Tvisteloven § 24-1. Vitneplikt

Tvisteloven § 24-1. Vitneplikt

Tvisteloven § 24-1 regulerer vitners møteplikt i retten. Alle som bor eller oppholder seg i Norge og kan ha noe å forklare av betydning for saksforholdet, har vitneplikt dersom reglene for innkalling er overholdt og vedkommende ikke har gyldig fravær. 


Tvisteloven § 24-1

(1) Enhver som kan ha noe å forklare av betydning for det faktiske avgjørelsesgrunnlaget i saken, har plikt til å møte som vitne i rettsmøte etter innkalling i henhold til § 13-3.

(2) Vitneplikten gjelder personer som bor eller oppholder seg i Norge, og som ikke har gyldig fravær etter § 13-4 første ledd. For personer som er bosatt eller oppholder seg i de andre nordiske land gjelder lov 21. mars 1975 nr. 9 om nordisk vitneplikt. Om vitneplikten for barn, sinnslidende og psykisk utviklingshemmede gjelder §§ 24-10 og 24-11.

(3) Om vitnet skal innkalles til å avgi forklaring direkte for den dømmende rett, ved fjernavhør eller ved bevisopptak, bestemmes etter reglene i §§ 21-10 og 21-11.

(4) Kongen kan i forskrift gi regler om at opptak foretatt etter § 13-7 i utpekte domstoler skal spilles av for helt eller delvis å tre i stedet for direkte forklaring for retten eller bevisopptak, når hensynet til forsvarlig saksbehandling ikke taler mot det.

Første ledd

Etter første ledd har alle som kan ha noe å forklare av betydning for det faktiske avgjørelsesgrunnlaget i saken, plikt til å møte som vitne i rettsmøte. Vilkårene for møteplikt er at det er innkalt på lovlig måte etter tvisteloven § 13-3, at personen ikke har gyldig fravær etter § 13-4 og at vedkommende «kan ha noe å forklare av betydning» for saksforholdet. Den som har innkalt vitnet vil naturligvis mene at det siste vilkåret er oppfylt. Dersom vitnet selv er av en annen oppfatning, kan det henvende seg til den som har innkalt det og be om å bli fritatt. Skulle dette ikke godtas, kan vitnet henvende seg til retten som etter tvisteloven § 21-7 kan bestemme at vitnet ikke skal føres. Avgjørelser om møteplikten treffes ved kjennelser, jf. tvisteloven § 19-1 (2) d), og kan påankes etter tvisteloven § 29-2 (4).

Bestemmelsen begrenser seg til det faktiske avgjørelsesgrunnlaget, jf. tvisteloven § 21-1, noe som innebærer at det normalt ikke foreligger vitneplikt om rettsspørsmål. Dette er likevel ikke til hinder for at retten med hjemmel i tvisteloven § 11-3 kan bestemme at det også skal føres bevis om rettsspørsmål. Dersom det besluttes bevisførsel i form av vitneforklaring, må reglene for den praktiske gjennomføringen i kapittel 24 benyttes tilsvarende, se NOU 2001:32 s. 706.

Dersom et vitne uteblir, har loven sterke sanksjoner i tvisteloven § 24-5 og domstolloven § 205. Retten bestemme at vitnet skal avhentes, i praksis av politiet, og berusede vitner kan settes i fengsel. Manglende oppmøte kan også føre til bøter og erstatningsansvar.

Det er ingen vitneplikt i forliksrådet, men se tvisteloven § 6-8 for særregler.

Andre ledd

Vitneplikten etter første ledd gjelder personer som bor eller oppholder seg i Norge, og som ikke har gyldig fravær etter tvisteloven § 13-4 (1). Ifølge forarbeidene menes det med «bor» at personen har fast bopel i landet, jf. Ot.prp.nr. 51 (2004-2005) s. 462. Dersom personen ikke bor i Norge, men kun oppholder seg her, foreligger det vitneplikt også for helt kortvarige opphold. Dette vil kunne ha særlig praktisk betydning ved pålegg om å møte til bevisopptak etter kapittel 27. Vilkårene «bor» eller «oppholder seg» er alternative, slik at det er uten betydning at personen for tiden ikke oppholder seg i Norge, dersom vedkommende har fast bopel i riket.

For personer som er bosatt eller oppholder seg i de andre nordiske land, gjelder lov 21. mars 1975 nr. 9 om nordisk vitneplikt. I motsetning til den opphevde tvistemålsloven, er vitneplikten ikke geografisk begrenset utover det som følger av andre ledd første og andre punktum. Endelig følger det av tredje punktum at tvisteloven § 24-10 og § 24-11 gjelder vitneplikten til barn, sinnslidende og psykisk utviklingshemmede.

Tredje ledd

I utgangspunktet skal vitnet møte direkte for den dømmende rett, men med hjemmel i § 21-10 og § 21-11 kan retten bestemme at vitnes forklaring skal gis ved fjernavhør eller ved bevisopptak, se Ot.prp.nr. 51 (2004-2005) s. 462. Tredje ledd gir reglene for parter tilsvarende anvendelse for vitner. Det er imidlertid klart at også § 21-9 og § 21-12 gjelder for vitner.

Fjerde ledd

Fjerde ledd åpner for fastsettelse av nærmere regler om avspilling av bevisopptak i forskrift.

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Tvistelovens forarbeider, se:

  • NOU 2001:32
  • Ot.prp. nr. 51 (2004-2005)

Sivilprosess av Anne Robberstad (2015)

Av advokat Eirik Teigstad

Jeg heter Eirik Teigstad, og sammen med de andre advokatene i barnerettsgruppen i Advokatfirmaet Teigstad AS, hjelper vi deg som trenger bistand i en foreldretvist.

Spørsmål om foreldretvist?

Send en uforpliktende henvendelse til advokatene i Advokatfirmaet Teigstad AS dersom du har spørsmål om samvær, foreldreansvar eller fast bosted.