den saken skulle vært reist mot.

Retten må også veilede om følgene av at retting ikke foretas. Etter fjerde ledd vil rettsvirkningen som regel være avvisning eller tilbakevisning. Avgis et mangelfullt tilsvar må retten orientere om at dersom retting ikke skjer innen den frist retten har satt, vil saken stå i samme stilling som om tilsvar ikke var inngitt. Retten kan da i medhold av § 16-10, jf. § 16-7 (1) c) avsi fraværsdom. Bestemmelsen i § 16-5 er ikke til hinder for at det kan gis frist flere ganger for retting, men her kan imidlertid unntaket i andre ledd sette en stopper.

Andre ledd

Unntak: «sterkt å bebreide»

Etter annet ledd kan det dersom en part er sterkt å bebreide bare gis adgang til å rette hvis tungtveiende grunner taler for det. Som følge av forhold på partens side kan det dermed gjøres unntak fra rettingsadgangen etter første ledd. Bestemmelsen innebærer en realitetsendring fra den opphevede tvistemålsloven § 97, der forsettlige feil utgjorde en absolutt skranke for retting. Ordlyden «sterkt å bebreide» må etter tvisteloven § 16-5 (2) derimot oppfattes som krav om grov uaktsomhet for å nekte adgang til retting, jf. Ot.prp.nr.51 (2004-2005) s. 423-424. Det må ved vurderingen måtte foretas en identifikasjon mellom part og prosessfullmektig, jf. eksempelvis Rt. 2009 s. 1345.

Selv om normen slik er gjort strengere for dem som begår feil, synes den på et punkt å være mildere: Ifølge forarbeidene relaterer vilkåret «sterkt å bebreide» seg også til om det burde ha foreligget kunnskap om virkningene av å gjøre prosesshandlingen mangelfull. I Ot.prp.nr. 51 (2004-2005) åpnes det for at det også bør sondres innen advokatstanden og at det kan legges vekt på om advokaten som har forsømt seg er erfaren eller ikke. Det må i alle fall tolereres flere til fra en parter uten advokat som prosessfullmektig.

I Rt. 2009 s. 218 ble en mangelfull ankeerklæring ikke tillatt rettet. Advokaten måtte «leggjast monaleg til last» for å ikke innen ankefristens utløp ha rettet anken. Det ble også pekt på at en advokat som handler som prosessfullmektig for domstolene må kjenne kravene til en anke, jf. også Rt. 2005 s. 1502 som gjaldt den gamle tvistemålsloven. Dommen tyder slik på at vurderingen antagelig ikke er blitt mildere i praksis.

Unntak fra unntak

Selv om en part er «sterkt å bebreide» og adgangen til å rette i utgangspunktet kan nektes, kan det likevel gis rettingsadgang når «tungtveiende grunner» taler for det. Som ordlyden tilsier, er dette ment å være en snever unntaksregel. Det følger av forarbeidene at lovgiver først og fremst har tenkt på tilfeller som der forsømmelsen ikke er begått av parten personlig, og avskjæringen vil innebære et rettstap for ham, jf. NOU 2001:32 s. 910 og Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 424.

Tredje ledd

Etter tredje ledd regnes en rettet prosesshandling som riktig fra det tidspunkt den først ble foretatt. Sagt på en måte gis retting av prosesshandlinger virkning ex tunc, altså fra det tidspunkt den mangelfulle prosesshandlingen ble foretatt, jf. NOU 2001:32 s. 910.

Fjerde ledd

Hovedregel: avvisning eller tilbakevisning

En prosesshandling som etter retting fortsatt er mangelfull, skal etter fjerde ledd som hovedregel avvises eller tilbakevises. Det er likevel i forarbeidene forutsatt at parten som gjør feil, kan gis flere sjanser til å rette opp mangelen dersom parten ikke er sterkt å bebreide etter annet ledd, jf. NOU 2001:32 s. 910. Det må avgjøres konkret hva som er nødvendige vilkår for ta prosesshandlingen under behandling og innta den i saksdokumentene.

Avvisning brukes mot prosesskrifter som inneholder krav, eksempelvis stevninger. Avvisningen vil da være ensbetydende med avvisning av søksmålet, se eksempelvis Rt. 2012 s. 651 som gjaldt avvisning av anke etter mangelfull ankeerklæring. Tilbakevisning brukes derimot ved andre prosesskrifter som på ulike måter tjener til å forberede saken, eksempelvis tilsvar som ikke inneholder nye krav. Tilbakevisning innebærer at retten tar prosesskrivet ut av sakens dokumenter og behandler det som ikke-eksisterende. Virkningen kan imidlertid være mer vidtgående. Eksempelvis vil tilbakevisning av tilsvar kunne medføre fraværsdom etter tvisteloven § 16-10.

Unntak

Unntak fra regelen om avvisning eller tilbakevisning dersom prosesshandlingen etter retting fremdeles er mangelfull gjelder dersom mangelen skyldes forhold som motparten bør ha risikoen for. Dette kan for eksempel være aktuelt når det beror på saksøkte at saksøkeren ikke er i stand til å oppfylle minimumskravene til stevning etter § 9-2 (3) siste punktum, om at stevningen skal gi retten nødvendige opplysninger for å få den forkynt og å få kontaktet partene i den videre saksforberedelsen. Robberstad nevner videre på s. 159 det å gi opplysning om sin bopel.

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Tvistelovens forarbeider, se:

  • NOU 2001:32
  • Ot.prp. nr. 51 (2004-2005)

 

Sivilprosess av Anne Robberstad (2015)

👤 Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av de ni advokatene/fullmektigene i Advokatfirmaet Teigstad AS. Vi holder til i Oslo, og tar foreldretvister etter barneloven på det sentrale østlandet. Vi tar også saker som faller inn under fri rettshjelp.

    Har jeg krav på foreldreansvar alene?
    Har jeg krav på mer samvær?
    Er det aktuelt med fast eller delt bosted?
    Har jeg fri rettshjelp?
    Send oss en uforpliktende e-post da vel!