Tvisteloven § 19-15 regulerer rettsvirkningene av at en avgjørelse er rettskraftig etter tvisteloven § 19-14. At en avgjørelse er rettskraftig innebærer at den er endelig og bindende. Særregelen om motkrav i den opphevede tvistemålsloven § 163 (2) er ikke videreført i tvisteloven.

---

Tvisteloven § 19-15

(1) En rettskraftig avgjørelse er bindende for partene. Avgjørelsen er dessuten bindende for andre som på grunn av sitt forhold til parten ville være bundet av en tilsvarende avtale om tvistegjenstanden.

(2) En rettskraftig avgjørelse av et krav skal uten realitetsbehandling legges til grunn i en ny sake der retten må ta stilling til kravet for å avgjøre saken.

(3) Retten skal avvise en ny sak mellom samme parter om et krav som er rettskraftig avgjort, om ikke saksøkeren på grunn av tvist om avgjørelsens bindende virkning eller andre særlige forhold likevel har søksmålsinteresse etter § 1-3.

(4) Har en domstol eller offentlig myndighet innen ti år truffet en endelig avgjørelse som rokker vesentlig ved det som er lagt til grunn i en rettskraftig dom, kan dette likevel gjøres gjeldende i ny sak om samme eller andre krav.

Rettskraft

Definisjon og begrunnelse

At en avgjørelse er rettskraftig, innebærer at den er endelig og bindende. Det som er bestemt i avgjørelsen er da ikke lenger mulig å få endret på og må dessuten legges til grunn  i andre saker der spørsmålet er aktuelt. Dersom det reises ny sak om et krav som allerede er avgjort, må saken avvises. Rettskraften skal altså sikre at en ny realitetsvurdering av kravet i sak nr. 1 ikke kan skje, hverken ut fra gamle eller nye argumenter. Rettskraften utgjør en kompetansebegrensning i sak nr. 2. Dommeren kan ikke tillate ny behandling av kravet i sak nr. 1 og kan heller ikke åpne for ny realitetsvurdering av kravet i en senere sak mellom samme parter om et annet krav. Reglene om rettskraft finner vi i tvisteloven § 19-14 til § 19-16, der § 19-15, som er omtalt her, må anses som den viktigste.

En viktig del av begrunnelsen for rettskraften, er at den gir sikkerhet for rettigheter ved at den vinnende parten gis trygghet for oppnådd posisjon. Rettskraften gir med andre ord rettssikkerhet. I tråd med tvistelovens formålsbestemmelse tilfredsstiller avgjørelsen behovet for å få håndhevet rettigheter og løst tvister, og rettskraftens formål er slik overensstemmende med det som er hele sivilprosessens oppgave, se § 1-1. Rettskraften bidrar videre til at rettsbeskyttelsen blir effektiv. Mot disse hensynene står imidlertid hensynet til taperen, som i enkelte tilfeller kan ha tapt saken på feilaktig grunnlag. Som følge av samfunnets behov for å kunne stole på endelige dommer, må imidlertid også de uriktige dommene være bindende. Selv om de gale avgjørelsene kan bekjempes ved andre midler, kan rettskraften altså ramme hardt der dommen antagelig er uriktig.

Første ledd

Hvilke avgjørelser har rettskraft?

Første ledd sier at «en avgjørelse» har rettskraft, men er taus om hvilke avgjørelser som er omfattet. Svaret finner vi derimot i forarbeider, rettspraksis og teori.

For det første har norske dommer rettskraft, samt utenlandske dommer hvis det er bestemt ved lov eller overenskomst med fremmed stat, se tvisteloven § 19-16 (1) og Luganokonvensjonen artikkel 33. For det andre har avvisningskjennelser rettskraft, jf. Rt. 2007 s. 234 (62-63). Skyldes avvisningen manglende domsmyndighet, følger dette av domstolloven § 35 som forutsetter rettskraft.  For det tredje har rettsforlik rettskraft, jf. tvisteloven § 19-12 (1). Avgjørelser av voldgiftsretten har for det fjerde rettskraft, se voldgiftsloven § 45.

Avgjørelser fra internasjonale domstoler faller imidlertid utenfor § 19-16 og har ikke rettskraft. Det har heller ikke hevingskjennelser eller avgjørelser som er så mangelfulle at de må betraktes som en rettslig «nullitet». Forvaltningsorganers avgjørelser har ikke rettskraft med mindre det følger av en lovbestemmelse, se eksempelvis forbrukertvistloven § 11 (3).

Rettskraftens subjektive side

Første ledd omhandler for det første den materielle rettskraftens subjektive side, altså hvem avgjørelsen er rettskraftig bindende for. Etter denne bestemmelsen er utgangspunktet at en rettskraftig avgjørelse kun er bindende for partene. Tolket antitetisk er den utenforstående tredjemann som ikke deltok i saken, dermed som hovedregel ikke bundet av avgjørelsen. Regelen kan begrunnes av hensynet til kontradiksjon. Det er den formelle partsstillingen som er avgjørende,  og ikke hvem som reelt har interesse i saken. I særlovgivningen finnes det imidlertid enkelte unntak, se for eksempel farskaps- og nedstamningssaker etter barneloven § 27, dødsformodningssaker etter lov om forsvunne personer, og saker om umyndiggjøring og gyldighet av adopsjon. Til dette kan det imidlertid nevnes at en kjennelse om heving avgjør at saken ikke skal behandles videre og i seg selv ikke stenger for nye sak. I Rt. 2013 s. 211 kom ankeutvalget til at tingretten ikke ville få materiell rettskraftvirkning når ankesaken var hevet fordi den rettslige interessen var bortfalt.

Avledet subjektiv rettskraft

Første ledd omhandler for det andre i annet punktum såkalt avledet subjektiv rettskraft, og åpner for at en avgjørelse unntaksvis får virkning i en senere sak selv om partene ikke er de samme. Bestemmelsen er ny og ment å innebære en kodifisering og videreføring av gjeldende rett, jf. NOU 2001:32 s. 420.

Det avgjørende for om avgjørelsen er bindende for tredjemann, er om vedkommende som følge av sin rettslige posisjon i forhold til parten måtte ha respektert en tilsvarende avtale om tvistegjenstanden. Ifølge forarbeidene er fellesnevneren for tilfelle som dekkes at materielle regler «begrunner» at tredjemann er bundet av en dom som fastlegger rettsforholdet mellom partene i sak nr. 1, jf. NOU 2001:32 s. 397. Tankegangen bryter slik med praksis so holdt den materielle og den prosessuelle bundetheten fra hverandre, se Rt. 1995 s. 91. Rekkevidden av bestemmelsen er usikker. Bestemmelsen vil likevel  typisk komme til anvendelse ved overdragelse av tvistegjenstanden og øvrige former for suksesjon av denne, samt regler om representasjon i selskaper eller sammenslutninger.

Andre ledd

Andre ledd regulerer sammen med tredje ledd rettskraftens objektive side og handler om hva som er avgjort ved avgjørelsen. Bestemmelsen omhandler rettskraftens positive funksjon og innebærer at dersom det krav som er rettskraftig avgjort i sak nr. 1 får betydning i en ny sak om et annet krav, skal avgjørelsen legges til grunn uprøvd. Dette kan kalles dommens prejudisielle virkning i senere saker, noe som imidlertid må holdes adskilt fra prejudisielle avgjørelser i sak nr. 1. Standpunkter som danner premiss for avgjørelsen av kravet i sak nr. 1 blir ikke selv rettskraftig avgjort. Det er det bare domsslutningsens avgjørelse av selve kravet som blir.

Ved tvil om hva som er avgjort i en tidligere rettskraftig avgjørelse, er det imidlertid mulig å anlegge ny sak for å få tolket avgjørelsen, se unntaket i tredje ledd. Retten må da ved tolkningen legge til grunn det resultat retten kom til i sak nr. 1 uten å realitetsbehandle det.

Tredje ledd

Hovedregelen

Tredje ledd omhandler den materielle rettskraftens negative funksjon, altså avvisningsfunksjonen. Bestemmelsen innebærer at et nytt søksmål mellom samme parter om et krav som er avgjort ved rettskraftig dom, skal avvises av retten på eget initiativ. At et krav ikke må være rettskraftig avgjort tidligere, er en absolutt prosessforutsetning. Regelen er en fortsettelse av litispendenregelen etter tvisteloven § 18-1, som er en sperre mot parallelle saker om samme krav. Litispendensen varer fra forliksklage eller stevning er kommet inn, til avgjørelsen etter § 19-14 er rettskraftig. Ifølge forarbeidene kan imidlertid litispendensvirkningen favne noe videre enn rettskraftsvirkningen, og det vises eksempelvis til at et verserende fastsettelsessøksmål vil være til hinder for at det reises et fullbyrdelsessøksmål om samme krav, se NOU 2001:32 s. 872.

Samme krav

For å ta stilling til rettskraftvirkningen, må det foretas en vurdering av hva som er samme krav, det såkalte identifikasjonsspørsmålet. Hva som er bindende avgjort beror for det første på en tolkning av den første dommen med utgangspunkt i domsslutningens ordlyd, se tvisteloven § 19-6 (7).  Rettskraftsvirkningene omfatter bare de krav som retten har tatt stilling til, og som domsslutningen gir uttrykk for. Prejudisielle rettsforhold blir alstå ikke rettskraftig avgjort. Dersom det er nødvendig, må domsslutningen sammenholdes med dommens premisser, partenes påstander og deres anførsler og argumentasjon og bakgrunnen for saken.

Ifølge rettspraksis og juridisk teori beror identitetsspørsmålet videre på en totalbedømmelse av flere forhold: Dersom de rettsfølger som gjøres gjeldende er kvalitativt ulike, vil det som hovedregel være tale om to forskjellige krav. Er rettsfølgene derimot kvalitativt like, må en vurdere om de faktiske eller rettslige betingelser som må foreligge for at rettsfølgene skal inntre også er like. Hvorvidt de interesser som beskyttes av reglene som danner grunnlaget for rettsfølgen, samt til en viss grad juridisk tradisjon, vil også være av betydning, se også NOU 2001:32 s. 383-386.

Nye faktiske omstendigheter og forholdet til gjenåpningsreglene

Utgangspunktet er at det ikke hjelper å anføre nye faktiske omstendigheter for det gamle kravet, selv om disse var ukjente for parten da saken pågikk. Et alternativ kan likevel være å be om gjenåpning av saken etter tvisteloven § 31-4 bokstav a. Dersom det påberopes nye bevis for rettsfakta som forelå på domstidspunktet for den første saken, eller nye bevismidler, vil det etter denne bestemmelsen på visse vilkår kunne være grunnlag for gjenåpning av saken. Vilkårene er strenge og forarbeidene til tvisteloven viser til at en vid adgang til å ta saken opp igjen, ville undergrave hele ideen med rettskraft som en nødvendig egenskap ved domstolsavgjørelser, se NOU 2001:32 s. 442. Forholdet mellom rettskraftsvirkningen og adgangen til gjenåpning ble i Rt. 1983 s. 1242 uttrykt slik:

Det er solid underlag for det standpunkt at de kjensgjerninger som skal kunne begrunne gjenopptakelse av en dom, må være inntruffet før saken ble tatt opp til doms. Dette følger av de alminnelige regler om materiell rettskraft […]. En dom bestemmer rettsstillingen ut fra de faktiske forhold som foreligger på det tidspunktet for sakens opptakelse til doms. Dette må også være skjæringstidspunktet for kjensgjerninger som etter tvistemålsloven § 407 første ledd nr. 6 kan gi grunnlag for gjenopptakelse. […] Kjensgjerninger som er inntruffet etter at saken er tatt opp til doms, kan gi grunnlag for nytt søksmål, og da ikke gi grunnlag for gjenopptakelse.

Hvorvidt det er adgang til å gå til ny sak basert på faktiske omstendigheter som har inntrådt etter at den første saken ble avgjort, beror på karakteren av disse faktiske omstendighetene. Dersom omstendighetene skaper et nytt krav, er det nye kravet ikke rettskraftig avgjort. Hvorvidt det er tale om et nytt krav eller et nytt grunnlag for samme krav som bare kan påberopes som grunnlag for gjenåpning, beror på en helhetsvurdering , jf. Rt. 2012 s. 1138 (14).

Unntak

Ny sak mellom samme parter om et krav som er rettskraftig avgjort skal altså i utgangspunktet avvises av retten. Tredje ledd åpner imidlertid for at saken likevel kan fremmes dersom saksøkeren på grunn av «tvist om avgjørelsens bindende virkning» eller «andre særlige forhold» likevel «har søksmålsinteresse». Bestemmelsen oppstiller altså to unntak, der det i begge tilfelle er tale om at saksøkeren har rettslig interesse av å reise ny sak om kravet, selv om avgjørelsen vil måtte følges etter andre ledd. Det kan av og til være en smakssak om retten skal avvise på grunn av manglende rettslig interesse etter tvisteloven § 1-3 eller rettskraftvirkning.

Unntaket som sier at «tvist om avgjørelsens bindende virkning» kan gi søksmålsinteresse, er en stadfestelse av en setning som er utviklet i rettspraksis, om at det er adgang til å reise ny sak om hvordan en dom skal fortolkes, jf. NOU 2001:32 s. 897 og 382 og eksempelvis Rt. 1996 s. 1480. Retten må da ved tolkningen legge til grunn det resultat retten kom til i sak nr. 1, uten å realitetsbehandle det.

Unntaket som derimot gjelder «andre særlige forhold» kan eksempelvis komme til anvendelse dersom den som har fått dom for sitt krav, går til sak for å få avbrutt foreldelsen og fristens utløp er nær forestående, jf. Ot.prp.nr. 51 (2004-2005) s. 441.

Fjerde ledd

Fjerde ledd regulerer rettskraftsvirkningene ved visse typer særlig bristende forutsetninger, jf. Ot.prp.nr.51 (2004-2005) s. 265-269. Bestemmelsen åpner for at en part, uten hinder av andre eller tredje ledd, kan påberope seg myndighetsbeslutningen enten i en ny sak om kravet eller prejudisielt i annen sak der avgjørelsen av krav i sak nr. 1 ellers ville ha blitt lagt til grunn. Det må være tale om en «endelig avgjørelse» som er truffet «innen ti år» fra en «domstol eller offentlig myndighet». Den endelige avgjørelsen må videre «rokke vesentlig ved det som er lagt grunn i en rettskraftig dom».

Bestemmelsen omfatter avgjørelser fra både de ordinære domstoler, særdomstoler samt statlige og kommunale organer. Ordlyden «ble lagt til grunn» i det siste vilkåret innebærer videre at den etterfølgende myndighetsavgjørelsen må berøre det som retten forutsatte i sin pådømmelse i sak nr. 1. Vesentlighetskriteriumet tilsier at avgjørelsen må endre på noe som har vært av sentral betydning for sakens utfall, og det må her foretas en konkret helhetsvurdering.

Fjerde ledd gjelder i prinsippet endring både til gunst og ugunst for en privat part overfor det offentlige. Det kan også tenkes tilfeller hvor bestemmelsen kommer til anvendelse i en sak mellom to private parter. Tilfeller der det ved ny lovgivning skjer endring i gjeldende rett, som også blir gitt virkning for rettsforhold som var oppstått på tidspunktet for lovens eller forskriftens ikrafttredelse, omfattes derimot ikke av bestemmelsen og må vurderes opp mot de alminnelige rettskraftsreglene i tredje ledd. Dette gjelder også for der det skjer en endring av hele rettsbilde på område som følge av for eksempel vesentlige endringer i samfunnsforhold og holdninger, ny lovgivning på beslektede områder eller nye internasjonale konvensjoner, jf. NOU 2001:32 s. 390.

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Tvistelovens forarbeider, se:

• NOU 2001:32
• Ot.prp. nr. 51 (2004-2005)

Sivilprosess av Anne Robberstad (2015)