Tvisteloven § 3-1. Rett til å bruke prosessfullmektig

Tvisteloven § 3-1 er i hovedsak en videreføring av den opphevede tvistemålsloven § 43 og innebærer en rett for partene til å la seg representere av en prosessfullmektig. Det er som hovedregel kun tillatt å ha én prosessfullmektig om gangen, men dersom det foreligger «særlige grunner» kan retten gjøre unntak. Det er videre et utgangspunkt at når tvisteloven bruker uttrykket «part», gjelder regelen tilsvarende for prosessfullmektigen. Også fra denne regelen finnes det imidlertid unntak.


Tvisteloven § 3-1

(1) En part kan la seg representere av en prosessfullmektig.

(2) En part kan bare ha én prosessfullmektig om gangen. Retten kan tillate at en part har mer enn én prosessfullmektig når det foreligger særlige grunner. Er det mer en én prosessfullmaktig til stede i rettsmøtet, skal det på forhånd gjøres klart for retten og motparten hvem som til enhver tid har rett til å utføre prosesshandlinger på vegne av parten.

(3) Hvor denne lov bruker uttrykket part, vil regelen gjelde tilsvarende for prosessfullmektigen når det ikke er særskilt bestemt eller følger av sammenhengen at den aktuelle prosessuelle rettigheten eller plikten påligger parten personlig.

Første ledd

Det følger av tvisteloven § 3-1 (1) at en part fritt kan velge å bruke en prosessfullmektig eller prosedere saken selv. Bestemmelsen forutsetter således at parten i utgangspunktet har anledning til å prosedere selv på alle trinn av saken. Unntak fra dette følger imidlertid av tvisteloven § 3-2, som åpner for at retten kan pålegge parten å møte med prosessfullmektig dersom parten ikke kan framstille saken på en forståelig måte.

Prosessfullmektigen må ikke forveksles med en eventuell stedfortreder, se tvisteloven §§ 2-3, 2-4 og 2-5. Prosessfullmektigen fører partens sak og kan foreta alle prosesshandlinger på vegne av sin part, men har ikke partsrettigheter slik som stedfortrederen. Dersom en stedfortreder også skulle være prosessfullmektig, er vedkommende i realiteten en selvprosederende part. Hvem som kan være prosessfullmektig følger for øvrig av tvisteloven § 3-3.

Andre ledd

Hovedregel

Hovedregelen er at en part kun kan ha én prosessfullmektig om gangen. Med andre ord kan ikke flere personer opptre som prosessfullmektig samtidig. Regelen er begrunnet i at retten og motparten ikke skal måtte forholde seg til flere personer som hver for seg har rett til å foreta prosesshandlinger på vegne av parten. I forarbeidene fremheves det videre at det er viktig å redusere muligheten for motstridende prosesshandlinger, jf. NOU 2001: 32 s. 670. Regelen er imidlertid ikke til hinder for å bytte prosessfullmektig underveis i saken. Et helt advokatfirma kan ikke oppføres som prosessfullmektig, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 371.

Begrensingen kan på sett og vis omgås dersom en partshjelper til støtte for parten møter med sin egen prosessfullmektig. Videre i annet ledd finnes dessuten viktige unntak.

Unntak

Retten kan tillate at en part har mer enn én prosessfullmektig når det foreligger «særlige grunner», jf. § 3-1 (2) andre punktum. Ordlyden «særlige grunner» tilsier at regelen er forbeholdt unntakstilfeller. Det følger av forarbeidene, Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 371, at vurderingen av om det foreligger særlige grunner, beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering hvor retten kan ta i betraktning både sakens kompleksitet, lengde og omfang, se for eksempel HR-2016-1381-F. NOU 2001: 32 s. 670 pekes det imidlertid på at det ikke er uten betenkeligheter å åpne opp for flere prosessfullmektiger på hver side, da dette blant annet kan bidra til økning av kostnadsnivået. Rettens avgjørelse treffes ved beslutning.

Som følge av den overfor gitte begrunnelsen for hovedregelen, skal det dersom det er mer enn én prosessfullmektig til stede i rettsmøte, på forhånd gjøres klart for retten og motparten hvem som til enhver tid har rett til å utføre prosesshandlinger på vegne av parten, jf. § 3-1 (2) tredje punktum.

Tredje ledd

Utgangspunktet er at når tvisteloven bruker uttrykket «part», gjelder regelen tilsvarende for prosessfullmektigen. Dette gjelder likevel ikke når det er særskilt bestemt eller følger av sammenhengen at den aktuelle prosessuelle rettigheten eller plikten påligger parten personlig. Et eksempel på en slik personlig plikt er møteplikten etter tvisteloven § 23-1. Et annet eksempel finnes i § 9-15 (7).

 

Kilder:

Tvistelovens forarbeider, se:

  • NOU 2001:32
  • Ot.prp. nr. 51 (2004-2005)

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Norsk sivilprosess av Inge Lorange Backer (2015)

👤 Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av de ni advokatene/fullmektigene i Advokatfirmaet Teigstad AS. Vi holder til i Oslo, og tar foreldretvister etter barneloven på det sentrale østlandet. Vi tar også saker som faller inn under fri rettshjelp.

    Har jeg krav på foreldreansvar alene?
    Har jeg krav på mer samvær?
    Er det aktuelt med fast eller delt bosted?
    Har jeg fri rettshjelp?
    Send oss en uforpliktende e-post da vel!