Tvisteloven § 9-6. Uttalelser, innsigelser og avgjørelser om saksbehandlingen

Tvisteloven § 9-6 er dels en videreføring av deler av den opphevede tvistemålslovens §§ 91 og 93, og er dels nye regler ved tvisteloven. Bestemmelsen omhandler uttalelser, innsigelser og avgjørelser om saksbehandlingen.


 Tvisteloven § 9-6

(1) Partene skal gis adgang til å uttale seg om forhold av betydning for avgjørelser om saksbehandlingen.

(2) En part må sette fram innsigelser mot prosesshandlinger så snart parten har mulighet for det. Settes innsigelsen fram senere, kan den bare gjøres gjeldende hvis parten ikke var kjent med at det var grunnlag for å gjøre innsigelse, og det vil være urimelig om den ikke kan påberopes.

(3) Avgjørelser om saksbehandlingen, herunder om saken skal avvises eller heves, skal treffes så tidlig som mulig under saksforberedelsen. Dersom sammenhengen med de krav som skal avgjøres i saken, eller andre forhold tilsier det, kan saksbehandlingsspørsmålet behandles og avgjøres som ledd i hovedforhandlingen. Er det klart grunnlag for det, kan retten frifinne saksøkte uten å ta stilling til et tvilsomt spørsmål om avvisning.

(4) Avgjørelser om saksbehandlingen under saksforberedelsen treffes etter skriftlig behandling. Muntlig forhandling holdes når hensynet til lovens formål om rettferdig og forsvarlig behandling tilsier det. Den muntlige behandling kan begrenses til særlige spørsmål.

Første ledd

Første ledd lovfester kontradiksjonsprinsippet for saksbehandlingsspørsmål og gir partene en rett til å kjenne til og kommentere alle forhold som er egnet til å påvirke sakens utfall, se også tvisteloven § 1-1. Dette gjelder enten prosesspørsmålet er reist av en part eller retten skal treffe avgjørelsen av eget tiltak. Bestemmelsen gjelder imidlertid kun under saksbehandlingen, sml. tvisteloven § 11-1 (3) som gjelder for realitetsavgjørelser og ikke stiller krav om «forhold av betydning». Ifølge forarbeidene forutsetter bestemmelsen at det er tale om en avgjørelse hvor parten har et reelt behov for å uttale seg, jf. Ot.prp. nr. 51 s. 394. Eksempler på «forhold av betydning» kan være

  • Avvisning av en anke, jf. Rt. 2008 s. 708
  • Oppfriskning, jf. Rt. 2010 s. 1438
  • Bevisavskjæring, jf. Rt. 2014 s. 753
  • Opphevelse på grunn av feil ved saksbehandlingen uten at det er anket over saksbehandlingen, jf. HR-2013-2404-U
  • Utsatt hovedforhandling i en ankesak etter begjæring fra en part, jf. Rt. 2012 s. 1166
  • Særskilte pålegg til en part
  • Delt pådømmelse etter tvisteloven § 16-1 (2)
  • Om det skal delta meddommere, jf. § 9-4 (2) bokstav i)
  • Planlegging av saksforberedelsen, berammelse av hovedforhandling og plan for denne, jf. §§ 9-4 (2) og 9-11 (2)

Hvilken dommer som skal være forberedende dommer og hvilke(n) fagdommer(e) som skal pådømme saken er imidlertid, som følge av prinsippet om domstolenes uavhengighet, avgjørelser som skal treffes uten at partene får uttale seg. Det er videre klart at retten kan foreta veiledning etter tvisteloven § 11-5 uten at dette blir tatt opp med partene på forhånd. Når det gjelder fristforlenging, synes domstolloven § 151 (2) å forutsette at retten kan beslutte forlenging uten å høre motparten etter § 9-6 (1), ettersom bestemmelsen i fjerde punktum oppstiller et uttrykkelig normalkrav om dette ved ytterligere forlenging. Det må imidlertid ha betydning hvor lang forlenging det dreier seg om. Det vil nok ofte ha betydning om motparten aksepterer fristforlengelsen, men målet om rask behandling gjør likevel at det ikke binder retten at partene er enige om forlenging, se tredje punktum i domstolloven § 151 (2).

Etter omstendighetene kan brudd på regelen føre til at avgjørelsen oppheves, jf. Rt. 2009 s. 645. Av EMD-dommen Walston mot Norge fremgår det at det i realiteten er svært lite rom for ikke å la partene uttale seg.

Andre ledd

Andre ledd omhandler prosesshandlinger generelt og fremholder at en part kan fremsette innsigelser mot prosesshandlinger fra en annen som opptrer i prosessen. Bestemmelsen omfatter eksempelvis innsigelser som kan føre til at saken begrenses, utsettes, stanses eller heves, samt fremleggelse av dokumenter. Materielle innsigelser mot den andre partens påstandsgrunnlag vil imidlertid falle utenfor.

Ordlyden «så snart parten har mulighet for det» tar ifølge forarbeidene sikte på rent praktiske muligheter, jf. NOU 2001:32 s. 751. Parten må ha tid til å områ seg og kommunisere med sin prosessfullmektig. Settes innsigelsen frem senere enn dette, er konsekvensen at den settes ut av betraktning. Fra dette gjøres det likevel unntak for tilfeller der parten ikke var kjent med at det var grunnlag for å gjøre innsigelse, og det vil være urimelig om innsigelsen ikke kan påberopes. Dette innebærer at parten mangler kunnskap om bakenforliggende faktiske omstendigheter som har betydning for om det er grunnlag for å reise innsigelse mot prosesshandlingen. Dersom parten har en advokat som prosessfullmektig, kan det ikke ha betydning at parten ikke kjenner til prosessreglene. Unntaket gjelder dermed i hovedsak for selvprosederende parter og må sees i lys av rettens veiledningsplikt.

Etter bestemmelsens plassering i tvistelovens kapittel 9 gjelder regelen direkte i allmennprosessen. Gjennom ulike henvisninger i tvisteloven er det likevel klart at regelen gjelder generelt, både i småkravprosessen og i ankeinstansene, se tvisteloven §§ 10-2 (1), 29-14 (1) og 30-8 (1).

Tredje ledd

Hovedregelen: Saksbehandlingsspørsmål avgjøres så tidlig som mulig

Tredje ledd regulerer når avgjørelser om saksbehandlingen skal treffes, og omfatter både avgjørelser som avslutter saken uten realitetsavgjørelse og egentlige prosessledende avgjørelser. Hovedregelen er at slike avgjørelser skal treffes «så tidlig som mulig», slik at saken ikke blir liggende og drive. Regelen henger videre sammen med kravet til en aktiv saksstyring i § 9-4 og at parten etter andre ledd må fremsette innsigelser snarest mulig. Tidspunktet vil bero på tingrettens skjønn, der hensynet til en hensiktsmessig og forsvarlig saksbehandling vil veie tungt. Selv om begrensningene i tvisteloven § 29-3 (3) ikke direkte gjelder når saksbehandlingen angripe ved anke over kjennelsen, følger det av LA-2010-63757 at lagmannsretten bør være tilbakeholden med å overprøve tingrettens skjønn. Fra denne hovedregelen oppstilles det i tredje ledd to viktige unntak.

Unntak: Avgjørelse under hovedforhandlingen

Dersom sammenhengen med de krav som skal avgjøres i saken, eller andre forhold tilsier det, følger det imidlertid av andre punktum at saksbehandlingsspørsmålet kan behandles og avgjøres som ledd i hovedforhandlingen. I slike tilfeller må avgjørelsen dermed ikke treffes «så tidlig som mulig». Eksempler på avgjørelser som kan være omfattet er spørsmål om avvisningsgrunner som henger nær sammen med de materielle spørsmål, som vitneplikt eller avvisning på grunn av rettskraft. Hvorvidt avvisningsspørsmålet bør vente til hovedforhandlingen, beror blant annet på hvor omfattende materielle spørsmål saken reiser. Også spørsmål om bevisplikt kan det etter omstendighetene være grunn til å vente med. Avgjørelsen bør imidlertid treffes under saksbehandlingen dersom bevisavskjæring etter tvisteloven §§ 21-7 og 21-8 skal kunne bidra til å effektivisere behandlingen. For andre typer saksbehandlingsspørsmål vil det bare helt unntaksvis være grunn til å vente med å avgjøre spørsmålet til hovedforhandlingen, og alternativet «andre forhold tilsier det» må derfor tolkes nokså strengt.

Unntak: Avgjørelse av det materielle spørsmålet

Endelig gis retten i tredje ledd tredje punktum adgang til å avgjøre det materielle tvistepunktet uten å ta stilling til et tvilsomt avvisningsspørsmål. Vilkåret er at det er klart grunnlag for det, altså at det er klart at saksøkeren i realiteten ikke kan få medhold og at saksøkte skal frifinnes. Er dette tilfellet, kan frifinning skje under saksforberedelsen etter tvisteloven § 9-8 hvis saksøkeren begjærer det. Backer tar imidlertid i Norsk sivilprosess til ordet for at både bestemmelsens ordlyd og hensynet til en effektiv rettergang taler for at bestemmelsen er en selvstendig hjemmel for å frifinne under saksforberedelsen, uavhengig av en begjæring fra motparten. Regelen er ikke begrenset til avvisning etter tvisteloven § 1-3, men vil ha særlig betydning her.

Fjerde ledd

Hovedregelen er at avgjørelser om saksbehandlingen skal treffes etter skriftlig behandling. En annen sak er at behandlingen i praksis ofte skjer muntlig etter drøftelser i planmøte eller annet rettsmøte. Unntaksvis kan imidlertid muntlig forhandling holdes også dersom hensynet til lovens formål om rettferdig og forsvarlig behandling tilsier det, jf. også tvisteloven § 1-1 og EMK artikkel 6 nr. 1. Den muntlige behandlingen kan begrenses til særlige spørsmål. Et eksempel på saksbehandlingsavgjørelser som etter omstendighetene kan nødvendiggjøre muntlig behandling er avgjørelser som innebærer at det materielle krav ikke blir avgjort eller kan bli avgjort for domstolene. Hvorvidt det skal gjøres unntak, beror på en skjønnsmessig vurdering ut fra hensynet til en rettferdig og forsvarlig saksbehandling. Bestemmelsen begrenser altså hvilke reelle hensyn som kan trekkes inn, og det blir dermed et konkret tolkningsspørsmål om andre reelle hensyn kan veie opp for hensynene til rettferdig og forsvarlig saksbehandling. Valg av behandlingsmåte skal etter tvisteloven § 19-1 (3) avgjøres ved beslutning, og det følger videre av tvisteloven § 29-3 (3) og LA-2010-063757 at lagmannsrettens mulighet til å overprøve tingrettens skjønn er begrenset.

Et eksempel på spørsmål som kan kreve muntlig behandling av hensyn til lovens formål om rettferdig og forsvarlig behandling, er avvisningsspørsmål. Beslutningen vil i hovedsak bero på avvisningsspørsmålets art og om avvisning vil være et uopprettelig hinder for domstolsprøving, hva slags bevisføring som er aktuell, hvor opplagt spørsmålet er, og om noen av partene har fremsatt ønske om muntlig behandling, jf. Backer i Norsk sivilprosess.

Se for øvrig tvisteloven §§ 29-12 og 30-3 om avgjørelse av ankesak under saksforberedelsen, som begge viser til tvisteloven § 9-6.

Kilder:

Norsk lovkommentarer på rettsdata.no (krever innlogging)

Tvistelovens forarbeider, se:

  • NOU 2001:32
  • Ot.prp. nr. 51 (2004-2005)

Norsk sivilprosess av Inge Lorange Backer (2015)

👤 Av advokat Eirik Teigstad



Jeg heter Eirik Teigstad og er én av de ni advokatene/fullmektigene i Advokatfirmaet Teigstad AS. Vi holder til i Oslo, og tar foreldretvister etter barneloven på det sentrale østlandet. Vi tar også saker som faller inn under fri rettshjelp.

    Har jeg krav på foreldreansvar alene?
    Har jeg krav på mer samvær?
    Er det aktuelt med fast eller delt bosted?
    Har jeg fri rettshjelp?
    Send oss en uforpliktende e-post da vel!